Uff:-( Er jeg pestbefengt eller noe?

[Anonym bruker]

Jeg sliter ganske mye psykisk for tiden pga mye som har skjedd nå, og mye som henger igjen fra fortiden...

 

Jeg er veldig sosial person, og har behov for å være ute blandt folk, men jeg føler at ingen liker meg!!!!

Kanskje jeg prater for mye om meg og mitt, jeg er en åpen person. Men jeg har sårt behov for å prate.

Jeg prøver så godt jeg kan å være der for folk jeg kjenner og. Jeg blir så utrolig glad når folk åpner seg for meg!!

 

Jeg har møtt en del nye folk i det siste, men jeg klarer ikke å riste av meg at de trekker seg unna når de har møtt meg.

Gamle bekjente også!!

 

Jeg får angst når folk ikke svarer meg på meldinger osv. Ok, tenker jeg da, nå liker ikke den personen meg heller.

 

Jeg har blitt mobbet som barn, og jeg tror det er den dårlige selvtillitten min som kommer frem...

Eller.. Det er det jeg håper. Det føles som jeg er en fæl person som ingen liker.

 

Jeg har innsett at jeg trenger hjelp. Skal prate med legen min.

 

Uff, dette ble langt og usammenhengende... Men jeg håper at de som svarer ser at dette virkelig er et problem.

Vær så snill, kom med tips og råd.. Dette sliter på meg!!!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

oj, det var som å lese mine egne tanker.

[Anonym bruker]

Dumt du er anonym da:( Jeg skjønner deg selvfølgelig godt, for jeg er jo det selv, men hadde vært godt å ha kontakt med likesinnede.

[Anonym bruker]

Ja.Det er litt dumt. Men så du skrev at du skulle til legen og snakke med han om det?? Veit du videre hvordan ting blir gjort da??

Jeg kan utad virke som en veldig sterk person med meninger, men egentlig veldig usikker. Jeg griner for alt og jeg mener alt. Ser jeg et bilde av et dyr som har det vondt kommer tårene med en gang. Jeg er i grunn heldig for jeg har noen gode venner, men det virker aldri som jeg er første prioriteringen dems. Alltdi jeg som må sen de mld å høre om de vil være med å finne på noe. Jeg har ikke kontakt med noen fra skolen fordi jeg føler at de ikke likte meg, har egentlig ikke gjort noen noe vondt, Jeg tenker jo som deg, at da liker de meg vel bare ikke da=) men har verdens beste samboer, og har bestevennen min i han.

[<3lille spire,mor til 2<3]

du er usikker, har dårlig selvtilitt, og skjønner ikke hvordan noen kan like deg...

 

jeg ble selv mobbet mye gjennom barndommen, mobbet så langt ned, at jeg ikke følte jeg hadde noen verdi, verken for andre, eller meg selv.. de er en lang vei tilbake fra en slik selv oppfatting.

 

ser litt på det som å ha bulemi, eller anoreksia.. de ser seg i speilet og ser at der er tykke, men veier 47 kg...

 

du ser på deg selv, og ser en forferdelig person, som ingen kan like..

 

skal vedde på at du er en av de som dine venner kan stole på, en av de som alltid hjelper til, når noen trenger det, melder deg frivillig til det meste, og er den som har en skulder å gråte på, når dine venner trenger det..

alle har positive egenskaper, det er bare å klare å hive jantelåven ut av vinduet, og si: jeg er en god person, omtenksom, snill, oppmerksom, kjærlig.. osv.

 

jeg fikk god hjelp gjennom et tilbud nav hadde for noen år siden, det het UNIK. set fokuserte på mennesker som hadde vært i systemet en stund, og trengte en oppfløfter. det hjalp mye..

 

den 1 dagen, da vi skulle si 3 positive ting om oss selv.. hehe.. vi brukte hele den dagen på det.. på slutten av kurset hadde vi lange lister, over gode egenskaper.

 

du er nok ikke et dårlig menneske, men har bare litt dårlige tanker om deg selv.

[Anonym bruker]

Artig overskrift, men jeg skal prøve å svare deg seriøst.

 

Jeg er en sosial person om stadig vekk møter mye mennesker. Både i jobb og gjennom hobby og venner. Jeg er nok regnet som en populær dame/ jente. Alltid mye gøy og sosialt som jeg med mann blir invitert på, og jeg er ofte initiativtaker til en del middager og samlinger hjemme hos meg og andre steder.

