Kjære tillab - vil bare si:

[Contura]

Himmel og hav - tenk å få så mye pepper.

 

Jeg er en av de som oftest bare leser her inne og ikke "blander" meg så mye, men innleggene ang. din frustrasjon som sliten mor føler jeg for å si noe om.

 

Først og fremst: Hvordan du enn har det livet, så tør du i alle fall å være åpen og ærlig om det du føler som mor - det tror jeg det er mange som ikke tør være. Man skal være en myk, snill om omsorgsfull mor - men det er jo ikke alltid slik. Jeg kan mer enn gjerne innrømme at jeg mer enn en gang har tenkt veldig stygge tanker når det har stormet som verst med mine barn. Jeg har aldri utført noen av tankene eller vært fristet til det - men GUD så godt det har vært å presse ut litt adrenalin bare ved å tenke tanken! Jeg tror mange tenker slike tanker i større eller mindre grad - selv om de ikke tør innrømme det. Men hvorfor skal man dømmes som dårlig mor for å tenke slikt? Man er slett ikke noen dårligere mor for å finne sin metode for avreagering - om den er mental (i form av tanker) eller fysisk (i form av å feks. løpe til man er utslitt) har vel egentlig ikke noe å si så lenge man får utløp for følelser og dermed fungerer bedre.

 

Jeg kan også forstå de som blir forskrekket over at noen faktisk kan tenke grusomme tanker om ungene sine. Jeg prøver å leve etter regelen: "Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg. Men det DU mener er riktig for deg er like rett som det jeg føler er riktig for meg - og dermed bør man respektere hverandre selv om man ikke forstår."

 

Tross alt: Det er LANGT mellom å tenke voldelige tanker om ungene sine til å faktisk utføre handlingene.

 

Hvordan andre reagerer følelsesmessig kan man bare forestille seg i perspektiv av egne erfaringer - man kan ikke direkte overføre det man forestiller seg den andre tenker og tro det er likt for begge; da setter man seg selv alt for langt frem og blir blind for andre mennesker.

 

Lykke til tillab;)

[Gjest]

Takk skal du ha:)

 

Dette innlegget setter jeg stor pris på.

 

Jeg lærte det av depresjonen min forrige gang at det er lov å avreagere, det er lov å være lei, sint og forbannet.

Og det er veldig lov å SI det.

Jeg trodde ikke det hverken var lov å bli lei og sint og langt mindre fortelle det til noen sist, og det er derfor jeg endte så langt nede som jeg gjorde da. Denne gangen vet jeg det, og benytter meg av det.

 

Og i dag har jeg jo virkelig fått en avveksling fra bleieskift, byssing og grining. Det er faktisk igrunn gangske underholdene dette, ikke fordi det er det minste morsomt, men det har skapt en debatt jeg tror er viktig for alle de mødrene som sitter og tror at disse følelsene er heøt på jordet og at det er galt å tenke sånn en gang i mellom.

Her er jeg, jeg er en helt vanlig mor som blir lei av ungene, huset, mannen, familien osv. Det er som treåringen til min venninne sier; Sånn er livet.

[Contura]

Jeg er helt enig med deg - det faktisk en viktig debatt du har satt igang her!

Det er nok like mange meninger som det finnes mennesker og erfaringer her inne - jeg håper bare denne debatten vil komme noen til nytte, enten i form av å kunne si slike ting selv, få ut egen frustrasjon eller rett og slett få litt bedre innsikt i hvordan andre mødre har det.

 

Jeg har selv møtt på alt fra "Herregud, hvordan kan du si noe slikt??" til "Så godt å høre at det er andre som har det slik!"

 

Uansett: Jeg mener det er sunnere å lufte det man føler enn å stenge det inne, for det fører bare til mer frustrasjon. Og sånn sett har du kanskje hjulpet noen her inne i kveld;)