Jeg føler meg som verdens verste mor..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne egentlig. Eller hvordan jeg skal ordlegge meg for å få det riktig frem. Men jeg prøver..

 

Huset flyter. Oppvasken vokser. Det er rot overalt.

Jeg gikk konstant rundt å vasket, men det tok fader meg aldri slutt.. Ved et tidspunkt må jeg ha gitt opp. Og jeg blir ulykkelig av rotet. "Så se til helvete å pell deg opp fra sofaen å vask da", tenker dere nok.

Jeg skulle ønske det var sånn.

Jeg har null energi. Virkelig NULL energi. Jeg går rundt i koma store deler av dagen, klarer ikke å yte mitt beste ovenfor den ene ungen jeg har. Jeg gråter når jeg tenker på det.. Middagene er sånne kjappe middager, kveldstellet er plutselig gjort på ti minutter. Om dagen gjør vi ikke stort. Jeg orker ikke. Tanken på å fikse meg og ordne meg gjør at jeg bare vil krype enda lengre under dyna.. Og jeg har så vondt av det vakre lille vesenet på to år som må se mammaen sin sånn!!! Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Jeg har ikke overskudd eller energi for fem øre.. Jeg er jo alenemor. Men det har egentlig veldig lite å si, for jeg har all den avlastningen jeg trenger og enda mer til. Har en flott familie og flotte venner som stiller opp 110% for meg om jeg skulle trenge dem. Men når ungen ikke er her, så gjør jeg ingenting.. Jeg bare ligger på sofaen som en slabbedask å ser på TV. Det ville vært et ypperlig tidspunkt for meg å få vasket f.eks. Men jeg ligger liksom bare å stirrer tomt ut i lufta, på en måte..

Jeg ser nesten frem til sovetiden til ungen, både på dagtid og på kvelden. For da trenger jeg liksom ikke å tenke noe lengre.. Og jeg hater det!! For jeg elsker jo den lille skatten min, ungen betyr alt for meg og jeg vil virkelig gi h*n alt det beste her i verden - men jeg klarer det ikke, jeg klarer ikke å gjøre noenting.

Jeg har vært hjemme i to år nå. Ingen barnehageplass. Det samme hver bidige dag. Ikke missforstå meg nå, jeg elsker å ta del i utviklingen til lille, men jeg vil så inderlig komme meg ut.. Jeg føler jeg blir mer sliten av å gå hjemme, på en måte. Det høres kanskje sykt ut..

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette egentlig. Noen ganger er det bare godt å få tømt seg litt.. Det er ingen som vet at jeg har det sånn. Vi bor langt unna venner, og har sjeldent besøk fra dem. Så dem ser ikke. Og får vi besøk så tar jeg så klart i et skippertak.. For å skjule.. Men jeg er iallefall ikke lykkelig nå. Og jeg hater det. Virkelig..

[Anonym bruker]

Har du vært hos legen og snakket om dette? Kanskje har du ME (utmattelsessyndrom). Kjenner flere som har det og da har de det gjerne litt som deg. Trenger masse hvile og har gjerne vondt i kroppen uten å kunne si akkurat hvor. Tåler ikke støy og tanken på å gjøre noe (eks. vaske klær, lage mat,...) er helt overveldene. Å få en slik diagnose kan ta lang tid, men verdt å sjekke ut. Lykke til!

[Anonym bruker]

Ojda...ser at du sliter. Jeg er ikke hverken psykolog eller lege, men jeg lurer på om du rett og slett kan være deprimert? Du har i hvert fall mange symptomer i den retning. Kanskje du rett og slett skulle ta deg en prat med legen din? Kanskje du kan få en legeattest som kan gi deg prioritert barnehageplass til toåringen?

 

Jeg har selv i flere perioder opplevd hvor passifiserende det kan være å gå hjemme over lang tid. Jeg får alltid gjort mer hjemme i huset de periodene jeg er i jobb, eller har andre ting som holder meg aktiv på dagtid. Får mer energi av å være ute, treffe folk, føle at jeg er til nytte for noen osv. De periodene jeg går hjemme (sykmelding o.l.) føler jeg meg ofte unyttig, blir smådeppa, passiv, ser mye tv osv. Nå er jeg inne i en hjemmeperiode igjen (pga langtidssykmelding). Denne gangen har jeg (så langt) klart å holde meg aktiv sosialt, bla gjennom å stille opp for gode nabooer/venner som trenger mye hjelp en periode nå. Kjenner at jeg har det veldig mye bedre når jeg får være litt til nytte enn når jeg bare går hjemme alene.

 

Har du mulighet til å treffe litt mer folk? Finnes det åpen barnehage el.l. der du bor? Min erfaring er at det ikke skal så veldig mye til før det gir en positiv gevinst ift humøret. Det å treffe andre voksne, se at ungen din leker med andre unger osv - det kan gi mye energi!

 

Avslutningsvis vil jeg si at jeg alldeles ikke tror du er noen dårlig mor, men jeg tror du er en mor som ikke har det så godt med deg selv nå, og kanskje trenger litt drahjelp for å komme deg ut av det sporet du er inne i nå. Kanskje du kan bruke det nettverket du allerede har mer? Noen du kan prate med der?

 

Håper du klarer å be noen du kjenner om hjelp, eller at du har en lege som kan se situasjonen din og hjelpe deg. Ønsker deg alt godt fremover! Og husk at alle tunneler faktisk har en åpning i hver side - man kommer alltid ut i lyset etter å ha kjørt gjennom en mørk tunnel.

 

[krabbetrollet]

Jeg er overhodet ikke i posisjon til å stille noen diagnose, men for meg høres du deprimert ut.

