jeg klarer ikke være glad...

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Jeg ønsker meg veldig denne babyen!! den er ikke planlagt, men jeg blei så glad når jeg tok positiv test. gleden har bobla inni meg stadig vekk! men nå er den borte. Hvorfor? jo fordi barnefaren ikke ønsker barnet vårt!!! Jeg er 9+2 nå, og er mer og mer fortvila. jeg ønsker IKKE abort, for føler lissom at jeg er "presset" til det da han ikke ønsker. Men samtidig så føler jeg at jeg prøver å trasse meg til en unge !!

 

Han er 28, jeg er 24. Jeg har en treåring fra før. Han eier hus, har god jobb og vi har det godt sammen. Han sier han ikke er klar, men har ingen god grunn føler jeg! Han har lissom så mye oppi hue som han sier. badet skal pusses opp osv osv.. men, det kommer jo ALLTID til å være noe ? det er vel ingen som lever i idyll uten å ha noen form for planer/prosjekter eller bekymringer? så jeg synes ikke grunnen hans er god nok. Men jeg føler han bare er redd for å "binde" seg om dere skjønner?

 

huff... jeg ønsker å være glad for bebbisens skyld! for jeg VET at abort takler jeg ikke. Selvom vi "prater om det" så er det uatktuelt.... jeg kan bare ikke..

 

jeg vil så gjerne glede meg over svangerskapet mitt!!!!!!!! men klarer ikke glede meg aleine:(

[moder3]

Hei du! Huff jeg skjønner veldig godt hvordan du har det.. Slik var det med mi førstefødte og, så jeg var alene med henne helt fra begynnelsen av svangerskapet. Ikke noe kjekt.. Jeg er bare helt utrolig glad for at han ikke klarte å få meg til å gjøre noe jeg angret på..

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

når begynte han å ta del i svangerskapet da?

[Chris&Alex♂♂]

uff stakkars deg. men jeg hadde ikke tatt abort fordi han ønsker det, når ikke du ønsker det. virkelig ikke. så skal han bli fornøyd også sitter du der å sliter med det resten av livet. nei ikke gjør det hvertfall.

 

han har like mye vært med på å lage denne tassen så han får ta det som det er blitt nå syntes jeg. han nermer seg jo 30 så kan ikke skjønne at han syntes det er såå tidlig? om det ikke har litt med at dere har vært sammen i en veldig kort periode da.

 

uansett han har like mye "skyld" i dette, og det er lettere for han å si at du skal ta abort enn for deg å gjøre det.

 

nei jeg er sikker på at dette går over etterhvert. han er sikkert litt sjokert også over at han skal bli pappa da det egentlig ikke var meingen. det ordner seg nok. men jeg syntes du skal tenke litt på deg selv og ikke bare på hva han ønsker.

 

lykke til=)

[moder3]

Eh.. hm.. kan ikke akkurat si at han noen gang gjorde det dessverre.. Etter fødselen satte jeg barnefar som "ukjent" for å slippe mer pes. Men etter en stund ville han ha navnet sitt på papirene for vesla, selv om han ikke deltok mer overfor henne av den grunn..

 

Håper det ordner seg bedre for dere! Det virker som dere har et bedre utgangspunkt i alle fall, om dere allerede er samboere og fortsatt har et forhold til tross for ulikt syn på graviditeten. Om han virkelig er glad i deg kommer det sikkert til å gå opp for han etter hvert hvor vakkert det er det dere har sammen;)

[HH72]

Uff, dette må være kinkig! Men er enig med den over her som sa at du absolutt ikke burde ta abort for at HAN skal bli fornøyd, hvis du selv ikke vil. Hvis han tvinger deg til det, er det ekstremt dårlig gjort og kanskje et signal om at han ikke er verd å satse på for framtida? Lykke til uansett hva som skjer videre!

