ang fødsels dep...(samme som anonym deb)

[<3lille spire,mor til 2<3]

Er nok flere av oss som har følt dette på kroppen i en større eller mindre grad, men få som er villige til å snakke om det.. selv sliter jeg nå.. har ikke født ennå en gang..(men er andregangs ) vet ikke hvordan det der fungerer helt.. hva kalles det når man ikke har født ennå liksom.. jaja..

 

jeg misunner alle de som stryker seg på magen og smiler drømmende, kunne ønske det var meg....

 

og det verste er skyldfølelsen for å føle det slik.. her er jeg heldig, og har et friskt lite nurk i magen, og er ikke glad.. til familie og venner virker det som om jeg er glad, og gleder meg.. men det er fordi jeg ikke tørr fortelle hvordan jeg egentlig har det...

 

tok motet til meg, og fortalte JM det på siste kontroll, faktisk på oppfordring fra neoen av dere her inne på bim.. (skrev under anonym da.. )

 

hadde ikke forventet meg forståelse, empati, og trøst... men det var akkurat det som skjedde... og godt var det.. følte som om verden var blitt løftet av mine skuldre, og jeg kunne puste dypt igjen..

 

dette er nok et tøft og sårt emne å skrive, snakke, tenke om.. men det trengs.

 

så denne gang signerer jeg ikke med anonym, for å vise min støtte til andre som har det som meg.

klem til alle som trenger det, og klem til dere som fikk meg til å tørre å snakke om det. takk <3

 

 

[Gjest]

Før fødsel er det svangerskapsdepresjon:)

 

Jeg står bak innlegget som har startet debattene, og jeg vil bare si lykke til med forestående fødsel og alt.

Du er jo selv klar over hvordan ting ligger an og da er du et hestehode foran allerede:)

 

Håper alt går seg til, og dersom det ikke gjør det så er det mye god hjelp å få!

 

[<3lille spire,mor til 2<3]

takk tillab, jo, har merket blesten rundt deg, var en av grunnene til at jeg skrev det jeg skrev, uten å bruke en anonymknapp.. synes det er lite fokus på dette problemet, og at det er veldig tabulagt, så.. da får vi som tørr, stå fram, kanskje kommer det flere. det vi skriver , kan jo vise at det er ok.

 

merket etter jeg fikk min første, at ting ikke var helt som det burde være.. men gjorde ingeting, endte jo opp i en depresjon, hadde begynt med medikamenter for det, men oppdaget da at jeg var gravid, og sluttet.. så har vært tungt i dette svangerskapet, føler jeg burde være glad for å kunne bli gravid, det å ha et friskt lite pikebarn i magen, jeg burde jo være helt ekstatisk av lykke.. men slik er det nå ikke...

 

og jeg vet det er flere her inne som kjenner meg, som jeg ikke har fortalt dette til, håper dere har forståelse for at jeg ikke klarte å snakke med dere om det. hadde ikke tenkt å fortelle det til noen her inne uansett, men da jeg så hvor mye negativt som kom inn på tillab sitt innlegg, følte jeg at jeg måtte, for å vise at det er flere av oss...