Er det bare stemødre her?

[Sebastienne]

Jeg savner å kunne utveksle erfaringer om livet i familien fra en bio-mors ståsted, og ikke egentlig så mye forholdet til barnefar, men til din egen mann i samarbeidet om de barna du har fra før og de dere har felles.

 

Noen som er i samme situasjon?

 

[ana baroma]

det er vel mange her som har både egne særkullsunger og stebarn, så det er sikkert noen med erfaringer her:)

[Sebastienne]

Ja, men situasjonen er litt annerledes når bare en av foreldrene er steforelder. Jeg har en sønn som er mye eldre enn våre felles barn, og vi bodde da også lenge sammen bare vi tre før fellesbarna kom. Jeg strever litt med det at pappa ikke orker så mye av stesønnen som av sine egne barn...

[Maud]

Jeg har en særkullssønn på 9 år og to barn sammen med ham jeg nå er gift med.

[Sebastienne]

Så fint at du svarte!

Hvordan føler du at mannen din forholder seg til de tre barna?

 

Min sønn er tenåring, så aldersforskjellen er nok litt større, men jeg blir litt oppgitt av å se hvordan de yngste får mye større spillerom enn det sønnen min fikk på samme alder. Og selv om mannen min er glad i sønnen min og innerst inne synes han er en flott gutt, blir det til at han likevel irriterer seg mye over han og trives best når gutten er ute av huset...

 

Kan jeg forvente noe annet?

Jeg vet man ikke kan elske sine stebarn som sine egne, men av og til føler jeg at jeg heller ikke får han til å forstå at jeg faktisk elsker sønnen min på samme måte som han (og selvfølgelig jeg) elsker døtrene våre.

 

 

[vimsan]

Jeg er både stemor og biomor. Vi har en min, en din og en vår.

 

Jeg kan nok aldri bli like glad i stesønnen min som mine egne barn, men jeg behendler han med samme respekt og samme regler som mine egne barn. Jeg tillater meg aldri å bli lei av han og jeg tillater ikke at min samboer blir lei mitt barn. Det synes vi vi ikke har lov til. Det fungerer vedig bra.

Jeg tror at de som ikke har barn fra før har forestillinger om hvordan barn skal oppdras og det er lettere å se feil ved andres barn enn egne. Derfor kan det hende at særkullsbarn får litt kortere tøyler før den andre foreldren får barn selv.

Jeg synes ikke at steforeldre har lov til å bli lei og ønske barnet vekk selv om det bare er litt.. Det er en situasjon de har satt seg selv i og "vsste ikke det skulle bli slik" er ikke unnskyldning god nok til å bli lei så fort det kommer et fellesbarn.

 

Min mening....

[ostekaka]

jeg mener du bør akseptere at han er mer glad i deres unger, enn i han som kun er din. men du kan jo ikke gå akseptere at han er irritabel med sønnen din bare fordi han eksisterer. slike oppvektsvilkår er det ikke å bra å ha.

du må også spørre deg selv hvor rellt er dette du føler på, er det virkelig sånn, eller er det noe som bygger seg opp og eskalerer inne i ditt hode. hvordan er det med sønnen din? hvordann stiller han seg til stefaren, har de det ok sammen, eller føler han seg utrygg og uønsket?

 

 

[Sebastienne]

Jeg aksepterer fullt ut at han ikke kan føle det samme for sønnen min som for våre felles barn. Og da gutten var liten, var de i grunnen ganske nære likevel - særlig hvis jeg var ute og reiste med jobben f.eks. Men nå er gutten så stor at han bare melder seg ut av hele familien, bl.a. fordi han merker at det er krav til han som han ikke kan/vil innfri.

 

Dermed blir hans nærvær preget av irritasjonsmomenter, fordi det bare er sånne ting som sko midt på gulvet i gangen og litt for høy musikk fra rommet hans som preger det at han i det hele tatt er i huset. Det irriterer mannen min mer enn meg, men han tar det aldri opp med gutten direkte - bare skygger unna. Dette merker jo gutten, uten at jeg føler at det gjør han utrygg. Men han ser vel heller ikke akkurat noen store fordeler i å engasjere seg for mye.Dermed er hverken sønnen mn eller mannen min særlig motiverte for at vi skal gjøre noe hyggelig eller konstruktivt sammen - og jeg blir fanget i midten av det hele.

