Depresjon i mange år?

[Anonym bruker]

Jeg fikk en nokså alvorlig svangerskapsdepresjon da jeg var gravid med sistemann, der jeg kuttet bånd til alle venner og bare lå for meg selv. Jeg lekte også med livet mitt. På alle måter var jeg deprimert (helt uten grunn). Selv om jeg gikk til psykolog følte jeg bare at jeg lekte med ham (psykologen). Han virket mer interessert i å diskutere mine kunnskaper med meg enn i å finne veier ut av depresjonen (jeg kan en del om et felt innen psykiatrien som han ikke kunne så mye om, så han spurte og grov...). Til sist fikk jeg plass hos en dame som var ekspert på svangerskapsdepresjon, og hun fikk ting på plass for meg. Så fødte jeg, og var overlatt til meg selv. Det gikk strålende, I alle fall føltes det sånn. Alt det som var over meg av selvmordstanker og inaktivitet i svangerskapet forsvant i løpet av fødselen. Etterpå jobbet jeg som en gal i 2 år, både på hjemmefronten og med arbeidsprosjektene mine, før det plutselig nå har sagt *pang* og jeg ikke klarer noen ting lenger. Det har vært sånn i 4-5 mnd nå. Mannen min har truet med å ta barna og dra om jeg ikke gjør noe med situasjonen. Han sier han kommer til å gå rettens vei for å få foreldreretten, og argumentere med at jeg ikke er skikket siden jeg bare sitter og stirrer ut i luften. Det skal vi nå bli to om, men at han sier noe sånt gjør at jeg er usikker på om vi noen sinne kan finne tilbake til hverandre. Det gjør meg heller ikke mindre deprimert. Jeg er så sliten. Det føles ikke som forrige depresjon, mer som å være helt utslitt. Jeg sover, og sover og sover, og gjemmer hodet mitt i bøker, så jeg slipper å tenke, for da blir jeg enda mer sliten. Jeg holder masken på jobb, men går hjem kl. fire, noe jeg ikke har gjort noen sinne før. Deretter er jeg tilstede som kose-mamma for barna mine, men gjør ytterst lite husarbeid. Mannen min gjør nesten alt. Unntatt å snakke til meg, ta på meg eller oppmuntre meg. Han sier bare at jeg må ta meg sammen, noe som burde være nokså åpenbart at jeg ikke klarer. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg koser meg med meg selv for tiden.

 

Uansett, dette innlegget handlet ikke om min mann eller vårt forhold. Det handler om meg og hva jeg skal gjøre. Jeg får ingen hjelp av psykologene, og lykkepiller gjør meg bare enda mer apatisk og likegyldig, så de stoppet jeg med.

 

Og når alt kommer til alt, er ikke dette egentlig bare den samme svangerskapsdepresjonen som aldri har gått over? Jeg kan jo ikke ha vært helt frisk de siste 2-3 årene... Når jeg ser tilbake har jeg ikke hatt nesten noe kontakt med venner, jeg har jobbet nær døgnet rundt og jeg har ikke gjort noe som JEG synes er gøy. Har ikke det bare vært en slags flukt i 2-3 år? En flukt fra depresjonen. Og i såfall, hvordan kommer jeg ut av dette?

 

Ikke si jeg skal ta meg sammen, for det funker ikke. Jeg har forsøkt.

 

Det kan nok være at jeg har møtt en liten vegg pga stress de siste årene med småbarn og

[Anonym bruker]

Du trenger i alle fall profesjonell hjelp, det må jo bade du og mannen din forstå. Får du ingen hjelp av den psykologen du har nå, bytt! Jeg vet ikke hvordan man går fram i slike saker, begynn med fastlegen din. Familierådgivning kan kanskje også være nyttig, siden mannen din ikke forstår helt alvoret her? Synes forsåvidt synd på mannen din da, kan ikke være lett for ham heller.

