B.F vil ikke.. =(

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Hei,

jeg har ett mega problem.. Det har seg slik at kjæresten min ikke vil ha dette barnet i det hele tatt. Han er helt i mot alt med dette.. Jeg er helt rådløs for gjør jeg det jeg vil så vet jeg ikke hvordan det blir med han og gjør jeg det han vil blir d så utrolig feil for meg. Jeg har pratet med min mor og tanter osv, og alle er med å støtter. Svigermor og er helt med på dette, utenom kjæresten min...

Jeg er i uke 11, så jeg har dårlig tid hvis jeg skal igjennom en evt. abort. Men det er ikke det jeg vil!

 

Men det som er, er at når vi kommer til stykket så kommer han sikkert til å angre på det han har sakt og slikt (håper jeg). Det er da vel ingen som kan stå der å fortsatt være sint å lei seg når barnet kommer til verden.. ?

 

Dette er noe som sliter utrolig mye på oss, og jeg føler meg utrolig råtten å egoistisk... Lurer på hvordan dette ender, for jeg vil jo ikke miste ham...

 

Noen som har erfaringer eller noen gode ord om dette.. ?

[Maf og lillemann]

snakk med han, forklar han dine følelser, samtidig som du ser ting fra hans side.

 

Dette er ditt valg, men tenk også på kjæresten din, han blir liksom far om han vil eller ikke- noe jeg kan tenke meg er en stor belastning.

 

nå vet jeg ingenting om hvor lenge dere har vært sammen osv, men hvis dere har et åpent og voksent forhold- så vil han mest sannsynlig innfinne seg i situasjonen. la han komme over sjokket..

 

det går sikkert fint til slutt, lykke til =)

[bestemt oss:) *mamma*]

Dere var jo to om det når dere hadde sex:) Heldigvis;) Så ikke føl deg egoistisk og råtten. Han vet vell hvordan abrn lages han også.

 

Du har familien bak deg, og hans mor, så til slutt går dette kjempebra.

Du må også tenke litt på hvordan du evt kan takle en abort.. Ikke bare hvordan han kan takle det å bli pappa.

 

Men tiden tror jeg han tar det fint, hvis ikke så er det hans problem.

[småsmurf]

Hvis dere ikke har vært sammen lenge, så skjønner jeg han veldig godt! Men er det rundtom året eller mer, så blir det en annen sak i mine øyne...=)

[Hviteseil]

Kjenner så godt til den situasjonen du er i no. For mange år sida var eg gravid med mitt første barn, BF den gang ville ikkje ha barnet, han nekta og protesterte - og han tvang meg til abort.

 

5 år etterpå kjem det fram at han var umoden den gongen og at han kvar einaste dag har angra på at han tok vekk barnet sitt, Det har ikkje gått ein dag seier han at han ikkje har tenkt på barnet vårt som ikkje vart noko av.

 

IKKJE ta vekk barnet, bær det fram, vær ei stolt mor - men ikkje krev at BF skal bry seg.

 

Han er for umoden no, han er ikkje klar.

 

 

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Tusen takk for svar.

 

Vi har vært sammen i over 3år.. Jeg vil virkelig ikke ta abort, jeg hadde ikke klart å leve med meeg selv etter det.. Men nå har d gått så langt at han sier at han trenger en pause fra meg for at han blir irritert bare av å tenke på meg..osvosv. Men eg vil jo ikke gå igjennom dette uten ham. Men, jeg vil allikevel ikke ta bort barnet.

 

Frustrerende! Det blir jo galt uanz hva jeg gjør..

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

min BF vil heller ikke beholde. jeg er 10 uker nå. vi har snakka om abort, men jeg har selv bestemt meg for å IKKE ta abort. det ville jeg angret på! jeg håper at BF vil bli like glad i ungen for det, og at vi forsatt får ett bra liv sammen hvis ikke, så har jeg ihvertfall ungen min!

[engajente]

Vi var innom lignende problemstillig, Vi gikk til en organisasjon som heter Amathea. De hjalp oss masse.

Er det beste rådet jeg kan gi. PRAT

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

vi skal til amathea ikveld vi! sendte dem mail igår kveld, de sendte mail tilbake på morran idag. de er skikkelig hyfggelige. skal bli godt å prate med noen andre også. amathea vet at jeg ønsker sterkt og beholde, og at faren er i tvil. så håper de er gode til å "overtale" thihi

 

endelig er BF i tvil da. ikke bare negativ!

