Vanskelig!!! Trenger noen gode råd!

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 7 år, for 1 år siden fikk vi vår elskede sønn sammen, noe vi begge ønsket og setter umåtelig stor pris på!

Siden han kom til verden må jeg være så ærlig å si at det er jeg som har gjort det meste i forhold til barnet. Han har selvsagt stilt opp, og tatt noen tak, men i den store sammenhengen synes jeg ikke det er noe å flagge for.

Det som er problemet nå, er at jeg merker at jeg har bygget meg opp sinne i forhod til han. Og forventningene er skyhøye.. Det skal _bittelite_ til før jeg stenger meg inn i meg selv, og blir sur og irritert. Vanskeligere å vise følelser overfor han, og uttrykke glede når han gjør noe positivt.

Føler at mye ligger på meg selv, for han er en fantastisk mann som jeg vil dele resten av mitt liv med. Har prøvd å snakke med han, men han forstår ikke føler jeg. Mulig det er min egen feil, da jeg synes det er vanskelig å ordlegge meg riktig.

Når jeg sier det jeg mener føler han seg urettferdig behandlet, og egentlig med god grunn. Han støtter meg, og hjelper meg når jeg trenger det. Drar sjelden ut med "gutta", og er en god og stabil familiemann.

Jeg føler meg som en bortskjemt drittunge som ikke vet å sette pris på det jeg har. Men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal få revet muren og slutte å "gnage" og irritere meg, jeg vil vise min elskede hver eneste dag hvor høyt jeg elsker han, men all min negativitet og frustrasjon må jeg liksom bare overfør på han også... Hjelpe meg, noen som har gode råd så takker jeg veldig..

[Anonym bruker]

Vi har ikke hatt helt det samme problemmet, for hos oss var vi begge blitt slik. Vi lå nesten sagt i hver vår skyttergrav og kontinuelig hakket på hverandre og ingenting var bra nok. Vi bestemte oss for å få hjelp utenfra, så vi bestilte time til familie/par terapi, rett og slett for å få et spark bak. Du sier det bare er du som er problemmet, men vi fikk faktisk en liten vekker på terapitimene, de aller fleste skilsmisser syldes i bunn og grunn daglig husarbeid og fordelig av dette som utvilker seg til en mer og mer negativ kilde. Og når vi tenkte tilbake stemte nok dette, det var absolut ikke bare det vi hakket på hverandre om når det var gått så langt som det var, men det var nok bakgrunnen. Det kan være at det hos dere også utvikles til en krig mellom dere begge hvis det ikke løses snart, men dere har jo egentlig fordelen nå, hvis han ennå ikke føler dette sinne mot deg. Vi prøver og ha en ukesplan med husarbeid som må gjøres og fordelig av dette. Det har hjelpet noe, men det kreves også veldig mye av psyken din. Vi måtte bare bestemme oss for å ville være hyggelige mot hverandre, noe som føltest nesten falskt den første uken/mnd fordi det var blitt så fjernt for oss, men så begynte det faktisk og løsne litt og vi likte hverandres koselige selskap og ting har blitt mye bedre. Det er fortsatt ikke en dans på roser, men vi håper og tror det kommer med tiden. Jeg er sikker på at om man elsker hverandre nok er alt mulig, men man må noen ganger bite i det sure eple og krype til korset.

 

Får håpe at noe av det jeg har fortalt kan være til hjelp, så vil jeg absolutt foreslå parterapi, det kan virkelig hjelpe, og kanskje partneren din da forstår alvoret i dette fra din side. Det er jo ingen skam og ville prøve og redde forholde, med de midlene man har tilgjengelig:)

 

MASSE LYKKE TIL!!!!

[Anonym bruker]

TUSEN TAKK for svar, det var utrolig godt å høre egentlig alt du fortalte!

Jeg tok opp dette med parterapi med min mann i dag etter at jeg leste innlegget ditt. Han er desverre ikke spesielt lysten på noe sånt, for han mener at så store problem har vi på langt nær.

Når det gjelder mine egne følelser, så tenkte jeg på det med terapi som forebygging, så vel som direkte hjelp av eksisterende problemer.