 

Lykke til, håper du finner den hjelpen du trenger.

[Anonym bruker]

Kanskje du ikke har effekt av lykkepiller, fordi du er bipolar? Synes det du beskriver som en rask bedring fra dyp depresjon, (som gikk over i å være superkvinne med masse energi og prosjekter, før du møtte veggen igjen), høres ut som en mulig manisk periode. Kan godt hende jeg tar feil, men jeg synes du høres bipolar ut...

 

Da er ikke nødvendigvis lykkepiller tingen, men medikamenter som virker mer stemningsstabiliserende begge veier.

[Anonym bruker]

På hvilket grunnlag uttaler du deg om bipolare lidelser? Det er ikke noe man slenger ut uten å kjenne til alvorlige psykiske sykdommer.

 

For å si litt mer om meg selv, så har jeg vært "på topp" i 2-3 år, og da er jeg vel ikke akkurat ustabil, eller hvordan oppfører en bipolar seg? Såvidt jeg kan huske er de helt "lost" for seg selv i perioder. Jeg er alltid "med", selv når jeg er nede. Ikke alltid villig til å se sannheten i øynene, men da "flykter" jeg heller enn å lyve for noen. Om mannen min spør meg, så vet jeg hvordan jeg er. Jeg holder også fint på en av Norges tøffeste karrierejobber, og får lønnsøkninger så det synger. Kunne en person med en bipolar lidelse klare en slik jobb?

 

For å si litt om hvordan ser meg utenfra, så tror jeg ikke de ser noe av det jeg beskriver i hovedinnlegget. Det er vel mer sånn at folk synes jeg alltid er i godt humør og tror jeg er et arbeidsjern, men på en måte har jeg spist meg opp innenfra, og nå har jeg ikke mer energi å ta av. Jeg tror kanskje at det som startet i svangerskapet ikke var helt over da jeg fødte, men fødselen fikk meg til å kjøre på for barnas skyld og uansett var nivået i humør så betraktelig mye bedre enn dagen før, så jeg følte det som om jeg var på topp igjen.

 

Jeg smiler alltid. Folk ser ikke hvor sliten jeg er, og dytter meg for liksom å hjelpe meg å holde dampen. Jeg føler jeg kommer til å dampe ut snart...

 

P.S. Det er forresten veldig vanlig at svangerskapsdepresjoner gir seg når svangerskapet er over, nettopp fordi det er svangerskapet som forårsaket depresjonen. Når årsaken er borte, forsvinner depresjonen.

 

Hvis du fortsatt tror jeg er bipolar, vil jeg gjerne at du forteller litt mer om sykdommen, og om hvilket grunnlag du uttaler deg på.

[Anonym bruker]

Det var bare et enkelt forslag fra en som jobber i psykiatrien og har gjort det i mange år. Det var ikke ment som en beskyldning, men som en mulig forklaring. Du må ta i betraktning at det kommer på meget tynt grunnlag, jeg kjenner deg tross alt ikke.

 

Det finnes mange grader av bipolaritet, og betyr ikke at personen i perioder er "lost" for seg selv. Det kommer helt an på hvilket stadie av manien man befinner seg. I det første stadiet er man preget av økt enerig/arbeislyst, føler seg "på topp" og er "med", som du beskriver det. Jeg synes bare at det du beskrev, kunne vitine om forhøyet aktivitetsnivå, fordi jeg fikk inntrykk at du selv opplevde at dette var mer energisk en du selv var vant til å være. Det var ikke verre.

 

Når du nevner dette med jobben din: Jeg kan opplyse deg om at slike jobber ofte er midt i blinken for et menneske med bipolar lidelse, hvor de maniske fasene varer lenge og ikke blir for alvorlige. Derimot er den kontraindisert for de som er mest tilbøyelig til å være deprimert.

