hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 #1 Skrevet 22. juli 2008 I ett års tid, kanskje halvannet, har jeg kastet opp opptil flere ganger daglig....altså bulimi. Har siden jeg kan huske hatt et anstrengt forhold til kroppen min. Var lubben i tenårene. Klarte å gå ned i vekt da jeg var noen og tyve, holdt meg der siden. Fikk dog etter hvert problemer med overspising og bulimi. Har ikke snakket med noen om det. Ingen som vet. Det føles så merkelig. Noen som har det slik? Eller har hatt det? Hva gjorde dere? Fikk forresten en psykisk knekk for noen mnd siden. Begynte med antidepressiva. Jeg trengte bare å lufte hodet mitt litt...
Gjest Skrevet 22. juli 2008 #2 Skrevet 22. juli 2008 Så forferdelig :/ kan jeg spørre om hva du veier pr dags dato? og hvor høy du er?
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #3 Skrevet 22. juli 2008 Etter at jeg begynte med antidepressiva har jeg gått opp i vekt. Spiser og kaster opp mye mer. Har det mye bedre ellers, men ikke akkurat på det punktet. Veier 58 kg og er 160 cm per i dag. Før jeg startet på det, og i flere år før, har jeg veid fra 53-55 kg.
du og jeg og vi to Skrevet 22. juli 2008 #4 Skrevet 22. juli 2008 Jeg har faktisk hatt det slik. Overspising og oppkast... Har aldri fortalt det til noen, ingen jeg kjenner ville tro det om meg. Det verste er kanskje at jeg aldri så det som noe problem. Jeg spiste i smug, og kastet opp etterpå. Rart å innrømme det. Har ikke vært spesielt vektfiksert, likte bare å holde meg der jeg var og samtidig spise så mye jeg ville. Da jeg ble gravid var det som om det gikk over. Vet ikke hvorfor eller hvordan, men jeg har ikke kastet opp siden. Overspiser nok litt i blant, men prøver å spise mye frukt og sånt, og drikke mye vann. Faste måltider. Har du vurdert å snakke med en psykolog? Føler med deg, og håper du får det bedre!
meg & to små vampyrer Skrevet 22. juli 2008 #5 Skrevet 22. juli 2008 Kanskje du kan få noen å snakke med for hjelp snart? Er du klar for det siden du føler for å lufte det her? Det må jo være bra å få snakket om hva dette gjør med deg og hva du kan gjøre for å bli bedre?
meg & to små vampyrer Skrevet 22. juli 2008 #6 Skrevet 22. juli 2008 Og du: jeg er 161 og veier ca 58 kg og det er ikke for mye hvertfall:) Du regnes nok som normalt tynn da ja:)
Gjest Skrevet 22. juli 2008 #7 Skrevet 22. juli 2008 Du er i alle fall tynn etter alt å dømme. Huff.. Kan egentlig ikke så mye om dette, men går det på at man spiser mye for så å kaste opp (alt)?
KineMor ♥C&M&O♥ Skrevet 22. juli 2008 #8 Skrevet 22. juli 2008 Sender deg en varm klem! Råder deg til å få noen å snakke med, ikke godt å ha det slik du har det
madame Mim Skrevet 22. juli 2008 #9 Skrevet 22. juli 2008 det er jo kjempe bra at du tør si det her. Er en kjempe start i allefall. Kanskje ta en prat med fastlegen din, eller noen andre du stoler på som kan hjelpe deg litt vidre. Lykke til
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #10 Skrevet 22. juli 2008 Jeg er klar over at jeg er normalvektig, men jeg har lett for å legge på meg. Da får jeg hetta.
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #11 Skrevet 22. juli 2008 duogjegogvito: Det er slik jeg har det, akkurat slik. Ingen av vennene mine eller familien min vil tro noe slikt om meg. Derfor synes jeg det er desto vanskeligere å skulle ta det opp med noen. Hadde venninner spurt meg og presset meg litt på det, så hadde jeg nok innrømmet et visst problem....men de har ikke den fjerneste anelse om hva jeg holder på med Jeg vurderer psykolog, men da må jeg dele det med mannen min føler jeg, og det tror jeg aldri jeg blir klar for å gjøre.
