Bli såret av barna?

[Gjest]

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette uten å tråkke på noen tær, men jeg lurer på om endel her inne kanskje burde ha lest litt om barn av og til? Om hva som er normalt og sånt altså slik at en unngår unødvendig bekymring og såre følelser.

 

F.eks er det helt normalt at 1 åringen som har vært hjemme med mammaen sin i x antall mnd heller foretrekker pappa, mormor, farfar eller hvem det nå enn måtte være fremfor mamma når disse er tilstede, de skal jo knytte nye bånd/forsterke andre bånd og relasjoner! Dette er ikke noe å bli såret eller lei seg av. Heller ikke når 3-4-5 åringen hyler at de ikke vil hjem igjen eller heller vil væremed xxx fordi det er MYE bedre enn å være med mamma, selvsagt synes de at noe anderledes der og da er mer spennende (husker ikke dere det fra dere var barn selv da?), det betyr jo ikke at foreldrene ikke likevel er det viktigste de har. Eller når 6-7 åringen begynner å bruke munn mot en og kalle en for gudene vet hva (for ikke snakke om tenåringenenes mange verbale utbrudd når den tid kommer!), man skal så klart ikke akseptere det, men ta seg nær av det og bli såret av det? Det er meningen at barna våres skal bryte seg løs i fra oss og lage seg et eget nettverk og etterhvert stå på egne ben, dette vil så klart resultere i at de utad enten indirekte eller direkte forteller oss at de ikke foretrekker oss/liker oss, men jeg tror vi alle vet, eller burde vite, at innerst inne så er de nok svært glade i oss og avhengige av oss til langt ut i tenårene og voksenlivet :-)

[Gjest]

Enig med deg. Har reagert på det samme.

 

[manonym]

De fleste er nok klar over det du sier, men er vel ikke unormalt å bli lei av sånt for det om???? Når den du elsker over alt her i denne verden feks skriker til deg at han/hun hater deg så er det vel ikke feil å bli såret?

 

Vi har da følelser for det de gjør uansett hvor normalt det er..

 

Synst dette var et litt merkelig innlegg..

[Gjest]

signerer denne jeg!

tenkt det samme et par gr.

[gossegass]

Det er heller ikke meningen at man kal elske tenåringer alltid - da er du en helgen. Og hvorfor kan man ikke klage litt over dem og? Like naturlig at foreldre blir lei/lei seg.

[Gjest]

Det var mer til de som virker helt i fra seg når f.eks 1 åringen deres løper til pappaen når han kommer hjem fra jobb og er SÅ blid mot ham og sutrete mot mammaen og skriver inn her at de tror 1 åringen deres ikke liker dem og de er en fiasko som mamma osv... Altså, da er det på tide å lære seg litt om barn synes jeg ;-) Og dette er ikke vondt ment altså selv om jeg ser det kan høres frekt og byrskt ut, men vet man litt om barn så slipper man kanskje endel såre følelser.

 

jeg blir forøverig ikke det minste såret av at 5 åringen sier til meg at han synes jeg er fæl, dum osv fordi jeg vet at han egentlig ikke mener det. Hadde jeg ikke tålt såpass hadde jeg hatt det veldig vanskelig som mor tror jeg, tenker det blir minst tjue ganger verre om en 5-10 år... ;-)

[Monajenten]

Amen til Alvamor! :-)

[Piri]

Jeg får daglig høre hvor dum jeg er. Har også fått sleng til meg frasen "å, fy fan di jævla....." Skal jeg la det gå inn på meg hver gang? Nei, det gjør ikke det. For ofte kommer hun inn midt på natta og spør om å få sove med meg. Ofte får jeg sms hvor det står at hun er glad i meg og vi sier det til hverandre daglig. Ofte steker hun vaffler til meg mens jeg sover middag........jeg kunne fortelle mye!

MEN jeg tror det er viktig å la henne få vite at grensa er nådd og at jeg blir lei meg og såret. Jeg biter ikke i meg alt. Da får hun mulighet til å angre og forstå at hun har gått for langt og dermed be om unnskyldning og gjøre det godt igjen.

Jeg har også blitt så sint at jeg har turet med å sende henne på brat-camp på Bjørnøya eller å stenge henne inne så hun aldri får se dagslys igjen. Har også kallt henne en drittunge når det røynet på. Men jeg har angret meg og bedt om unnskyldning. Innrømmet mine feil og mangler.

Jeg tror slikt er helt naturlig, men det er en viktig del av grensesettingen å vise følelser. Begge veier. Enten ungen er 3 eller 14.

[Gjest]

Ja, jeg er enig. Høres ut som en veldig søt tenåring :-)

[Økologisk_knekkebrød]

Men selv om man vet at det er slik, så kan man kjenne et lite stikk, når barnet har sutret og vært trassig hele dagen, og absolutt ALT man gjør er galt. Men med én gang pappa kommer hjem sitter det et lite englebarn på fanget hans og ler.. Det er vel bare menneskelig?

 

Følelsene er ikke alltid logisk, og man kan ikke kontrollere dem, de bare kommer.

[Piri]

 

Tror det hadde vært mer urovekkende hvis man ikke hadde følt noe.

Hva om jeg ikke hadde følt noe som helst hver gang hun truer med å flytte til pappa'n? Hva hadde det sagt om meg???

Vi er vel bare mennesker.....

[Gjest]

Ja altså klart man kan føle noe av og til, hehe... Men å bli over seg av fortvilelse? ;-)

[Økologisk_knekkebrød]

Joda, skjønner hva du mener.

 

[Gjest]

Ja, de som blir dypt såret over at 2-åringen foretrekker mormor når man er på besøk bør kanskje gå i seg selv og lese litt om barns utvikling...? ;-)

[Piri]

Vi er forskjellige og reagerer forskjellig. Men selvfølgelig må man forstå at en to-åring som besøker mormor der og da overøser henne med all oppmerksomhet. Personlig ville jeg syntes det var en "befrielse" og veldig koselig. Det jeg mener er at om man kjenner det stikker litt når ungen roper på mormor når hun har slått seg eller hatt mareritt om natta, så er det naturlig.

[Gjest]

Ja, da er vi enige, men jeg har sett flere eksempler på der førstnevnte her inne...