 

Om du er det ene eller det andre, hjelp trenger du nok likevel (terapi og kanskje medikamenter). Min tanke var at du kanskje hadde fått "feil" type medisin. Du sier selv at du hadde sluttet med lykkepiller, fordi de ikke hjalp. Noen kan få maniske episoder som en direkte følge av å ha tatt lykkepiller, uten at de er bipolare for det. Spørsmålet blir jo da når du begynte å ta dem og hvor lenge du tok dem.

 

Det er ikke noen spøk å være deprimert og ekstra synd når man opplever at ingen kan hjelpe. Jeg håper du ikke gir opp av den grunn. Kanskje du skulle forsøke å få henvisning til en psykiater i stedet for psykolog?

 

God bedring , uansett hva du gjør!

 

[Anonym bruker]

Jeg har ingen råd, er ikke i samme situasjon, men kjenner meg likevel litt igjen i det du skriver. Jeg lurer også på om jeg har vært deprimert i flere år, uten å ha det jeg tenker på som typiske symptomer på depresjon, og selv om jeg har vært helt oppegående med studier og jobbing.

 

Jeg har vært mye nedstemt i mange år uten at jeg har visst hvorfor. Har tatt masterstudie og fullført det, men har egentlig bare surfet gjennom det uten å engasjere meg. I fjor tenkte jeg at dette orker jeg ikke mer, den vonde følelsen, det å aldri være ordentlig glad eller glede meg. Har alltid jobbet hele skoleferier, for jeg har ikke klart å slappe av på ferie. Er jeg borte lenge på ferie så føler jeg at jeg ikke har kontroll på noen ting, jeg har en vond følelse når jeg ligger og "slapper av" på en strand osv. Hvis vi hadde ferie saboterte jeg alt ved å ikke ville noen ting, være tiltaksløs og sur. Plutselig ble jeg gravid og alt snudde. Jeg har aldri følt meg så bra som da, elsket å være gravid og følte en mening med livet.

 

Etter at jeg fødte kom imidlertid den største nedturen jeg noen sinne har hatt. Merket med en gang når jeg lå på barsel at f eks da jeg så gravide på vei til føden så var det som om noen stakk en kniv i hjertet mitt, jeg ønsket bare å være gravid, gå og vente på å føde, jeg ville ikke bli meg selv igjen. Viste ingen følelser i det hele tatt før jeg kom hjem og gråt hele tiden, men det var totalt kaos inni meg fra det sekund jeg fødte. Skjønte fort at dette er mer enn barseltårer og hormoner.

 

Jeg har vært på ettersamtale på sykehuset et par ganger og jordmoren har anbefalt å gå til psykolog da hun tror dette ikke handler om fødselen, men ubearbeidede issues i fortiden som jeg aldri hadde tenkt på selv. Hun lurte på om jeg hadde vært deprimert før, f eks hatt dager hvor jeg føler for å ligge i sengen. Nei, sa jeg og tenkte at jeg hater å ligge våken i sengen. Og jeg har aldri sett på meg selv som deprimert, for jeg er så oppegående og ser så glad ut at ingen kunne gjette hva jeg egentlig går og tenker. Etterpå begynte jeg å tenke at jeg aldri har hatt lyst til å ligge i sengen, men jeg har ofte hatt lyst til å dø, bare forsvinne fra alt. Hvis å holde sengen kan være tegn på depesjon så kan kanskje det å egentlig ville dø være et tegn det og? Det er jo mye verre. Har tenkt på det å forsvinne i flere år.

 

Beklager at jeg bare snakker om meg selv her, men jeg vil si at du nok kan ha vært deprimert hele tiden, men flyktet fra depresjonen. Føler ihvertfall at det er noe jeg har gjort selv. Jeg har nå tenkt å gå til psykolog og ha et åpent sinn og ikke ha innstillingen at ingen kan hjelpe meg. Er redd dette kan ta enda mer av slik at jeg blir syk, eller at det skal skje igjen neste gang jeg får barn. Det eneste jeg kan anbefale deg å gjøre er å gå til en annen psykolog og ta imot hjelpen du får.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg var ikke i forsvarsposisjon, altså. Jeg var mer nysgjerrig på hvorfor du nevnte bipolar lidelse.