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #12 Skrevet 22. juli 2008 Ja..man overspiser, blir stappmett og kvalm (i alle fall jeg). Hater meg selv for at jeg ikke stoppet når jeg egentlig var mett, og så kaster jeg opp. Får vel ikke opp alt, men en god del i alle fall...
madame Mim Skrevet 22. juli 2008 #13 Skrevet 22. juli 2008 har du noen nære rundt deg som kan støtte deg litt?? ikke lett å bære på dette alene. ?
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #14 Skrevet 22. juli 2008 Jeg vet jeg får støtte av venninner hvis jeg forteller det, men jeg klarer ikke. De har, som jeg skrev over her, ingen anelse om hva jeg holder på med. De vet jeg fikk en knekk og begynte på antidepressiva, men det gikk på angst og generell depresjon. Jeg forstår jo at det også er relatert til dette, men det er det ingen som vet noe om. Jeg har bare ingen peil på hvordan jeg skal få sagt det. Er redd jeg kommer til å angre etterpå. Jeg skammer meg, og man ønsker ikke å fortelle ting man skammer seg over...
Gjest Skrevet 22. juli 2008 #15 Skrevet 22. juli 2008 Kan jeg gjette at du er ei jente som har "ting på stell"? Flink på skolen, flink og godt likt på jobb, snill og flittig av deg? Det kan være jeg tar feil ift deg, men bulimi og spiseforstyrrelser handler om behov for å føle kontroll - men problemet er at du ikke har kontroll. Dersom du hadde "kontroll" på din vekt, hadde du ikke hatt behov for å kvitte deg med maten du inntar. Jeg skal ikke være en som sier du må slutte å fokusere på kropp og vekt, for dersom det hadde vært så lett så hadde du vært frisk. Ja, du er syk - bulimi er en sykdom. Kanskje du vil føle det bedre om du i stedet for å kaste opp maten for å holde din idealvekt, heller prøver å spise sunt og riktig? Selvhatet/forakten du føler i forbindelse med at du kaster opp er ganske destruktive følelser. Jeg anbefaler deg å snakke med din lege og få henvisning til psykolog. Dersom det er lang ventetid ville jeg bedt om å få samtaler med fastlegen imens. Jeg ville ikke fortalt det til venner dersom jeg hadde kjent det som deg - redd for å angre på det etterpå. Det kan faktisk gjøre at du føler deg enda dummere, men det er mulig jeg tar feil. Bottom line....... du er ikke alene om å ha det sånn. Klem til deg!
Monajenten Skrevet 22. juli 2008 #16 Skrevet 22. juli 2008 Jeg kan fortelle litt om meg selv. Jeg begynte med den herses spyingen i 1999/2000 og gikk ned alt for mange kg på kort tid, og veide på det minste 42 kg. (Jeg er litt over 160 cm.) Jeg trodde selvfølgelig at jeg skjulte det godt, men "alle" visste om det. Det er nok helt sikkert noen i familien din/vennegjengen som er klar over det. Man er ikke så flink til å skjule det som man tror... Jeg har holdt på med det i perioder. Fikk min første kjæreste i september 2000 og han hadde noen helt fantastiske foreldre. Jeg fortalte aldri noenting, men fikk etterhvert vite at mine foreldre hadde ringt dem for å fortelle dette da. På en underlig, stille måte, kom jeg ut av det (kanskje fordi jeg var lykkelig) og jeg gikk opp et par kg. Jeg husker jeg syns jeg var feit, men når jeg ser bilder fra jeg veide 42 kg - fy faen så jævlig jeg så ut. Bein stikkende ut fra armene og alt for tydelige hoftebein...nei huff. Da det ble slutt, begynte jeg igjen. Og fortsatte da også i perioder. Fikk en ny kjæreste og brukte noen måneder i startfasen før jeg plutselig sluttet, fordi jeg var lykkelig. Det er det med meg nemlig, når jeg ikke er lykkelig, tror jeg at jeg må ned i vekt for å bli det. Selv når jeg ikke holder på med dette dritet, ligger det som en skygge over meg som jeg tror at jeg aldri noengang kommer til å bli kvitt. Jeg gikk noen år uten å holde på, og hadde det ganske fint. Men i mai 2005 begynte jeg igjen. Raste ned i vekt, og følte meg skikkelig bra! Da ble jeg dyttet til legen, og fikk diagnosen anorektisk bulimiker. Var i grunnen ikke særlig overrasket. Det er litt sånn jeg er (var!) Jeg