 

Det hender det kommer inn folk, da gjerne jenter i denne kretsen. Det kan komme inn unge jenter som er veldig selvopptatte og som du sier av forskjellige grunner snakker om seg selv og sitt....Jeg er veldig lojal mot mine beste venner og veninner og kommer aldri til å ville bytte ut disse. Jeg kjenner for min egen del at når folk er så selvsentrerte så passer de ofte ikke inn i store samlinger. De vil fort føle seg utenfor fordi samtalen til enhver tid ikke omhandler DE, eller de vil ha problemer med at vi andre snakker om hendelser og historier i fortiden som vi mimrer over. Samtidig så må jeg si jeg er trøtt på jenter som alltid må snakke om andre- som ikke er tilstede. Jeg pleier å si det- på en rolig måte; at det kan vi snakke om når personen er tilstede. Da får jeg en sur mine. Helt greit.

 

Hvis du skjønte mitt usammenhengende resonnement, så prøver jeg å fange opp om du kanskje er en sånn person? Som er litt selvopptatt? Tar du folk rundt deg for gitt, eller er du ydmyk til folk? En som etablerte venninne gjenger kanskje går litt "lei"??

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, men det blir vel psykriatisk oppfølging vil jeg tro.

 

Jeg har da noen venner jeg stoler på jeg også, men de har som oftest nok med sitt. Og jeg er alene med to små, så jeg får aldri vært med på noe som ikke omhandler barn... Og det hadde jo ikke gjort noe det hvis jeg hadde hatt venner som har barn som kunne dratt meg med ut!

 

Jeg har prøvd og komme i kontakt med folk, både kjente og ukjente, men nå har det nådd en grense hvor jeg ikke orker mer. Jeg trenger å bli sparka bak!! Ha følelsen av at folk virkelig vil ha meg med på ting!!!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Så utrolig fint skrevet lille spire;-)

Jeg har selv vært på et lignende kurs gjennom NAV, og vi gjorde en lignende greie. Alle skulle si en positiv tanke om de andre på kurset.

Nesten alle lappene mine inneholdt enten snill eller omtenksom..

[Anonym bruker]

Akkurat nå føler jeg meg ganske selvsentrert...

 

Men jeg er, og har nok aldri vært den personen i venninnegjengen som du beskriver.

 

Jeg vet ikke jeg, kanskje... Men jeg har litt problemer tydligvis med å fungere sosialt.. Var mobbeoffer hele barneskolen og fram til halve niende klasse. Da flyttet vi, og plutselig fikk jeg mange venner, og tenk, gutter ble intressert og.

Fikk fort hore- stempelet fordi jeg byttet kjæreste ofte. Jeg kunne ikke de sosiale kodene. Jeg klarte ikke å skjønne at jeg ble kalt hore, jeg hadde jo ikke ligget med noen...

 

Og i den venninnegjengen jeg kom inn i da, så var jeg den som var enig med alle og jattet med.. Og ble ofte syndebukk..

 

Enkelt og greit, så fungerer jeg ikke sosialt, selv om jeg de senere år har hatt mange venner.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Dytter litt jeg.

[Gjest]

Hei:-)

 

Vanskelig å si om folk trekker seg vekk fra deg, eller om det bare er du som føler det slik. Sannsynligvis er det i hvertfall ikke så ille som du tror, du er sikkert sårbar og tolker ting "i verste mening." Fort gjort å rett og slett glemme å svare på meldinger. Du trenger nok å bygge opp selvtilliten din, det er bra du skal snakke med legen din. Du har sikkert mange gode egenskaper, men man er jo selv sin største kritiker, så det er ikke alltid så lett å fokusere på det positive.

 

Når man føler seg langt nede, er det fort gjort at man snakker veldig mye om seg selv og problemene sine. Selv om venner selvfølgelig skal stille opp for hverandre, kan det fort bli litt tungt hvis man hele tiden må være klagemur. Har opplevd dette selv med en venninne som hadde det vanskelig. Hørte på så godt jeg kunne, men det var fryktelig tungt etter hvert. Hun begynte også å fortelle hvor fælt hun hadde til andre venninner av meg, som hun ikke kjente så godt, og de trakk seg fort tilbake fra henne.

 

Det er ingenting galt i å være åpen og sosial. Men jeg tror det er viktig å fokusere litt på den man snakker med også, vise interesse.

Ønsker deg lykke til:-)

 

[Anonym bruker]

Som jeg skrev lenger oppe, så er jeg mer enn gjerne der for mine venner og. Det føles utrolig godt å kunne hjelpe andre;-)

 

Men du har nok rett i at jeg må bygge opp selvtilliten. Det gikk bra i noen år, men de siste årene har det bare gått nedover desverre.

 

Takk for svar;-)