Å føle seg som en mamma.

[metaMORfose]

Å falle inn i en rolle som mamma, altså en morsrolle, det er ganske enkelt, og det er mange der ute uten egne barn som har den rollen. Men i virkelig føle seg som en mamma, det har for min del sittet langt inne.

 

De siste 3 årene har vi hatt fosterbarn. Vi har 2 stk. Det er så godt som ingen sjanse for at noen av disse barna skal tilbake til sine biologiske opphav, men at vi får adoptere er vel heller ingen umiddelbar løsning. På sikt kanskje, særlig for det minste barnet.(selv om kanskje det eldste hadde trengt det mest)..

 

Men barna er hos oss 100%. Altså, de er i barnehage og skole/sfo, men ellers har vi det som alle andre foreldre med styr og ordning når det er ferier, planleggingsdager, de er syke osv. Jeg jobber 100%, mannen min jobber ca 50% og jobber hjemmefra.

 

Det å være i foreldrerollen hadde vi ingen problemer med. Overhodet ingen problemer. Det kom veldig av seg selv, og følelsene for barna ble en sånn voldsom greie der vi begge følte at hjertene våre ble så store og fulle av kjærlighet at vi nesten ikke fikk puste. Så jeg tror vi elsker disse barna til det fulle også.)

 

Allikevel så tok det tid for meg å føle meg som en mamma. Barna kaller oss etterhvert for mor og far, og det er veldig hyggelig. (Sikkert sammenheng med at nabobarna kaller sine foreldre mor og far også). Men det tok godt og vel et år før jeg følte at jeg hadde rett til å være mor for dem, og at jeg virkelig kunne føle meg som en "ekte" mamma.

 

Lurer litt, følte dere andre dere som en "ordentlig" mamma med en gang dere hadde født? Eller adoptert, for den saks skyld. Andre fosterforeldre her?

 

Vi har ikke biologiske barn fra før, og kommer nok ikke til å få heller. Medisinske årsaker, og vi ønsker ikke å benytte oss av prøverør.

 

 

 

 

 

[Mille**]

Ble helt rørt av å lese dette jeg, mennesker som dere gjør verden til et bedre sted. )

 

Har bare biologiske barn vi da, og morsfølelsen kom ikke umiddelbart med nr 1, sikkert pga en utrolig tøff fødsel hvor de til slutt dro babyen ut med sugekopp og løp avgårde med henne. Ble bare helt kald. Dette var sent på kvelden og morsfølelsen kom heldigvis neste morgen. Med nr 2 gikk alt fint, og morsfølelsen kom med en gang jeg fikk henne på brystet. )

[**¤¤**]

Jeg har to biologiske barn. Jeg fikk ikke morsfølselse mer engang. Det tok litt tid. Faktisk nesten et år, men det er fordi jeg fikk depresjon og var sliten også.

[Ulldott]

Det tok litt tid. Syns det var veldig vanskelig å kalle seg selv mamma også. Når noen sa "vil du til mamma" når babyen skrek tenkte jeg... Hvem? meg?

Klarte liksom ikke helt å koble at det var MIN baby og jeg var mamma. Så for min del kom det ikke automatisk selv om barna mine er mine biologiske. Det kom vel naturlig etter ca en mnd, den følelsen av at "jeg er mamma".

 

[metaMORfose]

Godt å høre at det også tar litt tid for biologien å få dette mamma-greiene på plass ;-)

 

Jeg synes det er rart, for jeg føler meg nå som mamma, men vet allikevel at begge mammaene til barna 'mine' lever. Vet også at å være en mamma er en tittel som må fortjenes.

 

Mye å tenke på gitt.

[blond]

Det var veldig merkelig å kalle seg "mamma", for det var jo min mor! Og jeg var ikke henne, ville heller ta avstand fra henne. Jeg følte meg teit sammen med babyen, dulla med han i smug, for da var jeg trygg. Sammen med andre var jeg usikker. Syntes andre at jeg var teit?

 

Jeg savna jobben og var ikke klar for å være hjemme så lenge som jeg skulle. Jeg fant ikke den berusende roen andre nybakte snakker om. Jeg var mer opptatt av å GJØRE NOE, av å føle meg nyttig enn å gå hjemme og snylte på samfunnet. Jeg følte jeg ble dummere og dummere for hver dag som gikk og var dessuten ensom. Likevel så ble det lettere etterhvert og jeg "smeltet sammen" med babyen min. Denne "vi-er-ett" følelsen kom gradvis etterhvert. I begynnelsen var jeg redd for å glemme han hvis jeg ikke så på han hele tiden. Det var en vanskelig start.

 

Jeg så et program om morsfølelse ei gang og mamman i det programmet sa at det tok henne ett år før hun naturlig klarte å kalle seg mamma.