Gruer meg...

[Chantelle]

Huff og huff. Nå har jeg begynt å grue meg til å få en baby, pga ei stedatter på 7 år som er sykelig sjalu på min datter, hennes søster og meg.

 

Hun griner og griner og snakker om alenetid med pappa. Noe hun har mye av. Jeg er flink til å ta lillesøster med meg overalt, slik at de to får tid alene. Hun kan ligge timesvis sammen med far sin i senga og prate og prate, men så snart en av oss andre kommer inn så begynner grininga.

 

Hun er også slem med søstra si. Så snart jeg eller min mann ikke er i samme rom som dem så slår hun eller kliper henne, slik at hun begynner og gråte. Stedatra mi lyver og sier at hun ikke har gjort noe som helst.

 

I dag da vi var på stranda og vi satte grenser for hvor langt ut hun fikk gå alene i vannet, fikk jeg høre at jeg er en heks og bare er slem, mens pappa er såååå spesiell for henne. Når jeg spurte hva galt jeg hadde gjort sa hun at å føde søstra var det gale jeg hadde gjort. Hun hadde det mye bedre før da hun var alene med pappa og meg. Hun har også tidligere sagt at hun ikke vil ha et nytt søsken, og det er bare å ta bort den nye babyen.

 

Min mann reagerer veldig på hennes oppførsel og gjør det klart både i ord og handling at den slags snakk og oppførsel tålererer han ikke. MEN da snur hun på flisa... jeg er verdens beste mamma, bedre enn hennes biologiske mamma og hun elsker meg av alt på jord.

 

I dag gikk hun for langt. Og jeg har sagt klart og tydelig ifra at jeg ikke er glad når hun oppfører seg slik. Mannen min tok meg heldigvis i forsvar og tok fra henne goder som is etter strandbesøk etc.

 

Men jeg føler at hennes ønske om å ha pappa alene holder på å gå i oppfyllelse. Aner ikke om jeg orker mer å være i samme hus som henne når hun er her. Kanskje jeg spør svigerforeldrene mine i morgen om datra mi og jeg kan komme og overnatte hos dem i helga.

 

Føler at dette går utover ungen min og babyen som kommer.....er så sliten.

[AO3]

Huff, dette høres ikke greit ut for noen av dere - og skjønner godt at du er veldig sliten. Jeg har aldri vært i en lignende situasjon, men for meg høres det ut som om stedatteren din ikke har det så greit, hun heller. Tydeligvis er det mange vanskelige følelser rundt den "nye" familien hennes inne i bildet. Finnes det noen dere kan henvende dere til for å få hjelp? Fastlege, familievernkontor, helsesøster, noe sånt?

[Chantelle]

Jeg har kjent henne siden hun var 10 mnd gammel og vært hennes stemor fra hun var 2 år og 2 mnd. Har bodd sammen med far siden hun var 1 år og 9 mnd... så dette er ikke en ny situasjon for henne. Jeg mistenker biologisk mor for å stikke kjepper i hjulene for oss..... men jeg kan jo aldri være sikker.

Hun er utreda for det ene og det andre, siden det er det ene og det andre med søskenene hennes på mors side. Men det feiler ikke jenta noe.

Jeg vet hun har det tøft. Vil flytte hit, men biologisk mor vil ikke, og skylder på at det er jeg som ikke vil.

Vi har snakka med helsestasjon etc...og den eneste hjelpa vi får er stadig formaninger om alenetid etc med far... og av og til med meg. Men jeg mister mer og mer lysta.