Hvorfor føler jeg sånn?

[Anonym bruker]

Mannen min har en depresjon og går til psykolog for det.

 

Han har i flere år snakket lite om følelser og ting om seg selv, så det er det han holder på med nå.

 

Men, hver gang han får vært hos psykologen, så får jeg en rar følelse inni meg. Jeg kjenner jeg blir irritert?! Også tenker jeg at jeg kunne ønske han ikke gikk til psykologen?! Jeg vil jo at han skal bli bra og ha det bra, så hvorfor blir jeg så irritert inni meg da?

 

Han fikk også beskjed om at det kunne være lurt å snakke litt med søstera si, som også går i terapi. Og da kjente jeg at jeg ble irritert/sur/urolig?!

 

Jeg skjønner ikke hvorfor disse følelsene dukker opp, for jeg vil jo at han skal få hjelp og bli bra...

[Anonym bruker]

Ingen som kan hjelpe meg med dette?

 

hi

[Anonym bruker]

Kanskje du føler deg truet av det på en måte. At andre skal hjelpe mannen din, og at du blir litt tilsidesatt da. Du er sikkert vant til å hele tiden ta på deg mye ansvar for ham. Når andre får den rollen føler du uro innvendig og frykt.

 

Det finnes en bok som kan hjelpe deg med å forstå slikt. Den heter "Kvinner som ødsler sin kjærlighet- på menn de gjerne vil redde".

 

Handler om hvordan utrolig mange kvinner velger menn de tror de kan forandre og hjelpe. Hvordan de tror smerte og lidelse skal gi de belønning til slutt. Men egentlig er de redd for å ha det bra og konsentrere seg om seg selv istedet for å være besatt av en mann, for å slippe unna sine egne følelser som stammer fra barndommen.

 

De finner menn som f.eks er utro, deprimert, arbeidsnarkomane, alkoholikere, spillegale, overser dem, uansvarlige menn osv osv. Alt som gjør at man lider i et forhold og håper han en dag skal forandre seg fordi han skjønner hvor mye han elsker dem og hvor mye hun har gjort for ham. De kan ikke leve uten drama og sterke følelser hele tiden. Det føles rett og slett for kjent og trygt å ha det dårlig.

[Anonym bruker]

Det første du sier, med at jeg føler meg tilsidesatt og utilstrekkelig kan nok stemme, men det andre du skriver kjenner jeg meg ikke igjen i.

 

Vi var sammen i 10 år før jeg fant ut at han slet med ting fra barndommen, og han er den eneste jeg har hatt seriøst forhold med.

 

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Dytter litt i dag...

 

[Anonym bruker]

Jeg og tror du kanskje føler deg litt tilsidesatt. At du kanskje ønsker at han skal dele litt personlige ting med deg også.

Det er lett å bli litt sjalu når en som står en nær, ikke klarer å prate med deg, men med andre om ting. Og så tenker jeg at du sikkert gjerne vil være der for han og hjelpe han, men at du føler du ikke slipper til.

Bare litt synsing fra meg:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar. Det stemmer nok det du sier, er bare så vanskelig å få satt ord på det selv.

 

Takk :-)