 

men send en mail/ring amathea. kan hjelpe å prate

[Skravlefruen med huleboer]

Kjære deg!

 

Får vondt av deg i den situasjonen du er i akkurat nå. Akkurat nå trenger du støtte, forståelse og trygghet, ikke motgang slik kjæresten din har valgt å gi deg.

 

Jeg kan forstå at dette kanskje kommer som ett "sjokk" på kjæresten din, og at hans umiddelbare reaksjon kanskje ikke er helt som forventet. Jeg håper likevel han innser at dere er i en situasjon hvor begge to må ta ansvar. Det finnes ingen lettvindt måte å løse dette på.

 

Det er din kropp, og derfor mener jeg det er DU som har det siste ordet i hva som skal gjøres eller ikke. Om du ønsker å beholde barnet, så er jeg sikker på at det valget å beholde barnet og kanskje miste kjæresten din er ett valg du kan leve videre med, fremfor å miste barnet men beholde kjæresten din. Og hvem vet hvor lenge han blir, når han ikke støtter deg nå??

 

Du er laaaangt i fra råtten og egoistisk. Du har verken lurt han opp i en situasjon eller gjort dette med vilje, dere er to om det, og han må ta ansvar for det som har skjedd. Han vet jo at det kan bli barn av å ha sex, ingen prevansjon er 100 % sikker. (uten om avhold...!)

 

Du klarer deg uansett. Forstår at det er vondt nå. Men du vil komme deg opp på topp igjen IKKE gjør noe du IKKE vil!

 

Ønsker deg lykke til, og håper barnefar tar til vett!

[Gjest Tina-Mari]

Til Skravlefruen med huleboer: JEG KUNNE IKKE SAGT DET BEDRE SELV!!

 

Hvis man ikke vil ta abort, så bør man ikke gjøre det. Man vil ikke miste typen, men skal du hver dag gå å tenke på: ja i dag kunne jeg hatt en une på 6 mnd...nå ville ungen min kanskje gått med små vaglende skritt...osv.

 

Så sant som det er skrevet: hvem vet hvor lenge han blir om han ikke støtter deg nå!!!!?! Det er bedre å miste enn kjæreste som ikke støtter deg gjennom tykt å tynnt, enn å miste seg selv i sorgen på barnen man kunne fått..

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Tusen takk for masse støtte og gode ord! Dette er noe jeg setter stoor pris på og noe jeg virkelig trenger!

 

Han har senere idag etter jeg skrev det første innlegget at han vil ha en liten pause. Og at han ikke vil ende opp med ett barn som ikke vokser opp sammen med begge foreldrene. Vi er begge skilsmissebarn og vet hvordan det er, og det er jo ikke kjekt. Men da tenker jeg at da må vi jo jobbe litt for at det ikke skal ende slik. Og det er jo kun han som gjør det til det hvis til.. For jeg håper at jeg ikke sitter alene den dagen dette nurket skal komme til verden, for da har jo han valgt å ikke prøve å gjør noe for at dette ikke skal bli ett "skilsmissebarn". (vi er ikke gift da men..dere forstår).

 

Hann snakker mye om ting vi skulle gjort før ett barn kom til verden, og at vi skal kunne glede oss sammen og at det skal være ønskelig fra begge sider. Men det har jo ikke blitt slik og da må vi kunne takle det og.

 

Og når jeg sier at konsekvensen av sex kan være ett barn, noe som er faktumet vårt. Sier han bare at det er en annen utvei og. Han forstår lixom ikke hvorfor jeg vil velge den måten å gjør det på (å få barnet)og ikke den andre når vi har den muligheten..og når jeg sier at "ja, vi skulle hatt mer tid sammen først å vi skulle ha gledet oss sammen over dette. Men sånn ble det ikke", så forstår han ikke grunnen til at jeg beholder..

Ja, ble innviklet dette men jeg har bare så utrolig mye frustrasjon inne som må ut at det kan bli litt for meget:p Men, dere skjønner problemet..

 

Men han vil rett og slett ikke se det positive og alt fine med å få barn.. Enkelt og greit.

Vel,vel...

 

Takk for alt svar, det er virkelig med på å støtter og gir litt mer "piff" i meg, og det er ikke det jeg har overskudd av akkurat nå.

