Et lite innlegg til dere alle... Samme som skravle (DiB)...

[Gjest]

Siden jeg tydeligvis har vakt mye oppstandelse med innlegget mitt fra i går natt tenkte jeg å legge ut et i natt også.

 

Det vil sikkert irritere noen, provosere noen og glede andre.

 

Jeg kan fortelle følgende;

Jeg har ikke en fødselsdepresjon, men jeg har hatt det tidligere og er i faresonen. Problemene meldte seg når mitt eldste barn var omtrent på alder med minsta. Altså er denne tiden kritisk for meg og mine.

 

Det er viktig at jeg setter ord på tanker og følelser, at jeg ikke lukker dem inne og gjemmer bort både meg og dem. Det er faktisk mye bedre å være ærlig med meg selv og omverdenen. Det er lov å være lei, sliten, sint og frustrert.

Dette er lærdom jeg fikk forrige runde.

Jeg trodde det skulle være rosenrødt, herlig og fantastisk å få barn. Det er ikke sånn virkeligheten er. Selvfølgelig er det en uendelig lykke og helt fantastisk, men det er også et slit.

 

Til dere som er bekymret for barna mine. Deres troverdighet er minimal, dere er anonyme og dere setter dere til doms over meg. Noe jeg vet jeg burde regnet med her inne, men tilgjort bekymring gjør seg dårlig, selv på nett.

Barna mine har det fortreffelig, det er nok derfor jeg er sliten og lei også, fordi jeg er en av disse såkalte "serviceforeldrene". Jeg er klar over at jeg er det og ønsker ikke å endre det, selv om det til tider krever mye. Jeg synes det er viktig for jentene at jeg er det og fortsetter å være det, på tross av at jeg nok hadde hatt mer overskudd dersom jeg lot det være.

Med eldstemann er jeg våken, tilstede og aktivt engasjert i henne, og hennes utvilkling og læring. Vi finner på morsomme og spennende ting hver eneste dag, uten unntak.

Den minste er rimelig grei på dagtid siden vi er i aktivitet mesteparten av dagen.

 

Når kvelden kommer og det er leggetid synger jeg, leser bok, koser, susser totte og lanke, nese og panne, som eldste ønsker. Når hun har sovnet for kvelden er minsta alt jeg gjør, gjerne kombinert med litt tv. Hun blir båret, bysset, trillet, koset, ammet og stimulert. Vi koser oss når muligheten er der, og gråter sammen etter nok timer med slikt.

Hun sover på meg eller ved siden av meg i sine korte lurer, og vet hele tiden at mamma er der, for henne.

 

Jeg er faktisk ganske så fornøyd med hva jeg klarer å få til med jentene mine hver eneste dag jeg. Jeg er der for dem, koser med dem, leker og virkelig føler jeg er en god mamma for dem.

Det er de verdt, de fortjener det beste, alltid.

 

Men så er det meg da, jeg føler jeg fortjener noe jeg også. Og det er noen minutter her og der til meg selv. Noen minutter til å kaste en lighter i veggen når jeg er lei. (forøvrig noe jeg faktisk går ut av huset og gjør, selv om jeg har sett noen omtrent tror jeg kaster etter jentene)

Jeg kan delje til veggen ute i ren frustrasjon. Jeg kan ringe mannen min og si at jeg har lyst til å pælme ungen ut viduet eller selge henne på Finn. Ikke fordi det er ting jeg faktisk ønsker å gjøre, men fordi det på en veldig klar måte formidler min frustrasjon og fortvilelse.

 

Jeg elsker jentene mine over alt i verden, de er vakre barn, de er stort sett snille bar, de er sunne og aktive begge to. (i den forstand man kan si det om en på 7 uker da).

Og vi har faktisk et veldig godt liv, alle sammen. Og det til tross for at de har en mamma som ikke bare blir frustrert og sint og fortvilet, men også tør å sette ord på alt det vanskelige som bygger seg opp når man står midt i en vanskelig situasjon.

 

Jentene mine har en mamma som viser følelser, er ekte og ærlig, når ting er trist, når ting er hyggelig, moro eller fortvilende og frustrerende.

 

Så, tilslutt, takk for mange gode svar i går og i dag, mange tips og råd, mange klemmer og masse omtanke. Det er mange fantastiske jenter her inne, dere er uvurderlige!

 

Og til dere som setter dere til doms over meg/oss.

Jeg håper virkelig dere ikke er så utrolig sneversynte, fordømmende, slemme og ubetenksomme som dere fremstår som. Er dere noen av de overnenvte håper jeg inderlig det ikke er dere en venn eller bekjent kommer til den dagen de har det vanskelig. Det hjelper sjelden å bli dømt nedenom og hjem når man sliter med noe. Ha det i bakhodet...

 

3åringen til en venninne sier det så godt.

Sånn er livet.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har lest endel av innleggene dine og alle tilbakemeldingene du har fått på dem, og jeg skjønner ikke at voksne mennesker kan oppføre seg slik noen har gjort mot deg! Alle har en rett til å få ut det de tenker på og sliter med og alle har vanskelige perioder. Jeg ville bare ønske deg lykke til videre og jeg synes du bør være stolt av deg selv for at du er den du er og at du tør å legge ut om det her inne.

Jeg er helt sikker på at jentene dine har det helt supert!!!

 

Sender en klem sånn helt til slutt

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du er noen dårlig mor og syntes reaksjonene dine er helt normale. Men please, finn på noe annet å skrive om nå da. hakk i plata, liksom

[Anonym bruker]

Jeg har også lest mange av innleggene, men til motsetning av anonym litt lenger opp her så tror jeg dessverre det IKKE er voksne mennesker - men en gruppe med umodne, jenter som ikke helt vet hvordan den store verden fungerer der ute.

 

All lykke til deg, Tillab - du er TØFF SOM STÅL, som står frem med dine problemer og følelser med tanke på at du ikke er anonym her inne.

[Anonym bruker]

Tillab! Etter å ha lest meg igjennom utallige tråder og debatter her siste døgnet, fremstår du for meg som klart mer reflektert og oppegående enn majoriteten her inne, og jeg synes det virker som om barna dine har en flink mamma, jeg!

 

Må også gratulere med pent navn på minstejenta di (Eira,hvis jeg leste riktig et annet sted?), mi er nesten like gammel og heter nesten det samme