ville spise minst mulig, men det jeg spiste, kastet jeg opp. Det var jo så enkelt. Hadde også ganger hvor jeg virkelig overspiste. Igjen fikk jeg meg kjæreste i oktober 2005, og jeg trodde jeg fortalte ham det, men vi snakket om det her om dagen, og han sa at det hadde jeg ikke gjort. Jeg holdt på en stund i begynnelsen der også, men det føltes feil. Er akkurat som om det er en knapp inni meg, som går av og på når det passer seg. Jeg fant en gammel dagbok for noen dager siden, og der hadde jeg skrevet om dette. Siste gang jeg skrev, tror jeg var i april eller mai 2006. Da hadde vi vært sammen i litt over et halvt år, og jeg hadde fortsatt ikke klart å slutte helt. Men i juni ble jeg gravid, og da stoppet jeg. Det var ingen problem. Jeg har oppdaget at det faktisk føles bedre å gå ned i vekt på den riktige måten. Man er samtidig snill med kroppen sin, og får en skikkelig god følelse inni seg. jeg har gode perioder og dårlige perioder. Enkelte ganger spiser jeg bare drittmat, men nå har jeg vært flink i ca. tre uker, og det føles bra! Jeg har gått ned over to kg, og jeg koser meg selv om jeg ikke spiser sjokolade til kvelds hver eneste dag. Det som hjelper meg, er at jeg er overfokusert på hva jeg spiser, og skriver ned absolutt alt jeg putter i munnen (utenom tyggis.) Prøver å spise lite og ofte, lager meg gode og sunne skiver, kjøper inn masse god frukt og har det lett tilgjengelig slik at jeg ikke skal spise noe usunt hvis jeg får lyst på noe godt, men heller en frukt. Spiser f.eks. mye jordbær med vaniljekesam. Kjempegodt og sunt. Jeg harvannflasker i kjøleskapet, da det er mye bedre med vann når det er iskaldt (viktig å drikke masse vann!!) Jeg er ikke så veldig rutinert på å trene, men jeg prøver å bli mer aktiv. Trenger ikke trene så mye i starten, litt mer enn vanlig hjelper godt. Noen ganger sklir jeg ut igjen, og jeg må innrømme at det frister å droppe maten og spy opp igjen det jeg spiser for jeg VET jo at jeg går ned i vekt fort da. Men det er ikke verdt det. Jeg vet at jeg ikke trenger å gå ned så mange kilo, jeg trenger kun å stramme opp. Og med en gang jeg legger om kostholdet og blir sunn, og får bevegd meg litt mer, så går jeg automatisk ned de "oppstrammingskiloene". Og i lengden er det så ufattelig mye bedre å gjøre det på den riktige måten. Jeg vet det, selv om jeg ikke er så flink til å lære av meg selv. Håper du kanskje kan gjøre det. Det er vanskelig - og for noen helt umulig - å klare dette på egenhånd. Det er en sykdom som man omtrent aldri blir kvitt. Den vil alltid være der. Jeg anbefaler deg å snakke med fastlegen din eller evt. en psykolog hvis du ønsker å lufte tankene dine litt mer enn på et nettforum. Det kan være godt å få snakket med noen om det, og det kan også være det hjalp det litt å få det ut. Du er egentlig litt på rett vei for du er klar over at du gjør noe dumt å unødvendig. Hvis du velger å prøve å slutte med dette, og heller legge om matvanene slik at du får et sunt og godt kosthold, så husk på (dette er VELDIG viktig!!!) Det er INGEN krise om du sprekker. Det har ikke tapt på noen som helst måte, om du tråkker over og går og kaster opp etter et måltid. Det viktigste du må huske på da, det er at du kan klare det likevel. Sprekker man én gang, er det så utrolig lett å tenke at man ikke klarer det, og dermed fortsetter og spyr, og så er man i gang igjen. Men MAN KLARER DET!! Det gjør du også. Det er ingen skam å sprekke, men det er beundringsverdig å reise seg opp igjen og fortsette på riktig vei. Jeg vet også av erfaring at det er utrolig viktig å spise lite og ofte. For når man er bulimiker, blir liksom den "nåmåjegkasteopp-knappet" trykket på med en gang man får litt for mye ned i magen. Da er det bedre å heller spise litt for lite, og gjerne litt oftere. Dette ble VELDIG langt. Vet ikke om innlegget var til hjelp for deg, eller om det har noen sammenheng. Men jeg håper du kan høre på noen av rådene mine. Klem.