 

Jeg tror nok ikke det er det jeg feiler. De siste årenes stress er nok mer som en måte å dytte meg selv til "å være god nok", både som mor og på karrierefronten. Det er nok mulig jeg har dyttet meg selv inn i noe jeg egentlig ikke liker, men som jeg føler jeg må gjøre for å bevise (et eller annet). Det er ikke akkurat økt arbeidslyst, men mer økt selvdisiplin og en sint indre stemme som sier jeg må være flinkere.

 

Jeg forsøker å hjelpe meg selv ved å innrømme at jeg har pushet meg i en retning "andre vil" ha meg i, uten å følge egne ønsker, og forsøker å snu trenden ved å lære meg å uttrykke hva jeg ønsker. Å si tingene rett ut, uten å være verken aggressiv eller unnskyldende. Det er kanskje der jeg gikk feil om du opplevde meg i forsvarsposisjon i forrige innlegg. Normalt ville jeg ikke svart i det hele tatt, bare gått inn i meg selv og lukket alt inne som nok en feil jeg har. Denne gangen svarte jeg det jeg tenkte inni meg, altså er hun(du) verdt å høre på, og kan denne lidelsen være noe jeg bør vurdere, i såfall må jeg vite mer?

 

Jeg skal ikke sette diagnose selv, men jeg tror likevel ikke bipolar lidelse stemmer.

 

Når det gjelder medikamenter er jeg ingen fan. Jeg vil ikke. Hver gang jeg har forsøkt har jeg blitt dårlig, lagt på meg masse, blitt deprimert av den grunn, og så blitt likegyldig til alt. Jeg skal gjennom dette uten medisiner, om jeg så må rømme for å bo alene i en hule på Hardangervidda. Aldri mer. Det er bedre å være deprimert og menneskelig enn å være en følelsesløs robot.

[Anonym bruker]

Takk!

 

Du treffer noe i meg. Jeg er deg, og du er meg, men med forskjellige "fluktruter" og forskjellige "fluktmetoder".

 

Jeg tror vi flykter fra våre egne ønsker. Våre innerste, de vi nesten ikke lar oss selv se engang. Vi flykter for å være "perfekte", men ikke perfekte slik vi ser perfekt, men perfekt slik samfunnet, foreldrene våre og barna våre ser det. I alle fall i vår overbevisning, ser de det slik.

 

Selvutslettende og selvhevdende på en og samme tid.

 

Jeg blir gal av meg selv. Jeg vil jo ingenting, så hvorfor ikke bare gjøre det andre vil. Uff.

 

Vet ikke om du fortsatt kjenner deg igjen i meg, men det er slik jeg har det på innsiden for tiden.

 

HI.

[Anonym bruker]

Det er langt fra sikkert at du er bipolar HI, spesielt med tanke på det som kommer frem nå. Men: Det er absolutt ingen tvil om at du er deprimert og lider av dette "flink pike symdromet".

 

Jeg synes du lufter fornuftige tanker rundt det du opplever, og synes det er utrolig bra at du har gått til det skrittet hvor du gir deg selv tillatelse til å si det du virkelig mener. Kjempebra! Om du skal komme deg videre, må du forholde deg til sannheten om hvordan ståa egentlig er og ikke flykte fra den.

 

I forhold til medikamentene, kan jeg gi deg støtte på at de ikke alltid er rett "medisin" for alle. Dessuten kurerer de ikke nødvendigvis lidelsen, selv om de letter på symptomene. Å finne riktig medisin og riktig dose, er en balansekunst i seg selv, og varierer veldig fra person til person. Det er ikke sikkert du trenger det, men du har uansett behov for å komme til bunns i hva problemene dine egentlig er betinget i, FØR du tar fatt på bedringen. Det er noe med å vite hva man bekjemper. Terapi hos et menneske du har tillit til, kan gjøre underverker i seg selv.

