Nå ble jeg vanvittig irritert på mannen i huset....!

[C@milla *EMIL*]

Nå er jeg i uke 35 og venter vårt første barn. Jeg vet at mannen min ikke har spesielt god anelse hva som kommer til å skje når jeg skal føde og prøver å engasjere han litt i temaet fødsel og svangerskap. Jeg har lykkes med å få han til å se på "jordmødrene" med meg på tirsdagskveldene, og han utviser sånn noenlunde begeistring og deltaking når vi ser på programmet. I den senere tid har jeg også hintet frempå om at det ikke hadde gjort noe om han kanskje leste litt i disse svangerskapsbøkene som jeg fikk av jordmora første undersøkelsen min. Joda, han har planer om å se litt i de.. bare ikke akkurat nå, leste litt igår kveld før han la seg osv osv...

 

Nå i kveld satt jeg inne på babyverden og bladde gjennom artikler som angikk fødsel. Og inviterte min mann til å lese sammen med meg. Han gikk noe motvillig med på å se gjennom artikkelen "fødselens tre faser" eller noe i den dur. Endte med å lese veeldig raskt gjennom ca. halve artikkelen, før han trakk seg tilbake med den unnskyldningen at: han ble så trett... Arg....!! Irriterer meg grønn på han altså! Han er egentlig interessert i dette også, innerst inne, det vet jeg, men hvor vanskelig kan det være å sette seg LITT inn i temaet da??

 

Jeg har spurt han om han vet hvordan en fødsel starter, og da får jeg til svar at det er når vannet går.. Jada, greit det, men det trenger jo ikke skje på det viset.. Åååhh.. blir litt oppgitt jeg altså! Det hadde vært litt fint for meg om du visste hva som skulle skje viss ting begynner her hjemme, sier jeg. At jeg ikke skal måtte forklare alt i detalj om jeg får vondt her og der.....

 

Er det bare meg som har det sånn? Han klarte faktisk å irritere vettet av meg med dette, og gikk så å la seg for kvelden!! Tenke seg til? Gå fra en høygravid dame som freser av sinne!!!!

 

;o) Nå måtte det bare slippes ut litt damp her altså...! Håper inderlig ikke det bare er meg som har det sånn.. akkurat nå kunne jeg sparka han HARDT i rumpa!!! )

 

[Gjest]

Jeg vet NØYAKTiG hvordan du har det! Samboeren min har forstått det slik at graviditet er noe som gir ei jente store pupper, stor mage og stor rumpe, og så blir man mamma og pappa. Jeg er i uforskammet god form til å være 2 dager unna termin; i dag har vi beiset huset sammen, og han synes det er rart å se meg bøye meg som om jeg ikke har mage, eller løpe etter hunden når han stikker av med tøflene mine.

Så dermed tror han at jeg er heeelt som før; at jeg orker akkurat like mye, men det gjør jeg jo ikke. Jeg er aktiv for å få tida til å gå, men jeg har jo et helt enormt behov for sofaen når kvelden kommer.

Og ettersom at jeg tydeligvis er i så god form, kommer også fødselen til å gå som en drøm. Han føler ikke noe behov for å lese om de ulike fasene, om hvor lang tid en fødsel faktisk kan ta, og hvordan han best kan hjelpe til. For dette er visst noe jeg kan klare fint selv... :-/

 

Han er veldig oppmerksom når jeg har kynnere og vondter ellers, og det er helt tydelig at han gleder seg villt til å bli pappa og til å få være med på fødselen, men det er liksom "mitt ansvar" å tilegne meg kunnskap til å komme meg gjennom den.

Slik har det forsåvidt ansvarsfordelingen vært gjennom hele svangerskapet; han har kjøpt søte sparkebukser og bodyer, mens jeg har handlet bilstol, stellebord og mer praktiske ting. Om han hadde visst alt som må forberedes før ungen kommer, tror jeg han hadde tørna og benyttet seg av angrefristen.