[Gjest]

Det er selvfølgelig ikke noen trøst, (tvert imot), MEN:

 

Jeg tror denne mannen din kommer til å bli like irritert over, og distansert fra, fellesbarna når de blir tennåringer. Altså at det dreier seg om å ikke forholde seg til ungdom hva enten det er egne eller stebarn.

 

Jeg mener dette siden du, HI, skriver at din mann har vært ganske nær din sønn da denne var liten. Til og med tatt seg av ham alene når du var ute og reiste med jobben. Da har forholdet rimeligvis vært mye nærmere et forelder-barn forhold, enn hva weekend "stemødre" vanligvis opplever. Nå synes han vel at "denne gutten" har blitt temmelig uspiselig, og det samme kan han absolutt komme til å mene om fellesene når de når tilsvarende alder.

[Maud]

Jeg er enig med deg i at man ikke kan forvente at ens partner elsker stebarna på samme måte som sine egne. Mannen min er super med min gutt, men særlig etter at vi fikk fellesbarn, ser jeg at den kjærligheten er med forbeholden enn min. Mannen min irriterer seg med over guttens sære sider enn meg. Jeg aksepterer ikke at han viser det i atferd. Kanskje er jeg overfølsom fordi det er "synd på" ham som er særkulls, jeg prøver å være kritisk til mine egne reaksjoner, men lett er det ikke. Stemor er en flott dame, men flink til å identifisere svake sider hos gutten og "forgifte" far med dette synet. Innimellom blir det mye og det kan være en fare for at jeg blir for mye tigermamma og overser guttens svakheter.

 

Stort sett synes jeg mannen min er superduper med min gutt, han er flink til å gjøre ting sammen med ham og gutten trives i hans selskap. Mannen min er tilbakeholden i forhold til lekser og fotballtrening, men du skal ikke se bort ifra at han kommer til å være det med sine egne barn også ;-)

[*-*]

Stebarna mine bor hos oss 50 prosent, vi har et godt forhold og jeg er veldig, veldig glad i dem. Jeg har prøvd etter beste evne å gjøre det riktige i forhold til dem hele tiden, men jeg ser jo nå når jeg ser tilbake at jeg sikkert kunne gjort ting annerledes noen ganger. Jeg hadde aldri vært forelder før da jeg fikk dem, men har alltid vært glad i barn og har hatt mange formeninger om hvordan man skal/kan leve med barn i en familie. Noen av disse oppfatningene holder fortsatt stand ,noen av dem har fått justert seg litt. Det kan godt hende at min mann vil se at jeg i noen tilfeller vil være mildere på grensene overfor egne barn enn jeg var overfor stebarna. Dette er i så fall ikke vrangvilje fra min side, jeg har hele tiden gjort så godt jeg har kunnet. Men jeg lærer også. Og det er en fin balanse mellom hva man kan, bør og skal tåle fra barn. De fleste foreldre tåler langt mer sutring og masing fra egne barn enn de gjør fra andres. Dette er noe steforeldre må leve med, å forsøke å til tider tåle unaturlig mye fra andres barn. De fleste av oss er bevisst på dette hele tiden og klarer det stort sett fint,.Men i blant kan det kanskje være bedre å få si litt fra og sette grenser enn å boble innvendig og plutselig sprekke som steforelder. Det er sannsynligvis bedre for stemningen i familien iallfall, selv om andre barn noen år senere kanskje ikke får akkurat samme beskjed. Et eksempel hos oss de første årene var for eksempel leggetider, de hadde sklidd litt ut årene mannen min var alene med barna. Jeg ble kjempefrustrert etterhvert og kjente at jeg måtte vite når de senest skulle være i seng. rett og slett for å klare å posjonere ut energien min. Så i en ganske lang periode var vi veldig lite fleksible på leggetidene, noe som igjen kunne frustrere min mann. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan få høre det igjen av ham senere når vi er i samme situasjon med felles barn. Men likevel, jeg gjorde så godt jeg kunne og jeg hadde sannsyligvis gått helt fra konseptene til slutt om jeg ikke fikk vite sikkert etterhvert at jeg kunne puste ut og slappe av etter klokka ni:)