 

Og husk på følgende; Vi er gjerne eksperter på oss selv, men kommer ikke utenom at det er lettere for noen utenfor problemstillingen, å sette ting i riktig perspektiv. Våre teorier om hvorfor ting blir som det blir, er som regel farget av opplevelsene vi har, og gjør at de ikke blir så objektive som de trenger å være. Det er derfor de fleste ikke klarer å "tenke seg logisk ut av problemene", om du forstår hva jeg mener.

 

Jeg håper du gir deg selv muligheten til å se hva en annen fagperson kan hjelpe deg med. Det skal kanskje bare en liten justering til i forhold til tankemønsteret ditt, før du er "god som ny" igjen og fortsatt medikamentfri.

 

Jeg ønsker deg alt godt!

[Anonym bruker]

Jeg er samme anonym som svarte over, som bare vil være gravid.

 

Du sier noe der. Jeg har gått på studiet litt fordi jeg ville og mye fordi da jeg først hadde begynt så måtte jeg fortsette. Har alltid hatt en sterk pliktfølelse, derfor tror jeg ikke at jeg kunne tillatt meg å være ordentlig deprimert. Kan heller ikke se for meg hva annet jeg skulle gjort enn det studiet, men føler ingen stolthet for det jeg har blitt. Likevel har jeg tenkt å ta litt mer skole når jeg går hjemme, som jeg egentlig ikke trenger for graden min, men fordi det ser bra ut overfor arbeidsgiver. Og fordi det føles som en lettelse å ikke skulle bare gå hjemme med meg selv. Går jeg på skole har jeg noe konkret å henge tanker i og bekymringer på. Lista blir også litt lavere da, da alle vil synes jeg er flink som tar fag når jeg også skal passe på et barn.

 

Jeg vil ingenting jeg heller, føler at jeg bare er her. Jeg vet at livet ikke er slik jeg en gang forestilte meg at det skulle bli. Samtidig vet jeg ikke lenger hvordan jeg en gang ville ha det. Tror forresten jeg sier "jeg vet ikke" hundre ganger om dagen til mannen min.

 

Har store forventninger til en psykolog, og håper han kan hjelpe meg. Jeg vil ikke overføre dette på min datter. På den annen side vet jeg ikke om jeg vil ha hjelp og om jeg egentlig vil bli ordentlig glad. Det føles merkelig nok ganske komfortabelt å leve et "hemmelig liv" på innsiden, selv om jeg har følt meg så foreferdelig i det siste at jeg har oppsøkt hjelp fordi jeg egentlig føler meg helt desperat etter at noen skal høre hva jeg sier.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror du bare vil ha "fred og ro" som meg (hovedinnlegger), og så blir det så lett å gjøre ting "riktig" når det på en måte gir fred og ro, i den forstand at alle nikker annerkjennende og man slipper å forklare seg.

 

For min del tror jeg at jeg må begynne å leve MITT liv, men jeg har holdt på på denne måten så lenge at jeg ikke helt vet hva som er mitt lenger. Jeg er så mye "mammas vilje", "pappas ønsker", "min manns drømmer" og "barnas behov" samt "samfunnets ideal" at jeg ikke finner meg selv inni der lenger. Det er den kjernen jeg har spist opp.

 

Og jeg er en suksess sett utenfra, men hva ga det egentlig til meg? Det er så skummelt, for dess mer jeg graver innover, dess mer tomhet finner jeg. Hvorfor har ikke jeg noen ønsker?

 

Eller. Jeg har noen ønsker, men jeg vet de er dumme, drømmende og urealistiske. :S

 

HI

 

PS. Lykke til! Om du er som meg, så er du sikkert en evig optimist, så da vet du at det blir bedre imorgen.