 

=)

[Dodlimammatil2]

Kjære deg :-)

 

Jeg ser at du har fått mange gode tilbakemeldinger her, som jeg er veldig enig i. Det som jeg tror, er at menn er nå bare menn, de bruker lang tid på å la ting sige inn. Jeg tror han bare har panikk fordi han vet at livet endrer seg når en får barn, men alle de som får barn sier livet blir bedre og det vil forhåpentligvis han også forstå. Om du mister han pga dette, er han ikke sterk og god nok for deg likevel, han er ikke den støtten du trenger. Du har en familie rundt deg, til og med hans egen mor, så ikke fortvil. Det er mange som opplever dette,og jeg tror flere av disse menn med panikk skjerper seg etter en god tenkepause. Bare gi han tid du, så ser du om han er verdt noe eller ikke. Masse lykke til, og du, jeg tror mange skilsmissebarn og andre med bare en forelder har det bedre enn mange barn som bor sammen med foreldre som ikke tåler hverandre. Jeg jobber i barnehage og ser mange lykkelige barn, både med gifte foreldre og separerte foreldre.

[MarsBaby2009]

Hei, jeg synes du er fantastisk!! Det går kanskje ikke an å sammenlikne andres livshistorier, men vil fortelle litt om en venninne som valgte å ta bort barnet, kun fordi BF ikke "var klar". Han truet med å forlate henne om hun fikk barnet. Hun tenker stadig på dette barnet som i dag kunne ha vært 14 år. Senere var BF utro mot henne i deres forhold og har nå tre barn med denne andre kvinnen (henne han var utro med....) Min venninne nærmer seg 40, uten mann og barn, og det opptar mye av tankene hennes. Hun tenker mye på barnet som hun hadde så lyst til å beholde, men som hun følte hun måtte velge vekk. Uansett hvordan det hadde gått med den mannen, så angrer hun på at hun tok abort.

 

Du har støtte fra alle rundt deg, bortsett fra BF. Dersom du velger å beholde barnet, så har du støtte og barnet kommer til å vokse opp med mye kjærlighet rundt seg.

 

Gjør det som føles best for deg!! Jeg er også enig i en annen som skrev inn her at dersom BF nå ikke vil ha kontakt med barnet så er det nok best å ikke kreve det av ham.

 

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger!! Det er et vanskelig valg, Tenk fremover, og om det er mulig så prøv å få BF med deg og oppsøk hjelp fra profesjonelle.

Føler med deg!

[Gjest]

Mange gode svar her, har ikke lest alle og kanskje noen allerede har foreslått dette, men kan det være at han enkelt og greit ikke forstår hva en abort vil gjøre med deg og dine følelser? Har du fått sagt hvordan du kommer til å ha det etter en abort?

 

For det virker jo som om han ser på det som et prevansjonsmiddel...?

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Ja, jeg håper på at "menn er menn" og at han trenger litt tid på å fordøye dette..

Samtalene vår har "myknet" litt idag da, men meningen om barnet er vel den samme.. Men, men.. Det er ikke noe jeg kan gjøre med dette, det er han som enten må finne seg i dette eller gjøre noe annet..

 

Ja, du har så rett "NewMom-expecting", det virker som om han bruker dette som et prevansjonsmiddel.. Og han sier at han tror han er litt voksnere enn meg når det gjelder dette og at tankegangen hans er "smartere" lixom for oss og barnet enn min. Men å være voksen handler jo om å ta ansvar for egne handlinger.. Og det er jo det jeg gjør, men som han ikke er med på..

 

Men, ok! Tusen tak igjen for dere som har svart! Setter stor pris på det!=)

[Pappalille]

Jeg synes nå det er du som er voksen og ansvarsfull her. Du er jo faktisk villig til å ta det ansvaret du tross alt har når du har blitt gravid; ikke nødvendigvis det å beholde det, men å _tenke igjennom_ hva som er fakta og hvilke konsekvenser dette får for deg/dere.

 

Jeg er helt enig med den som lenger oppe her stiller spørsmål ved hvor lenge han vil være i livet ditt om han ikke er villig til å stille opp nå. Abort er _ikke_ senprevensjon. Forstår han ikke dét er han utrolig umoden og rett og slett teit.

 

Du kan jo høre med ham om han kunne tenke seg sterilisering? Det er reversibelt, og en fin måte for ham å være sikker på at han ikke blir far på. Og det er jo "ingenting", bare et lite inngrep.

