Om store aldersforskjeller i et forhold....

[Anonym bruker]

Jeg må bare prøve å få sagt dette, uten å tråkke noen på tærene: i et forhold hvor den ene parten er nokså mye eldre enn den andre parten, vil det uungåelige fenomenet ALDERDOM på et eller annet tidspunkt innhente den eldste parten, og den yngste parten er kanskje ikke helt klar for dette stadiet i livet ennå.

Jeg selv er 40, jeg har en mor på 67 og en far på 80. Mine foreldre elsker hverandre høyt og inderlig. Men det plager meg skikkelig å se min mor på 67 måtte leve en 80-årings liv. Min far har dessverre fått en alderdomsrelatert sykdom, det kan man jo ikke gjøre så mye med, men min mor må jo på en måte bare henge seg på denne måten å leve på. Og det er ikke bra for hverken psyken eller fysikken. Aldersforskjellen gjorde på en måte ikke så mye da de var "midt i livet", men nå gjør den seg kraftig gjeldende. Man kan selvfølgelig alltid oppleve det, at ens partner blir syk, så man også selv får livet forandret, selvom man er ganske nærme hverandre i alder, men jeg er i hvert fall glad for at det bare er 2 år mellom mannen min og meg.

Noe annet er at, la oss si eldre menn, med store barn fra før, kanskje ikke er heeelt klare for en ny omgang med babyer og alt som følger med små barn...

Jeg tror nok at på litt langt sikt, er det ikke dumt å ikke være ALT for ulike i alder.

[Anonym bruker]

Hei,

jeg er enig.

Min far er gift på nytt og har tre små barn med sin 16 år yngre kone. Det er mange aspekter av dette som kommer til gjøre seg mer gjeldene etterhvert som de blir eldre. Jeg tenker mye på at mine små søsken antagelig ikke vil kunne vise barna sine hvilken fantastisk mann pappa er.

Og forsåvidt at han blir mye mindre bestefar for mine barn, siden han har 3 små selv....

[Nit@™]

Jeg er selv gift med en mann som er 15 år eldre enn meg selv. Og jo, jeg ser problemet. Nå så teller det ikke så masse, annet enn at andre blir litt sjokka over alderen hans i forhold til at han er småbarnsfar ;o)

Men jo, jeg har tenkt over dette hvordan det vil bli når han blir gammel, og jeg fortsatt er "ung".

Men på en annen side har man aldri slike garantier. Det kan dukke opp ting som gjør at det er han som må pleie meg.

Det er bare litt mer "sikkert" at det er jeg som må pleie han når det er slik aldersforskjell.

Nei, føler meg ikke tråkket på tærne )

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva dere mener, har selv barn med en som er 14 år eldre enn meg. Vi er ikke sammen i dag, men det er en annen sak......

 

Problemet er at man ikke velger hvem man forelsker seg i.. I starten av et forhold er alt så rosenrødt at man ikke tenker på aldersforskjellen som et problem. Dessverre er det også slik at den yngste oftest lever livet til den eldste, og blir på en måte "gammel".. Dette kan etterhvert bli et problem for den yngste fordi den gjerne må hoppe over et naturlig stadie i livet. (Jeg var 19 da jeg ble sammen med en på 33, da måtte jeg plutselig være 30, jeg også, og mistet på en måte 20-årene.. Det klarte jeg ikke i lengden, og vi ble skilt da jeg var 24..)

 

Men, det er klart; mye går på innstilling, og på hvilket stadie man er i i livet. Vi ønsker forskjellige ting i livet, og det som er rett for meg er ikke alltid rett for deg.. Her finnes ingen fasitsvar:)

[Anonym bruker]

man velger vel ikke alltid hvem man forelsker seg i:) Gubben er nesten 10 år eldre, og jeg er klar over at han blir "gammel" først. Men jeg mener der er verdt det, han er en fantastisk far, mann og kompis og jeg syns det er en liten pris og betale for det jeg faktisk har fått og kommer til å få fra ham.

Hørtes kanskje fryktelig klisje aktig ut, men nå er det jo sånn at når man vier livet sitt til noen så tar man det på godt og vondt. Jeg regner vel med at dine foreldre Hi aldri har angret på at de møtte hverandre?

Og det er vel aldri med sikkerhet at en yngere mann ikke kan komme utfor en ulykke og bli krøpling i 30-40 åra heller?

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror helt sikkert ikke at foreldrene mine angrer på at det ble de to! Men jeg ser at min mor blir dratt mellom kjærligheten til min far, og det å f.eks. ikke ha så god kontakt med barnebarn, (faren min er "gammel og skral" og orker rett og slett ikke tempoet og lydnivået til en vilter treåring), det er ganske mye hun egentlig elsker å gjøre, men som ikke lar seg gjøre, fordi min far er pleietrengende og "en gammel mann" i hodet.... Innlegget mitt må for all del ikke tolkes som om jeg synes at det å "være gammel" er noe negativt, men hvis man må "leve som en gammel" når man egentlig ikke er det, synes jeg ikke det er bra.

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke om det er mitt innlegg om min forelskelse i en mann på 68 som ga deg inspirasjon til å skrive om aldersforskjell, men jeg føler meg uansett ikke tråkket på tærne.

Skjønner alt du sier og er for så vidt enig, men samtidig må jeg påpeke at man jo ikke kan planlegge hele livsløpet på forhånd.

La oss si at man finner "mannen i sitt liv", men han er ganske mye eldre enn en selv. Skal man da takke nei til den ene sjansen til å oppleve kjærlighet? Bare pga aldersforskjellen?

 

Jeg er 34, og har knapt erfaring med menn. Jeg har for lengs forsonet meg med at kjærligheten kanskje ikke er for meg, og ønsker ikke å gå på akkord med mine egne prinsipper og følelser og ta til takke med hva-som-helst av mannfolk som måtte dukke opp. Så jeg er ikke desperat. Jeg klarer meg helt fint alene. Men så var det denne forelskelsen som dukka opp, da. Og han er virkelig en mann jeg setter veldig høyt.

 

(Nå tror jeg ikke han er like interessert i meg da, så.. :-( )

[Anonym bruker]

Eg forstår poenget ditt, men ein har aldri noken garanti for at helsen skal vere bra. Det kunne like godt vert omvendt, din mor kunne vert preget av alderen og istaden kunne far din vert sprek. Finst mange spreke 90 åringer. Ein kan aldri gardere seg 100 % på kva livet bringer. Eg ville ikkje latt aldersforskjellen bety så masse viss ein forelska seg i ein mann som var ein del eldre eller yngre. Det er ikkje alltid alderen som avgjer om ein er "gammeldags" i sinn. Ein som er 10-15 år eldre enn ein sjølv kan vere like ung i tanke og i form, som ein som er jevngammel. Kommer heilt ann på personen.