 

Jeg vet av erfaring at det kan være veldig tungt å komme ut av på egen hånd, men her er noen tips som kan hjelpe:

 

- Sosial omgang med andre folk! Du har sikkert ikke lyst i det hele tatt, men hvis du tenker etter så gjør det deg egentlig godt de (få) gangene du er sammen med andre voksne. Det trenger ikke være dine beste venner, så om du melder deg på et kurs/aktivitet (mye sånt starter opp i august/september) kan det hjelpe mye.

 

- Fysisk aktivitet. Utrooolig tungt å komme i gang, men det gjør så godt når du klarer det. Sett deg som mål å gå ihvertfall 1 tur rask gange i uka, alene eller med barnet ditt i vogn.

 

- Skriv ukeplan over det som skal gjøres. Lag deg en oversikt over uka, skriv opp både det du "må" gjøre og det du har lyst til å gjøre. Ikke gap over for mye om gangen, men vær fornøyd med å få gjennomført noe. F.eks om du en dag har "støvsuge" på planen, så følger du opp med én lystbetont aktivitet etterpå slik at planen din inneholder både gøye og kjedelige ting. Ikke tenk på alt du skulle ha gjort hele tiden, men følg planen din og ha god samvittighet når du klarer det.

 

Til slutt må jeg bare si at det er utrooolig tungt å gå hjemme hver dag alene, jeg vet. Men med litt målbevisst tenking skal det gå an å få gjort noe med det

 

Lykke til!

 

(Hilsen en som nå har det veldig bra, men slik har det ikke alltid vært...)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg har tenkt på det med depresjoner selv, faktisk. Men så feier jeg det liksom vekk, og skylder på andre ting.

Jeg har ikke så veldig høy selvtillit, og jeg føler meg ofte misslikt i nye situasjoner. Så det å melde meg på nye ting har jeg liksom aldri "turt".

Jeg har noen utrolig flotte venninner, de fleste har barn på samme alder som ungen min. Og vi er flinke til å finne på ting sammen altså! Jeg har enkelte dager hvor ting er helt supert, liksom.. Men så har jeg dager som dette også. Hvor sola skinner og jeg egentlig burde ha vært ute å kost meg, men istede sitter jeg under dyna i sofaen med pysjen på å klager på alt.. Men det jeg ikke forstår er hvordan jeg kan ha latt det bli som dette, liksom. Hvor var det jeg på en måte slapp alt..? Jeg husker ikke når ting ble som dette. Jeg føler liksom at jeg har mistet kontrollen over alt. Og det merkes på sånne små ting også. Som f.eks. om vi skal ut en tur.. Jeg glemmer alltid tåteflaske eller bleier, eller skifteklær. Og det at jeg vet det, gjør meg liksom enda mer sliten.

Jeg lever alltid veldig sånn "i siste liten".

 

Sukk.. Nei men tusen takk for flotte svar iallefall! :-)

Skal prøve det med den listen. Skal sette meg ned nå med èn gang å skrive den, faktisk. Tusen takk!

[dama]

hallo!

 

)

 

du beskriver meg for 10-8 årsiden..

 

jeg kom meg ut av det, krever jobbing, og at man tar seg selv i nakken..

 

jeg gjorde det helt på egen hånd, hadde ingen til å hjelpe meg..

 

eller det vil si, jeg prøvde å gå til psykolog, men det virket mer mot sin hensikt.. de ville ha meg til å være et offer.. og det er det siste jeg er..

 

 

jeg husker at det var så ille at hvis jeg skulle ut av huset en dag, måtte jeg først vaske klær og så hive dem i tørketrommelen før jeg kunne gå ut..

 

du har kjørt deg fast i en ond sirkel her og må finne den riktige måten for deg å bryte ut av den..

[Anonym bruker]

Har barnet ditt barnehageplass? Hvor gammel er h*n? Med mindre du er hjemme i permisjon med en liten baby synes jeg du burde vurdere barnehage hvis du i utgangspunktet går hjemme med barnet nå. Godt for barnet ditt å bli aktivisert og å leke med andre barn, og godt for deg å få pusterom. Om du ikke er i stand til å jobbe finnes det sikkert andre støtteordninger enn overgangsstønad. Selv om du kanskje ikke har rett på sykepenger må du jo ha rett på hjelp.

 

Synes fryktelig synd på deg, veldig trist lesning.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg søkte barnehageplass allerede når barnet mitt var tre mnd, at den skulle begynne i barnehage høsten når den var 11 mnd. Det fikk h*n altså ikke. Mini fikk barnehageplass fra høsten som kommer av, men fordi vi flyttet før h*n fikk startet mistet h*n plassen. Jeg spurte om det gikk ann å bytte over, men det gikk altså ikke. Så det er ikke som at jeg holder h*n hjemme, jeg vil _veldig_ gjerne ut i arbeidslivet igjen.

Tror at det er det som er mye av grunnen også egentlig.

Jeg har heldigvis venninner med barn på samme alder, og noen av dem er også hjemme med sine små - så vi er veldig flinke til å sosialisere dem egentlig. Jeg tar meg selv veldig mye i nakken pga. den lille, for alt jeg vil her i verden er at h*n har det godt!!! Så vi prøver å møte de andre små et par ganger i uka, selvom jeg - dessverre - må tvinge meg selv til å "gidde det" på en måte.

 

Men du dama..

Hvordan gjorde du det? Noen spesielle ting du gjorde for å komme deg ut av det?

 

Tusen takk for svar, forresten.

 

Klem

[Anonym bruker]

*Dytter* )