Har begynt å mislike svigerfamilien min

[Anonym bruker]

Frem til babyen min ble født har jeg hatt et kjempegodt forhold til svigerfamilien min. Jeg sendte ofte tekstmeldinger med søsknene hans, moren hans ringte meg stadig for å prate, og jeg og svigerfar hadde en kjempegod tone. Jeg møtte ofte søsknene hans alene uten kjæresten min, og hadde det kjempekoselig. Men da babyen vår ble født snudde alt. Jeg klarer nesten ikke å se noen av de holde babyen, jeg sitter å irriterer meg over alt, og blir rett og slett sur og motbydelig. Kan nesten ikke vente med å få babyen tilbake i armene mine, og blir arrogant og småfrekk mot svigerfamilien. De har ikke gjort noe mot meg eller babyen, det eneste de har gjort er å være veldig pågående og masete. De vil selvfølgelig se babyen mest mulig, og det forstår jeg jo. Men når svigerforeldre + 3 søsken på rekke og rad spør om å få møte oss ble det litt for mye for meg en stund. Spesielt siden det bare var 2-3 uker siden fødselen og jeg ville aller helst være ifred med kjæreste og barn. Men nå har det roet seg, og jeg klarer fortsatt ikke og forholde meg til de. Det som er så rart er at jeg ikke har problemer med at andre holder babyen vår. Venner av meg, venner av kjæresten min, familien min osv, det er bare koselig. Dette har gått såpass langt at det begynner å tære litt på forholdet mellom meg og kjæresten. Han syns selvfølgelig det er kjempetrist at jeg ikke "liker" familien hans, og familien er skeptiske til meg pga min oppførsel. Hva er feil med meg, hvorfor takler jeg ikke svigerfamilien min lenger?

Jeg er i tillegg kronisk livredd for at babyen skal like noen andre bedre enn meg. Redd for at han skal roe seg lettere hos søsteren min/smile mer hos svigerfar/at svigersøsteren min er flinkere med han osv.. det er så vondt Er dette fødselsdepresjoner, går det over etterhvert?? Andre som har det sånn?

[Anonym bruker]

Sjalusi er vondt. Jobb med deg selv. Det er sjalusi du føler.

 

Uansett er det du som er mammaen til barnet ditt, og vil alltid ha det nærmeste båndet.

Men lær deg å dele på barnet. Det er flere enn du som er glad i ungen din.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet det, det er derfor det er så fælt. Svigerfamilien min er kjempeflinke med barn, og det er ingen tvil om at babyen har det bra sammen med de. De forguder han og elsker han over alt, så jeg har ingen ting å frykte. Men jeg hater det likevel!

[Anonym bruker]

Jeg kan godt skjønne at det er vanskelig når folk ikke kan gi deg det rommet du trenger etter fødselen. Det er ikke noe feil med deg. Men prøv å husk at de ikke vil deg noe vondt med dette.

 

Det er rett og slett fordi de elsker sin nye niese/nevø/barnebarn.

 

Når man er barn er det alltid mamma (eller pappa for noen) som står deg nærmest. Ingen kan overgå en mors kos og klem. Dette vet jeg av personlig erfaring. Pass på at du ikke skyver vekk familien, du vil nok være takknemlig den dagen du trenger "avlastning" i form av barnevakt el. :-)

 

Det kan virke som at du har kommet inn i en ond sirkel, slik at "alt" svigers gjør blir feil. Selv om det ikke er noe galt med deg, er det hos deg problemet ligger. Dermed er det også fra din side problemet må løses. Prøv å finn tilbake til den gode stemningen du hadde med svigers før.

 

Dette ordner seg nok. Jeg vil råde deg til å snakke med helsesøster om dette.

[Anonym bruker]

Du har helt rett, jeg er inne i en ond sirkel. Nå irriterer jeg meg over den minste ting - hvordan de holder han, måten de snakker til og om han på, at de sender tekstmeldinger, og blir skikkelig sur hver gang de spør om de kan møte oss! Sånn skal det ikke være Jeg vet så godt at de kun mener det godt, men jeg hater det likevel. Og føler meg så fæl som har disse tankene. Stakkars kjæresten min som blir stående midt i mellom. Jeg som nekter å låne bort babyen til de, og de som så gjerne vil bli kjent med han! Hvordan skal jeg jobbe med dette selv da? Kjenner jeg får vondt av tanken på at de skal passe han bare noen timer..