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #17 Skrevet 22. juli 2008 Ja du har nok rett i mye av det du sier. Har det meste på stell her... Faktisk så spiser jeg ganske sunt. Holder meg langt unna junkfood og brus, men er gal etter snop, kaker og snacks. Hadde jeg bare klart å holde meg unna det hadde ting blitt enklere. Men er man syk i hodet så er man det....
du og jeg og vi to Skrevet 22. juli 2008 #18 Skrevet 22. juli 2008 Men kan ikke dette med angst og depresjon henge sammen med bulimien? For da kan du jo si til mannen din at det er årsaken til psykologtimene, at du har behov for å få sortert litt - snakket med noen utenforstående? Kjenner meg så igjen i det du skriver, det kunne ikke falle meg inn å fortelle det til noen jeg kjenner. Du er faktisk den første personen jeg har sagt dette til...
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #19 Skrevet 22. juli 2008 Hmmmm, tror du virkelig noen kan vite det? Mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk ikke det... Innbiller meg at jeg ville blitt konfrontert med det da, spes fra mannen min. Jeg bor ikke på samme sted som noen av venninnene mine, dog ikke så langt i fra. Familien er også langt unna. Når vi møtes unngår jeg å kaste opp før jeg er alene. Enten at de har reist eller omvendt. Således mener jeg at jeg har holdt det skjult. Jeg kaster også opp selv om jeg egentlig ikke har spist for mye. Går likevel opp i vekt nå. Tror det kan være pga medisinene, eller? Er overfokusert på vekt for tiden, fordi jeg går opp. Veldig vondt å ha det slik Tusen takk for at du delte erfaringene dine med meg. Jeg skal prøve å ta til meg rådene dine.
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 22. juli 2008 #20 Skrevet 22. juli 2008 jeg hadde anoreksia før. og alt jeg kan si er at det går over, men du må si det til noen (her er jo en fin start :-) ) og du må finne andre ting og gjøre/tenke på. det er viktig og ha positive tanker. men det er ikke en lett reise! lykke til!
du og jeg og vi to Skrevet 22. juli 2008 #21 Skrevet 22. juli 2008 Jeg skjulte det godt, og er ganske sikker på at ingen visste. I såfall er det rart at ingen har nevnt noe som helst - og at foreldrene mine snakker til meg om søsteren min som er veldig bevisst på hva hun spiser og trener mye... Tror kanskje vektoppgangen din er medisinbetinget ja. Ikke lett å ha det i tillegg. Håper du kan prate med noen profesjonelle om dette. Så du svaret mitt til deg lengre opp ang det?
meg & to små vampyrer Skrevet 22. juli 2008 #22 Skrevet 22. juli 2008 Kan du ikke gå til psykolog uten å fortelle noen om det enda? Du kan kanskje fortelle din mann når du føler deg klar selv?
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #23 Skrevet 22. juli 2008 du og jeg og vi to Å, er jeg...Det var på en måte litt hyggelig. Jo jeg tror det hele henger sammen. Jeg hadde håpet at medisinene skulle hjelpe meg til å bli bedre på det området også, men dessverre så ble det ikke slik. Jeg synes faktisk at det forverret seg. Helger og ferier er verst. Da skal man kose seg med god mat og snop. På jobben og når jeg er alene hjemme holder jeg det bedre i sjakk. Spiser salat og frukt eller lar være å spise.... Ja jeg kan gjøre som du sier, har vært inne på tanken, men jeg skammer meg og er redd, det stopper meg fra å åpne meg, selv for en utenforstående psykolog... Er du gravid nå? Jeg begynte med dette etter svangerskapet. Ble stor som en hval og taklet det overhodet ikke.
Monajenten Skrevet 22. juli 2008 #24 Skrevet 22. juli 2008 Hvis du spyr og fortsatt går opp i vekt, så tror jeg at det er pga. medisinene ja. Jeg raser ned i vekt når jeg spyr, har aldri gått opp. Men fungerer den medisinen for deg? For om det er den som gjør at du legger på deg, så er den jo ikke bra for deg i det hele tatt. Du blir jo ikke mer glad og fornøyd av å gå på antidpressiva hvis du får den bivirkningen, så da er det jo på en måte unødvendig. Men nå er jeg IKKE noe lege! Kanskje du burde tatt det opp med fastlegen din?
hjelpesmega Skrevet 22. juli 2008 Forfatter #25 Skrevet 22. juli 2008 du og jeg og vi to ja jeg så svaret ditt. Svarte deg akkurat nå
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå