Blir helt matt jeg...

[Anonym bruker]

åhh.. jeg er litt lei.. må nok fortelle litt om situasjonen for å gjøre ting klart her;

 

Snuppa ble født i oktober 06, jeg var da alene. Jeg og barnefar fant ut at det var best at vi gikk hver til sitt for å fikse opp i livene våre slik at vi kunne gi snuppa en best mulig oppvekst. Dette var vi enige om, og alt skulle bli så bra. Jeg var alene hele svangerskapet, men dette var et valg jeg tok. Og bra var det. Prøvde hele tiden å få han med på legeundersøkelser, til å ta del i det store som skulle skje, men fikk ikke kontakt med han. Han bor i en annen by, en times tid unna oss.

Jenta kom til verden, og jeg fikk ikke kontakt med han da heller. Dagen jeg kom hjem fra sykehuset kom han innom noen timer og holdt henne. Etter det var det 1 time i jula og etter det var det ett møte i august i fjor. Får ikke tak i fyren rett og slett. Hver gang han har møtt henne har farmora vært sammen med. Dvs at de har møtt henne 3 ganger, og nå er jenta snart 2 år.

 

Så til det som gjør meg helt.. jegvetikkehva.. I dag ringer hu (farmora) og sier at hu kommer til byen mandagskveld. Og vil møte snuppa. Hvorfor i faen skal hu si fra så seint. Har prøvd å ringe både henne og pappan men ikke fått svar, nettopp fordi det er sommer og planer skal legges. Vi reiser bort i morgen og hadde tenkt å være på hytta i noen uker. Det virker som om jeg skal hoppe hver gang hu sier hopp. Jeg sitter her med dårlig samvittighet, men likevel veit jeg at jeg har gjort alt for at de skal ha fått møtt henne flere ganger. Alltid vært positiv, alltid smilt. Aldri sagt noe negativt om barnefar, heller forsvart han. Men nå kjenner jeg det blir nok..

 

Noen andre som har det sånn her? Hvordan skal jeg takle dette? Er jo ikke det at jeg ikke vil snuppa skal ha no kontakt med den andre siden av familien, men.. ja.. dere skjønner sikkert? jeg har prøvd i nesten 3 år.. fra dagen jeg ble gravid.

 

Er mye mer groms som ligger bak, kommentarer fra farmoren og familien ellers.. Onkelen til snuppa har bodd i byen her hele tiden, jeg har prøvd å ta kontakt, men han har vært her 1 gang. Tanta flytta fra byen uten å si noe og blokka meg fra facebook. Jeg skjønner liksom ikke helt hvilket supermenneske jeg skal være.

 

takk for at dere leste.. ble langt dette.. wæææ

[anni:-)]

Jeg ville reist på ferie, og gitt beskjed til vedkommende at hun kan få treffe henne. Men det må bli når det passer for deg, og ikke bare når det passerfor henne. Enkelt og greit :-) lykke til .....

[Anonym bruker]

Da sier du at du allereda har lagt sommerplaner, men at når dere er kommet hjem igjen kan hun stikke innom en tur.

[Anonym bruker]

jeg hadde dratt på hytta. du har gjort ditt for å få kontakt. det skal ikke bare være enveiskjøring. skjønner godt at du reagerer som du gjør.

[Lille_Sebastian :D]

Jeg er gravid og kan ikke bo med barnfaren, jeg har aldri hatt noe særlig kontakt med hans familie, vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem med tanke på att jeg ikke kjenner dem så godt. ¨

 

Men jeg syntes ikke du skal bøye deg i støvet for henne

( farmoren ) fordi det passer henne å komme nå, du har

planer så sånne ting må planlegges på forhånd, det må

henne bare forstå.. Fortell henne att det ikke passer deg

nå med tanke på att dere skl på ferie, att det hadde vært

fint å ventet til det passet for dere begge.. Vet ikke om

du syntes det jeg skrev hjalp, men men..

[Anonym bruker]

Du sa ikke fra da hun ringte om at du skulle bort?

[Anonym bruker]

HI her

 

Jo, jeg sa fra at vi nettopp hadde kommet fra ferie, og at vi skulle videre på hytta i morgen og ikke visste hvor lenge vi ble. Hun sa da at hun skulle ringe på tirsdag.. (inni meg tenkte jeg; "ja, du får bare ringe du...")