[Anonym bruker]

Snakk med en psykolog. Eller legen din. Det er jo ikke normalt at du irriterer deg over normale og greie mennesker.

 

La kjæresten din ta med seg babyen alene dit, hvis de bor i nærheten. Så får de møtt barnet, mens du slipper å ha det vondt der og da. Og kanskje får hvilt deg.

[Anonym bruker]

huff, skulle gjerne gjort det.. men klarer ikke dét engang. Hvis kjæresten og babyen er sammen med de klarer jeg ikke å slappe av, og velger heller å bli med selv om jeg hater det. Tror jeg gjør det for å "overvåke" hva som skjer...

 

Jeg vet at det ikke er normalt. Har så fryktelig sterke følelser for barnet mitt, så tror jeg rett og slett er redd for at de skal få god kontakt med han. Selv om jeg vet at han bare har godt av å bli glad i flere enn meg..

[Anonym bruker]

Du, det der går over etterhvert =o)

Ikke vær altfor bekymret. Men bra du er klar over at det er et problem.

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig det, for jeg har det fryktelig vondt - på flere måter. Vondt at jeg er "slem" mot svigerfamilien min, og vondt å kjenne på følelsene jeg får når de er i nærheten. Det er 6 uker siden fødselen nå, bør det ikke bli bedre snart?

[Anonym bruker]

Det tar sikkert noen mndr til. Ikke vær lei deg. Bra du er klar over dette her.

En baby på 6 uker er så liten at det er altfor tidlig å låne den bort. Så det skal du ikke føle noen dårlig samvittighet overfor.

[Anonym bruker]

Med "låne bort" tenker jeg ikke på over natten, men sånn på trilletur eller noen timer mellom to måltider Ikke engang det klarer jeg! Redd jeg har ødelagt familieforholdet allerede, de tror selvfølgelig at jeg hater de siden jeg nesten nekter de å ha kontakt med babyen..

[Anonym bruker]

Og forresten, tusen-tusen takk for at du muntrer meg opp - det trengte jeg Håper du har rett, at de vonde følelsene gir seg etterhvert, og forhåpentligvis før jeg har ødelagt mitt forhold til de!

[Anonym bruker]

Jeg har et annet råd:

Hold det for deg selv. Enkelte ting glemmer ikke folk, så ikke brenn broer.

[Anonym bruker]

Det er det jeg har gjort til nå, prøver jo å svelge de vonde følelsene.. men kjæresten min merker det jo selvfølgelig! Har ingen planer om å fortelle svigerfamilien at jeg hater at de er i nærheten av babyen min nei!

[Anonym bruker]

jeg også har det slik... men mye pga bakrunnen til svigerfamilen. han er 9 mnd. og det er ikke gått over her... uaktuellt at de sitter barnevakt.. føler meg litt bitch som tenker slik.. for jeg liker dem egentlig veldig godt...

[Anonym bruker]

Hvordan takler de det da? Jeg er redd de kommer til å bli kjempesure når de får vite at søsteren min har fått passe babyen noen timer, men at vi sier nei når de spør om de får lov.. Jeg har virkelig ingen grunn til å mislike de, for somsagt - de er kjempeflinke med barn og er oppegående og gode mennesker. Flere av de har tilogmed jobbet i barnehage, så vet at han er trygg i deres hender. Men klarer ikke engang tanken på at noen av de skal være alene med han!!

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det!!!!!!

Hadde det akkurat slik selv med førstemann og merker det allerede gravid i 7ende uke at det går samme veien.... Orker ikke at de ser på meg omentrent.... Det er kjempe ubehagelig. Vil jo ikke være sånn, men klarer de ikke nå.....

Husker ikke akkurat hvor lang tid det tok før det bedret seg, men det tok sin tid.... (trives bedre når han er hos min mor enda...Snart 3 år...)

Alle får ha han nå da, og jeg vet han har det bra der nå, men likevel... Gruer meg til neste blir født, hvis jeg skal være sånn igjen....