 

Huff, nei jeg vet ikke jeg, ble et veldig rotete innlegg dette... En lett blanding av min egen, separate frustrasjon over manglende sympati, og vår felles irritasjon over at menn i altfor stor grad tar ting som de kommer.... Føler at det blir mitt ansvar å fortelle ham at "nå har jeg 3 cm åpning, da skjer det og det, og det kan fortsatt være så og så lang tid igjen av fødselen". Føler at han virkelig burde visst litt om dette, i tilfelle jeg får så vondt at han liksom må ta div avgjørelser for meg.

Jaja, får håpe alt går som normalt, så han bare kan sitte og holde meg i hånda! =)

[Trulte76]

Er nok ikke alle mannfolk som er så interesserte i å lese om svangerskap og fødsler, men det går bra likevel skal du se

 

Min er ikke så engasjert han heller. Han var med på keisersnitt med exn. Så blir første fødselen hans visst alt går etter planen

 

Min ex leste heller ikke i disse bøkerne, men gikk bra under fødselen likevel.

[Vilde08]

Min samboer er ikke så veldig intresert i å lese opp på temaet fødsler han heller. Vi er 31 pluss 3 i dag.

Men det bekymrer meg ikke så mye... Vi skal på omvisning på sykehuset neste uke, og når det gjaldt fødsel har vi sammen bestemt at vi vil gå for vannfødsel. Er jo til syvende og sist mitt valg, men syntes det var greit å diskutere det med han. Da snakket vi litt om de forskjellige stadiene og for/ulemper ved forskjellige fødselsmetoder.

 

Dette er vår første også og for meg er det ikke så viktig at han vet hvordan en fødsel starter eller hva som skjer stadie for stadie.

Det viktigste for meg er at han er klar over at det kommer til å ta tid både hjemme før fødselen starter og på sykehuset, at han vet hva vi skal ha med og at han er en god støtte under fødselen. Prøver å forbrede ham på å se meg ha vondt, for det takler han ikke så godt;0)

Uansett hvor mye man har lest og forberedt seg så tror jeg gutta "glemmer" dette litt når tingene først skjer. Og alt går ikke alltid etter boka!

Går alt som det skal kommer det som sagt til å ta tid, og da tenker jeg at både jeg og JM kan informere ham om hva som skjer underveis. Går det fort å "gæli" så er det jo ikke noe vi kan forberede oss på noen av oss egentli....

 

Det er sånn jeg tenker i allefall. Skjønner selvfølgeli at du ønsker at han skal engasjere seg! Men tro meg, det gjør han nok når dere først står oppi det;0)

[C@milla *EMIL*]

Er liksom mest redd for at han kommer til å stikke av fra hele stasen på sykehuset ;o) Heldigvis bor vi bare to minutter unna, så det tar vel ikke lange tida å hanke han inn igjen i tilfelle...! hehe... Om du får snakke med han om selve fødselen Vilde, så er han ti ganger mer med på tinga enn min vertfall...! Og som Epona sier, dette er visst mitt ansvar.. Jeg har vært så vanvittig uheldig å skade beinet mitt i svangerskapet, og hadde det ikke vært for det, så tror jeg ikke han hadde merka at jeg var gravid engang...*røyken siver ut av ørene*

 

Jeg har måtta mast meg nesten ihjel for å få opp barnesenga og kommoden.. fremdeles gjenstår mye. Jeg hadde selvsagt gjort dette selv om jeg kunne, men med et bein mindre er det mye jeg ikke klarer.. jaja, den tid den sorg. Blir spennende å se hvordan fødselen forløper..Blir spennende å se hvordan han ter seg da...!

[Vilde08]

Jeg har flere venninner som har fått barn tidligere og opplevd det samme som deg....

Hvis det er noen trøst så er det de alle sammen er enige om at når fødselen er i gang og barnet kommer så blir holdningen en helt annen! ;0)

[C@milla *EMIL*]

hehe.. ja da krysser vi fingrene for det ;o)

[barbabelle]

På Ullevål arrangeres det kurs kun for partnerne - kan jo være et tips for de som bor i Oslo!

 

Min samboer ønsker å gå på partnerkurset i håp om at det er mer rettet mot de enn mot den vordende mor. Han synes mye av informasjonen som ellers er tilgjengelig er svært mamma-fiksert...og det kan jeg godt forstå!