 

Jeg synes du er tøff. Dette klarer du =)

[M.O.S.H.I]

Synes virkelig ikke du burde føle deg egoistisk som du skrev i første innlegg. Er det noen som er egoistisk her så er det virkelig han......Hvordan gikk det på møtet dere skulle ha med Amathea?

[Skravlefruen med huleboer]

Så bra at du føler du får mye gode råd og støtte her inne. Håper det hjelper deg - både ovenfor kjæresten din - og i tanken om at du faktisk gjør det rette ved å velge å beholde barnet :-)

 

Jeg pleier egentlig ikke å bli så personlig her inne, men jeg kan fortelle kort hvordan det var da jeg ble gravid med førstemann. Jeg var under utdanning, hadde en samboer som drømte om videreutdanning, bodde på en plass som ikke egnet seg for barn og hadde ikke i min villeste fantasi planer om barn enda. Da jeg testet positivt, reagerte jeg og samboer helt forskjellig. Han så abort som "eneste" utvei, og jeg så abort som noe helt uaktuelt. Vi snakket sammen om dette - men var ikke som dere - helt uenige. Heldigvis forsto han hvor viktig det var for meg å beholde barnet. Likevel klarte han aldri å glede seg over at jeg var gravid - han hadde ikke samme "behov" for å annonnsere graviditeten og han hadde ingen interesse av å "lære" seg hvordan det kom til å bli som far. På mange måter følte jeg vel kanskje meg litt alene i graviditeten - litt som om jeg måtte forberede alt selv og ikke fikk forståelse for at hormonene sto i spenn, kvalmen var der konstant og at det etterhvert ble tungt å bære.

 

Idag er jeg gravid igjen - og det er noe helt annet. Samboeren min er fremdeles den samme, og vi har ett fint forhold sammen med vårt felles barn på snart 3 år. Han gleder seg virkelig over at vi er gravide (selvom denne heller ikke var planlagt), og gleder seg til å bli pappa igjen :-)

 

Han har modnet VELDIG! Og det håper jeg og tror kjæresten din også gjør. Han trenger kanskje litt tid, og kanskje det beste er å gi han det.Jeg mener likevel ikke at du skal gi opp, men snakke emd han - fortelle hvor viktig han er for deg - hvordan selvfølgelig livet endres etter man får barn - men kom ikke å fortell meg at det er til det negative !! :-)

 

Jeg krysser fremdeles fingerene for at dette ender godt, og at kjæresten din vil forstå alvoret i situasjonen og ta ansvaret sitt :-)

 

God klem til deg!!

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Nå har ting endret seg litt her...heldigvis.

Jeg fikk melding fra kjæresten min idag tidlig da han var på jobb. Og han sa at han gjerne ville ha meg til byen i morgen allikevel, for han savnet meg. (han sa igår da ALT var galt at jeg ikke skulle komme allikevel for han var så forbannet..) Og han sa at "det får vel gå på ett vis dette og", med barnet og slikt. Så må er han med på at vi skal klare dette og håper at dette bare vil gå rette veien herfra. Det er i alle fall godt at han har forstått at dette er noe vi er sammen om og som er vårt. Så eg håper å tror at ting vil gå rette vei for oss og!

 

Fikk time til ultralyd idag (enda langt frem i tid da..16.09), håper at han stiller gledelig opp der med tiden. =)

Det føles så mye bedre nå når jeg vet han er "ved siden av meg" og ikke på vei ut av forholdet nesten lixom..

 

Men tusen takk for all støtte! Det har hjulpet meg masse, selv om dere er folk jeg ikke kjenner osv så er det godt å få høre fra andre og at jeg ikke er egoistisk og feig som velger å beholde barnet uanz hva =)

 

Håper det går alle godt, og at dere får en kjempe tid som gravid og etterpå =D

[Mammatil1prøverpånr.2<3]

Til deg som spurte hvordan det gikk på Amathea.. Det var ikke vi som skulle det, det var en annen

[Elin snart mamma til 3]

har lest hele tråden nå å ble veldig glad på dine vegne at han er på gli! prøv å få en tidlig UL som du tar han med på. var på det i dag å man får se den lille (hode,kropp armer og ben) samt det lille hjertet! utrolig stor og herlig opplevelse! alt blir helt plutselig litt mer virkelig når man ser den lille på skjermen som man har skapt sammen!