[Anonym bruker]

Det er akkurat sånn jeg har det også.. det er så rart!! Før han ble født snakket vi ofte om at de skulle passe han så jeg og kjæresten fikk være litt alene osv.. men nå som det er et faktum blir jeg helt dårlig av tanken! Åå så godt å høre at det ikke bare er jeg som er helt merkelig!! Nå irriterer jeg meg over at svigermor ville trille vogna 200 meter, irriterer meg når de flytter på teppet han har over seg, irriterer meg over at de vil ha hadeklem av han når de drar- ja alt!! Det er så vondt! Og enda verre at jeg vet at de syns det er vondt, stakkars folk. Og kjæresten min vil selvfølgelig at de skal ha kontakt med babyen, og at jeg er urettferdig som ikke vil møte de..

[Anonym bruker]

Jeg fikk et kjempe dilemma.... kunne jo ikke la han være hos min fam heller, for da ble det jo urettferdig.... Jeg skal gjøre alt jeg kan denne gangen for å ikke bli så ille som sist.... Og prøve å skjule det bedre...

[Anonym bruker]

jeg er i akkurat det dillemmaet nå. Syns jo det er koselig at min familie passer han, men klarer ikke å låne han bort til de. Så kjæresten min har sagt at det får være likt - at min familie ikke får passe han før jeg takler at familien hans får passe han! Og det går jo ut over alle..

[Anonym bruker]

Her synes jeg rett og slett du skal ta deg sammen for barnets del. Det er tross alt barnets familie som han/hun skal ha resten av livet. Hvorfor vil du at barnet skal få en dårlig start på sitt forhold til besteforeldrene?

 

Mannen min hadde slike følelser da vi fikk eldste.. Likte ikke at enkelte av min familie holdt ungen vår osv.. Men han forsto at følelsene var irrasjonelle og bet det i seg. Det gikk over da han så at uansett hvor grei og kul og morsom tante/bestemor/bestefar/onkel e.l. var, så var alltid mamma og pappa best for babyen..

 

Synes du bør begynne i det små.. la bestemor, eller den du liker best av de kanskje, begynne med å trille babyen i 10-20 minutt.. Kanskje bør du være fortrolig å fortelle dem at du har problemer med at andre passer babyen (du bør kanskje ikke si at det er bare dem du har problemer med) og så kan de kanskje hjelpe deg å komme over det ved at de kan få passe ham litt og litt?

 

 

[Anonym bruker]

har det sånn med svigerfaren min..Tror det er bare hormoner..Likte han kjempe godt før min datter ble født ...jeg holder meg borte når ting er på det verste , lar mannen min ta med barnet for å treffe ham osv..

Tror det blir bra igjen...Etter vert...Seks uker er IKKE lenge barnet er så lite..Du vil nok få mer selvtillit i forhold til barnet ditt. prøv å ta deg sammen litt etter litt.. det går nok over

[Anonym bruker]

Oppsøk hjelp! Og helst før det er for sent! Svigerfamilien din skjønner nok ikke hvorfor du oppfører deg sånn, husk at du skal måtte forholde deg til dem resten av livet. Bare si at det er fødselsdepresjon eller noe, så blir det lettere for dem å akseptere. Synd å ødelegge forholdet til dem!

Tvangstanker er forferdelig å forholde seg til! Barnet ditt kommer til å elske deg og pappa'n over alt, du trenger ikke frykte konkurranse. Prøv heller å glede deg over at barnet ditt er så elsket! Det er mange her inne som sliter med lite interesse fra familien, så bare vær glad de stiller opp

[Anonym bruker]

Så snille dere er, selv om det er vondt å lese sannheten! Jeg føler meg så forferdelig, så har jo skjønt at det er noe galt med meg.. Det skal ikke være sånn som dette! Klarer å skjønne at barnet mitt er kjempeheldig som har de, og ja -jeg også! Men det er likevel forferdelig vanskelig for meg..

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg fikk sambo til å si fra til de at det ble litt mye mas fra alle kanter, å lite søvn.. så det hadde vært fint om dere respekterte dette.

 

Å det gjorde de.

 

 

Det er hans foreldre. han burde forstå deg, det er dere som er familie nå.

De får jo altids se å ta på barnet. Men den første tiden er mor,far og barn tid.

 

Det vet de egentlig, de er bare ivrige besteforeldre.