Flere som ikke liker å passe andres barn?

[Anonym bruker]

Mannen min har invitert nevøen sin på 3 år ut til oss i 3 dager og 2 netter og jeg gruer meg så jeg er helt kvalm. Jeg avskyr å ha ansvar for andres barn og vil virkelig ikke ha ungen her. Så klart jeg ikke kommer til å vise det til ungen da, jeg er ikke slem heller, men jeg skulle ønske det var noen vei utenom. Er jeg helt unormal som har det slik? Føler alle andre synes det er så kos å ha besøk av andre unger, og joda det er greit at kamerater eller venninner til ungene er her et par timer i ny og ne, men de er store og krever ikke noe særlig, dette er noe helt annet.

[Anonym bruker]

hehe,,,helt enig med deg

er ikke noe glad i å passe andre sine unger, venner av mine går greit siden de stort sett passer seg selv. men når man har unger selv skal man liksom være så glad i ALLE unger.......nei nei nei... har aldri likt unger noe særlig,egene er noe annet,de har jeg jo velgt å få .

[Anonym bruker]

Jeg synes det er kjempehyggelig å passe andres barn så lenge det er barn jeg liker. Er ikke noe gøy å passe barn jeg ikke liker. Er jo det samme med barn som med voksne, i grunn - man liker ikke alle like godt. Har ei niese som jeg har veldig lyst til å være glad i, men hun er veldig irriterende. Snakker med gnålete stemme hele tiden, sånn sutrete tonefall. Også vil hun ikke dele lekene sine med mine barn, selv om de vil dele med henne. I tillegg sover hun dårlig om natta og våkner kjempetidlig om morgenen, og hyler som en sirene, så det er et helvete å være på tur med dem. Ingen får sove så lenge hun er med.

 

Men som sagt - jeg vil gjerne være glad i henne og være tante som hun kan komme til når hun blir større. Håper det bedrer seg. Inntil det skjer vil jeg helst slippe å være barnevakt for henne, men gjør det selvsagt om jeg blir spurt.

[Anonym bruker]

Uff, jeg har to barn selv på 2 og 3 år, har ikke superlyst til å passe noen andres unger.

Kjempekoselig med barn, men da med foreldrene deres tilstede også

 

[*bolla pinnsvin*]

Slik jeg ser det er det kanskje noe sært å avsky å passe andres unger og å grue seg så man er helt kvalm. Når det er sagt, så må jeg vel si at jeg er mer enn fornøyd med mitt eget barn og ikke er sånn overveldende glad i andre barn generelt.

[Anonym bruker]

Jeg og synes det er koselig å ha besøk av andres barn. Men det er liksom ikke hvemsomhelst som vanker her heller. Vi bruker å ha ei venninne sitt barn her for å hjelpe dem med litt avlastning. Og det barnet elsker vi over alt på jord. Det barnet har vi passet fra før det var 1 år. Nå er det snart 2.

Mannen din har sikkert kjempelyst til å passe nevøen sin. Han synes sikkert det er koselig å få et godt forhold til han. Han er tross alt onkelen til barnet dere får besøk av, så det er ikke en tilfeldig unge som kommer på besøk.

Jeg hadde blitt kjempe lei meg om ikke mitt barn var velkommen hos sin tante og onkel. Men det er vel forskjell fra person til person.

Men husk at mannen din er onkelen til denne guttten da, og at det ikke er en fjern venn sin unge som kommer:)

lykke til

[*bolla pinnsvin*]

Må forresten legge til at det ville stilt seg ganske annerledes hvis det var tantebarn det var snakk om. De hadde jeg selvfølgelig tatt imot med åpne armer. Det er jo familie

[mღ2]

Regner med at dere ikke spørr om barnepass heller... Eller hjelp til andre ting i det hele tatt!!! Snakk om å være positive til å hjelpe andre!!!!

[Anonym bruker]

Var nettopp dette som gjorde at vi havnet i denne knipen. Det var en liten mulighet for at vi kanskje var nødt å be om barnepass og da sa jeg at da får vel vi i så fall passe deres unge, men jeg mente jo ikke at han dermed skulle ringe og avtale tid for passing heller...grrr... Han VET at jeg missliker sterkt å passe andres barn, så dette kunne han ha spart seg for. Og ikke trengte vi pass likevel så nå føles det ekstra tungt å måtte passe. Jeg ber dem aldri noensinne om pass eller andre tjenester av den enkle grunn at jeg da altså ikke vil måtte føle jeg må gjengjelde tjenesten. Og dette barnet liker jeg ikke noe særlig heller, sånn bare for å gjøre det enda verre, han er sutrete, bortskjemt og sover elendig. Har tenkt å si til mannen at han får ta seg av ungen, jeg kan klistre på meg et smil og lage ekstra med mat og ta våres barn mer enn jeg pleier, men der går min grense. Og ja, jeg vet jeg er barnslig, teit, fæl, egoistisk osv, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler det slik inni meg likevel.

 

HI