Lagt ut for anonym fra anonymforum

[jente2008+septemberbaby2011]

Slik er historien vår:

 

Han er en skikkelig bra fyr. Han har kjempebra jobb, et flott og tiltrekkende utseende, sexy kropp som han virkelig tar vare på, damemagnet, selvsikker, ansvarsfull og snill.

 

Jeg er egentlig positiv (ikke alltid i det siste), smiler mye (også når jeg ikke føler for det inni meg), har utseende og kropp med meg, er omsorgsfull, trofast og glad i de som er glad i meg.

 

Vi møttes på byen. Han hang på meg og gjorde alt for å sjarmere meg. Jeg var opptatt og avviste han på en hyggelig måte, og ett års tid etterpå møttes vi igjen. Da var jeg singel, men følte han var litt for pågående. Ble nesten ikke kvitt han, han hadde liksom bestemt seg... Synes han virket overlegen, innbilsk og litt sleskete (han var veldig full da). Men siden han hang på der jeg gikk, kom vi jo i snakk. Og jeg likte han mer og mer. Etter å ha blitt mer kjent med han edru, ble jeg ekstremt tiltrukket av han. Men det var mest seksuelt.

 

Etter under 1 år fant vi ut at vi skulle prøve å bo sammen - mens jeg flytter inn finner vi ut at jeg er gravid. Bestemte oss for å beholde, og vi hadde aldri engang hatt en krangel før.

 

Den lille kom. Søvnmangel, reisejobber fra hans side, oppussing hjemme... Det var vanskelig, og vi begynte å krangle ganske ofte. Mye snebbing over bagateller. Ungen er nå 2 år.

 

Ser nå at vi er forskjellige. Han er mye mer voksen enn meg, bryr seg om nyheter (ekstremt mye, ikke nok bare å se nyhetene her i gården), han snakker bare om jobb, jobb, jobb... Kameratene hans er på min fars alder, men de har han nesten ikke tid til uansett, og de har nesten ikke kontakt med han etter han ble far (eller møtte meg?!). Har hørt de mister kontakten når folk i gjengen får familie generelt. Men at de lett tar opp tråden igjen hvis de bestemmer seg for å møtes. Jeg bryr meg mer om å snakke om barn (nå som vi har vår egen), være sosial på internett, få et kosli hjem, lage mat SAMMEN, være alene med mine venninner av og til UTEN ungen... Savner å bli sett på som en spesiell jente, som en skjønn raring bare kjæresten forstår. Men vi har aldri hatt det slik... det var med mine to x'er jeg ble sett på som en rar, morsom jente.

 

Jeg irriterer meg over

-at han bare snakker om jobb og kjedelige ting i eeeeevigheter!!! (ja, har sagt det til han flere ganger)

-at hvis vi får besøk/er på besøk faller jeg helt ut, fordi han snakker så mye at ingen kommer itl (minst meg, for det de snakker om =JOBB= interesserer meg NULL)

-at han er så negativ, og smiler altfor lite

-at han ikke flørter/prøver å imponere meg osv.

 

Han irriterer seg over

-at jeg alltid sitter på den jævla dataen (for å bruke hans ord)

-at jeg legger meg for sent om kveldene, og er helt "dau" om morran (jeg står opp da)

-at jeg er tiltaksløs, men han setter pris på at jeg er hjemmeværende

 

Nå sitter jeg her da, og tenker at det ikke kommer til å bli oss til vi blir gamle. At vi liker altfor forkjellige ting, han får ikke frem d beste i meg, og tydeligvis ikke jeg hos han heller. Og stakkars ungen vår:( Verdens nydeligste.

 

Jeg sitter uten utdannelse, uten jobb, uten møbler eller plass å bo. Han eier hus, og har bygget ENDA et hus som skal leies ut, som jeg enda ikke har sett fordi det er langt å kjøre med ungen. Han eier møblene (jeg har bare gått på rehabiliteringspenger), og han har to biler. Slik at jeg og ungen skulle ha vår egen mens han har vært på alle reisejobbene. Nå er jeg så rådvill:( Vet ikke hva det ender med, men hva tror dere jeg bør gjøre? Bli? Høres d ut som d kan fikses på? Eller dra, og bygge meg opp fra skretch...

 

Håper noen kan legge ut på skravle, og hvis den nå leses der: Jeg svarer på anonymforumet.

Anonym