Enkelte barn er lettere å like enn andre!!!

[Anonym bruker]

Enkelte barn er rett og slett nesten umulige å like. De er ufordragelige og uoppdragne. Hva gjør man når man har slike barn i sin nærhet??

[Anonym bruker]

Man prøver å huske på at det er foreldrenes skyld, og biter tenna sammen. Men det er ingen som sier at man må like absolutt alle barn. Jeg kan ikke fordra en av naboguttene. Ekkel, bråkete og særdeles lite attraktiv gutt. Heldigvis er broren hans kjempesnill og søt.

[Anonym bruker]

Jeg er lærer, og mener at man MÅ ikke like alle barn. I min stilling må man jo late som da. Hadde en elev for noen år siden som jeg rett og slett ikke kunne fordra, og da jeg møtte moren hans skjønte jeg jo hvorfor han var så motbydelig og frekk og usympatisk.

[Banshee]

Jeg pleier å si fra at slik og sånt er kanskje lov hjemme, men ikke i mitt hus. Om ikke barna tar det til seg så kanskje foreldrene gjør det.

Jeg er lei av unger som dytter gamle oldemødre over ende i familieselskaper eller som på død og liv skal stupe kråke over meg når jeg har lille babyen min i fanget. Hun er 19 mnder nå da, men den epsioden skjedde når hun var lita.

 

Skal ærlig innrømme jeg at enkelte barn i familien her er direkte slitsomme å ha på besøk, og det er den gjengse mening i familien med. Ganske synd når det blir slik da.

[Anonym bruker]

behandler dem så fint man kan

[Anonym bruker]

Anonym 08:31....

 

eh. Om det er foreldrenes feil; hvordan kan da en sønn være jævlig og den andre søt?

[Anonym bruker]

Anonym 08:35:

 

Fordi mange forskjellsbehandler barna sine. Ikke nødvendigvis med vilje I dette tilfellet er det minstemann som er ekkel, og det er fordi han er gullklumpen til mamma.

[Anonym bruker]

Men hva når dette barnet er ens stebarn? Vet jeg virker som en typisk ond stemor nå. Men slik er det ikke. Har kjent dette barnet lenge og hatt det i min familie lenge. Jeg sliter virkelig med å like barnet. Jeg syns synd på barnet som er slik. Blir mer og mer usympatisk. Er blitt dyrket av nesten hele famillen siden det ble født. Alt dette barnet har gjort har vært flott og enestående. Er blitt dyktig bortskjemt. I møte med andre barn forstår det ikke at det ikke er unikt. Dermed blir det vanskelig å ha relasjoner med andre barn. Barnet har et søsken her som er 5 år yngre. Før var det stor stas når storesøsken kom hit. Nå spør yngstemann hele tiden når eldstemann skal hjem til mamma'n sin. Vi prøver det vi kan med å lære barnet hvordan man skal oppføre seg blant folk, men får bare til svar at hos mamma kan jeg gjøre det slik. Ingenting biter på. Barnet mener selv at h*n uansett har rett. Jeg og pappa'n er annenrangs ovenfor mamma'n og barnet selv.

 

Jeg føler meg totalt utmattet etter denne ferien, som ikke er slutt ennå. Faren har nesten resignert og det gjør det jo bare værre. For han er det forferdelig å se hvordan barnet utvikler seg. Barnet er veldig sjelden hos oss. Faren har vært gjennom en kamp tidligere når han så i hvilken retning dette utviklet seg. Men kom ingen vei. Har sjelden samvær og ofte blir det ikke noe av pga ting barnet skal hos mor.

 

Dette påvirker vår familie i så stor grad at vi nå vurderer å flytte langt vekk. Slik at det evt bare blir samvær i ferier. Våre felles barn bli forvirret når eldstemann er her. Barnet er mye eldre enn dem slev, men oppfører seg slik de vet vi ikke tillater. Uff nå får jeg vel mange svar om onde stemødre osv. Men dette er et stort problem for oss alle (inkl stebarn) som jeg ikke ser løsningen på. :-(

[Anonym bruker]

I og med at stebarnet er 5 år eldre enn en av deres, og denne minste kan snakke så regner jeg med at stebarn må nærme seg 10 snart? Da GÅR det an å snakke ærlig til barnet. Stemor, far og evt andre slektninger dere har kontakt med som mener det samme...Ta med barnet alene og snakk med det under rolige og trivelige forhold og vær ærlig med hva dere mener om oppførsel. Fortell også hva dere evt synes at h*n gjør bra, og hvordan ting BØR bli gjort/hvordan h*n bør reagere på ting...

 

Fortell også om at far ville ha mer kontakt med barnet tidligere, men at mor ikke ville det. Og dette trenger ikke legges frem slik at mor kommer i negativt lys.Man kan bl.a si at mor var så redd for å "miste" tid med ham/henne, at hun ikke ville det slik...og at de dermed ble enige om å prøve det slik som det ble gjort. Om barnet sladrer til mor og hun fyrer opp under det dårlige forholdet med denne samtalen, ja da har dere iallefall prøvd. Barnet er så stort at det skal ha mulighet til å ta dette alvoret inn over seg, om ikke nå så iallefall om noen år så kan h*n se tilbake på denne samtalen og kanskje handle....

[Anonym bruker]

Helt naturlig at enkelte barn er lettere å like enn andre, det gjelder jo alle mennesker. Har med kjemi å gjøre f.eks!