[Gjest]

Off, skjønner deg så godt. Er midt oppi samme situasjon selv. Fant ut at jeg var gravid forrige uke, og sambo ble hysterisk. Han beklaget at han ikke greier støtte meg osv, og det første han spurte om var: det er vel ikke for seint å ta abort? jeg knakk sammen, har jo trodd i over ett år nå at jeg ikke kunne få barn uten hjelp, pga beskjed fra diverse leger(påvist pcos).

Så jeg "latet som" jeg skulle være med på en abort... Aldri om jeg hadde greid det, men var med på praten for å roe han ned.

Så kom onsdag den uka her, og jeg hadde legetime for sjekk, og vet dere hva? jeg er faktisk 12 uker på vei, så for min del er det for seint med abort :) HAdde aldri trodd jeg var så langt på vei.. syns å erindre at jeg hadde mensen i starten av juni, men så feil har jeg altså tatt.

Sambo sier det ikke kan fungere mellom oss lengre, selv om han er veldig glad i meg. Det er barnet han ikke vil ha.... Så jeg heller greier ikke glede meg, men har ett håp inni meg om at han en dag vil ombestemme seg

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

samboer tvinger meg ikke. og han vil bli glad i ungen når han venner seg til tanken. så sånn sett er jeg heldig. men hadde vært fint om han delte gleden nå også da.. han er verdt og satse på for han er utrolig egentlig!

[Lucy T og prinsessa ***]

Hei Mokikk! Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men jeg har vært den uønskede babyen en gang i tiden. Pappa ville ikke ha meg overhode! Det gikk så langt at de reiste avgårde for å få tatt senabort, men på legetimen rett før igangsetting (fødsel) klarte ikke mamma å gjennomføre. Pappa var ikke blid, og hadde sagt at han kom til å gå fra mamma og søskene mine... Han var veldig lite tilstede mens mamma var gravid, men dro aldri fra henne. Han var med på fødselen, og den som gråt da - det var pappa. Da han holdt meg i armene for første gang beklaget han om og om igjen, og angret fælt på at han ikke ville ha meg. Jeg ble pappas go'unge, og ingen andre av søskene mine har hatt samme nære båndet til pappa som meg...

 

Det kan gå bra til slutt, selv om det ser mørkt ut nå. Hvis du ikke ønsker å ta abort, så må du ikke gjøre det. Kanskje du blir "alene" om svangerskapet, men mest sannsynlig venner han seg til tanken og gleder seg sammen med deg. Ønsker deg lykke til med svangerskapet.

[voksenmage]

Hei!

Har vært der du er, jo det er et tøft valg.

Har du mulighet for å spørre legen din om en ultralyd snarlig?!

Dette kan hjelpe på din kjæres valg:)

kvinnelist:)

Lykke til

 

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Oj, fikk helt klump i halsen av det LucyT skrev..hehe.

 

Ikke ta abort hvis du ikke selv ønsker det. Det kan komme til å tære på deg så mye at forholdet deres skjærer seg. Vet om folk der han har nærmest tvunget henne til abort for å "redde forholdet", men hun klandret han så mye i ettertid at forholdet gikk dukken likevel.

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Det blir ikke abort. jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg. For jeg vet at forholdet vårt er så sterkt at det ikke ryker om jeg beholder. Han vil nok være misfornøyd onen måneder, men han er den som vil ta ansvar når det gjelder til slutt. Når svangerskapet blir "ordentlig" dvs når han SER jeg er gravid, da tror jeg kanskje at han vil våkne? Han har jo ikke de symptomene som jeg har, for han så er jeg helt vanlig, bare litt trøtt og rar

 

Så det blir nok bra vil jeg håpe!! Og i aller aller værste fall, så har jeg hatt en treåring aleine hele tida, så skal fint klare en til.. i værste fall..

[Gjest]

Du får spille litt kostbar, Prøv å glede deg over svangerskapet. Inkludere han mest mulig uten at han selv er klar over det. Frykt kan bare temmes av tryghet.... gi han tid til å bli trygg og bli kjent med situasjonen. Ikke press,la tiden ordne opp..... håper du er av den tolmodige typen.

og husk å stole på deg selv, ha tro på at dette vil du virkelig! Lykke til!