 

Så partnerkurs kan være et tips!

[C@milla *EMIL*]

Ja vi får se oss litt rundt, vet at de har hatt noe førstegangsforeldre kurs i nabokommunen(bor i Haugesund), så det kan jo være noe å tenke på.ellers er det for sent med svangerskapskurs, siden de ikke arrangerer i ferien...fordi barn kommer jo selvfølgelig ikke til når det er ferie ;o) hehe

[litjpia06 og lillegutt08]

Jøss, blir så imponert over hvor mye alle leser og forbereder seg.

Her i huset hadde mannen min vært gjennom en fødsel tidligere så jeg regnet han som eksperten. Leste ikke så mye før første fødsel...... ville egentlig vite minst mulig og stoler på at kroppen min gjør mesteparten av jobben og at jeg veiledes av godt fagpersonell på sykehuset.

 

Vi kvinner har da faktisk født gjennom alle årtider og har tro på at kroppen min også klarer dette fint (selvsagt med hjelp av fagpersonell).

Det kan jo hende at våre menn blir litt skremt av alt det som skal skje?

Selv synes jeg ikke at jeg kan dytte på han alt mulig av info om selveste fødselen, han skal være der som støtte for meg og babyen, det er ikke han som skal føde. Jordmor og barnepleier var i alle fall sist kjempeflinke til å svare både meg og han på spørsmål vi hadde underveis.

 

Ikke press på for mye, da blir det ikke noe særlig hverken for deg eller han. Tror han kommer til å engasjere seg når dere står der og dessuten er den viktigste jobben etter fødselen når dere skal ta hånd om den lille babyen. Det kan dere være to om....

 

Lykke til!

[C@milla *EMIL*]

Ja han gleder seg mye, det vet jeg.. er glad i barn og jobber selv i barnehage... har hatt han med til jordmor et par ganger,og da spør han mye av seg selv, så kanskje det er en ide nå mot slutten:o) Da får han spurt om det er noe han lurer på..

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Min mann leser heller ikke. Han hater å lese, så å tvinge ham til dette blir litt feil synes jeg. Derfor har jeg meldt oss på et svangerskapskurs som går over en kveld. Da får han samme info som meg. I tillegg leser jeg høyt for ham fra svangerskapsboka hver uke. (har ikke gjort det hele tiden, mest i starten og nå siden uke 30.

 

Han ser jo på jordmødrene da, min nekter å se fødsler på TV. Hehe. Han er redd det plutselig skal filmes der nede, han sier han har blitt advart av kompiser om å IKKE se nedentil under fødsel. Som om han hadde fått lov av meg til det. Hah!

 

[Mamma til to tette]

Til din manns forsvar så kjenner jeg kun 1 mann blandt venner og bekjente som har fordypet seg i lesestoff. Jeg vet ikke hvorfor men det føles vel bare som vårt domene og interessen er der rett og slett ikke. Det betyr ikke at de ikke er engasjerte på sitt vis. Vi har jo vært igjennom en fødsel og jeg vet at mannen min engasjerer seg 110% både før, under og etter fødselen men lesestoff holdt han seg unna. Og det er jo arbeidet under fødselen som teller! I tillegg er han verdens beste far som både tok første bleie, bad og mer enn 50% av stellet i starten (jeg var fysisk indisponert for å si det på en fin måte), han var jo nesten mer forelsket enn han noensinne har vært i meg he he. Så derfor tviler jeg ikke på det. Nå føler han jo at vi er eksperter selv om denne fødselen blir helt annerledes enn forrige (sete-nå hode) og først da jeg trodde noe var på gang (rier på opptil 1 min fra kl 17-21 fredag) så leste han litt om rier for å forsikre meg om at dette nok var noe. Han var også klar til å ringe føden, raste rundt for å pakke fødebag og ellers gjøre ting i stand. Så så lenge han er med når det gjelder så får man nesten unnskylde den manglende researchen og så får vi heller piske dem rundt så godt vi kan ,-)