 

Tingen er at farmora her bor i trøndelag og vi nordpå. Men faen heller. Det har nesten gått 2 år nå siden snuppa kom, og 2,5 år siden jeg ble gravid. Ikke noe støtte og ikke særlig interesse. Knappe timen når hu er her, dvs når hu venter på bussen til hjembyen sin... type mellomlanding... ååååå

[Anonym bruker]

dytt... trenger litt spark i ræva jeg....HI

[fumlis og skrikerungene]

ærlig talt. Utifra det du skriver, har du gjort ditt. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet!! Hvordan tok hun det når du sa at du skulle vekk dA?

 

Vær litt tøff mot både henne og barnefar. Si akkurat hva du mener.

Jeg hadde gitt de et ultimatum jeg. Enten at de var en stabil del av jenta di sitt liv, eller ikke i det hele tatt.

 

Lykke til;-)

 

Og husk: Det er ikke ditt ansvar at de oppfører seg som tullinger

[Anonym bruker]

jeg sa at vi reiser bort på fredag(i morgen) og ikke visste hvor lenge vi skulle være, og at jeg selv skulle reise sørover på torsdag. (mamma skal passe snuppa) Da svarte hu; "Ja, men da ringer jeg på tirsdag da"

 

virker som om det ikke gikk inn, og jeg får faen i helvete ikke til å gjøre annet enn å sitte med ett påklistra smil med tilhørende positiv stemme når jeg snakker med hu. For den kommentaren som jeg bl.a fortalte om sitter enda dypt og jeg er kjempesåra og skuffa over alle der.

jeg beskytter på en måte meg selv sånn sett, men ser jo at dette ikke går lengre....

 

HI

[fumlis og skrikerungene]

Nei, du må sette foten ned. Det blir helt feil å beskytte seg selv på den måten. Og det vet jeg smertelig vel selv...

 

Jeg har selv forsatt lang vei å gå for å bli så tøff som jeg bør være, men det kommer seg;-)

 

 

[Anonym bruker]

det er skummelt nå.. hu begynner å bli stor.. kaller alle menn for pappa, roper pappa etter mannfolk liksom..

 

hvordan gjøre dette best mulig? hvordan skal jeg si ting....ååå.. jeg er så usikker..

 

HI

[fumlis og skrikerungene]

Når du nevner det med at han kaller alle pappa, så møtte jeg en far med en liten gutt på toget for ikke lenge siden, som konsekvent kalte meg mamma. Jeg spurte pappaen om han kalte alle mamma, men det var visst ikke tilfelle da... Litt sært i grunn!!

 

Men over til det du skriver, så er det mange barn som kaller menn for pappa i en periode. Mann = Pappa, og det samme med mamma. Så akkurat det skal du nok ikke bekymre deg for;-)

 

Hva du skal si, kan ikke jeg svare på, men det må jo være det du tenker. Ikke vær redd for hva de skal mene!!! De behandler jo deg dårlig.

Få ut frustrasjonen din!!

 

De fortjener ikke å være en del av snuppa di sitt liv når de oppfører seg så dårlig.

Men om du gir de en tankevekker, skal du ikke se bort ifra at situasjonen kan bli mye bedre!!

[Anonym bruker]

tusen tusen takk for at du orker å svare meg..

 

er utrolig tungt for meg dette.. er liksom greit sånn i den vanlige hverdagen, jeg har slutta å tenke på at det sitter en pappa der et sted liksom.. men så ringer farmora og gnåler.. og etter de telefonene blir jeg så sint på meg selv, får mareritt og har det ikke bra..

 

og jeg vil ikke begynne å grine foran di, og jeg ve t ikke.. syns det blir feil å ta det over telefon, men jeg får jo ikke noe valg. kan ikke begynne å diskutere dette når jeg har jenta mi med for å møte de liksom..

 

og greia er aldri at hu skal komme hit, vi må alltid møtes ute.. eller der hu er.. ååå

[fumlis og skrikerungene]

Det er da ingenting å takke for:-)

 

Jeg skjønner all din frustrasjon. Og det er langt fra en enkel situasjon.

 

Du har ikke noen til å se etter datteren din en dag da? Hvor du kan invitere pappaen og farmoren hjem til deg. Gi klar beskjed om at du trenger å prate med de? Er de ikke intressert, så kom med en utblåsning på telefonen. Du har jo ikke noen annen mulighet!

 

Det er datteren din som er hovedfokus her, og hun er ikke tjent med å ha de kommende ut og inn av livet hennes som det passer de!