Veien mot målet!

[Engel, skatt og lite frø.]

Du setter spreke joggesko i startsgropa, inntar posisjon, ser 100 meter foran deg, i andre enden venter gullet, og PANG....-et blodslit har begynt, snørret renner og svetten spruter. Du er anspent og har kun ett fokus. Det viktigste fokus i verden. Merker ikke at du er andpusten og klar til å besvime før det hele er over.

 

Det er angstfullt når du ikke kjenner til hvor langt det er til målet. Og ikke aner hva som dukker opp på veien mot "gullet" Du er fast bestemt på at det er ingen som kan stoppe deg. Men innerst inne vet du at du ikke vet...

 

Det eneste du vet er at aldri før har det vært så viktig å unngå å komme på andre plass. Andre plass betyr nederlag, sorg og fortvilelse.

 

Akkurat som i idretten...

 

Jeg kan selv bestemme hva jeg skal gjøre under reisen mot målet. Jeg har satt meg delmål for å overleve....

 

Det viktigste er å forberede. Finne inde ro, balanse og harmoni. Jeg skal lære meg å "smake" på sorgen. Ikke frykte sorgen. Den kan ikke skade meg. Jeg kan ikke gråte bort ett nytt gull. Sorgen gjør meg sterk, den gir meg mot og nye krefter... Sorgen er min elskede Emil. Min vondeste og vakreste sorg.

 

Jeg skal ta vare på kroppen min, styrke den og gjøre den klar. Jeg skal ta godt vare på sinnet mitt. Klemme meg selv og si "jeg er glad i deg"

 

Dette er mitt maraton. Nærmere OL kommer jeg ikke... Og det gullet som er mitt mål kan aldri en annen medalje måle seg med!