Jeg skjønner hvorfor han ikke føler for dette, så jeg vurderer sterkt å oppsøke litt profesjonell hjelp selv, for min egen del. Kanskje det vil hjelpe meg å greie ut med mine problemer i forhold til samlivet og familielivet.

Kunne vært greit å bare fått hjelp til å greie ut tanker og følelser.

Jeg er sliten av å føle et konstant trykk i kroppen, anspenthet på en måte. Spesielt når jeg bare vil at det skal forsvinne. Men en ting har jeg skjønt, det hjelper ikke å "bite det i seg", eller ignorere det. Da ramler det bare sammen med et brak tilslutt.

Huff, føler meg dum.

Aner egentlig ikke hvordan jeg skal gå fram for å kontakte en psykolog heller. Gjennom legen kanskje?

Det føles pinlig, men sånn er det. Kanskje vil det gjøre ekstremt godt. Hvertfall verdt et forsøk føler jeg.

[Anonym bruker]

Dette er kjempevanlig problem ! Har selv følt sinnet " koke " når jeg syns allt hjemme av arbeid og ansvar faller ene og alene på meg ! Jeg jobber og har ikke mer fritid enn han ...så derfor blir en irritert når man føler all sin fritid går kunn til husarbeid og arbeid , handling , huske å betale regninger etc når samboer kan kommer hjem fra jobb ...og bare prioritererb å hvile seg og slappe av hele dagen - og lar allt husarbeid & ansvar falle på meg ! Litt son ..gir fan holdning og orker ikke løfte en finger for at det skal være ryddig , rent , rene klær i skapene osv alltså noenlunde koselig hjemme .Man får ikke positive følelser for partneren ...om de utnytter deg til hverdags ...slik at de må gjøre alt av husarbeid alene og ikke hjelper til - dette er innmari dårlig gjordt !. Man reagerer med å klage på det . Når en blir skikkelig frustrert ...begynner man å kjefte ..osv ...Så blir det krangel og vond sirkel av ...Verste av allt - blir liksom ingen bedring ...selv om en maser etter litt hjelp ... En må bite mye i seg ..for å unngå sure miner ...

Er absolutt ikke likestilling hjemme ennå , desverre ...og kvinner sliter seg mer ut nå ...enn før da de ikke jobbet ute men gikk bare hjemme -da hadde kvinner bedre TID til å utføre allt dette arbeidet enn i dag hvor jobben tar 8 timer av døgnet i tillegg til allt arbeid & omsorgsansvar hjemme - hva angår fordeling av husarbeid / barnepass .Med likestilling ...har menn fått masse nye goder , rettigheter og mer fritid, mindre ansvar for økonomien osv - og mindre arbeid syns jeg ...mens kvinner har fått bare mer arbeid på hjemmefronten og i tilegg må jobbe fulltid ute pluss nesten allt av ansvar for barna og husarbeid .Det er nå min mening .Foreslå å leve på hans inntekter noen år ....så kan han ta seg helgejobb eller jobbe overtid i tillegg for å forsørge familien ..? Da tror jeg han skjønner han må være med å dele litt på arbeidet hjemme etter arbeidstid ..! Tross allt har han det likevell BEKVEMT hjemme ! Men du kan få det mer bekvemt med å gå ned i stilling og jobbe mindre ute - slik at de får tid til allt arbeidet hjemme . Og slipper å være så " dobbeltarbeidende " ...typisk kvinnefelle å havne i .Menn greier ikke å forstå ...før de får en " latpurke " til kjærring som ikke bidrar økonomisk til hjemme ...

Da skjønner de hvor bekvemt og fint dem hadde det ....med hun flittige som arbeidet full stilling , tok mesteparten av arbeid hjemme og ansvaret for felles barn ...! Er helt sykt ..at de ikke forstår fortsatt at de må være litt med på å dele på husarbeidet i 2008 ! Likestillinga er ikke kommet særlig langt ...når kvinner må tigge , mase , krangle om å få LITT HJELP HJEMME ....

[Anonym bruker]

Hei igjen:)

Det var bra svaret mitt var til noe hjelp. Synd at ikke partneren din er med på parterapi. Da jeg skrev at vi bestemte oss for parterapi ble det vel litt feil, for det var jeg som foreslo det i første omgang, om samboeren min var ganske skeptisk. Men etter og ha pratet med ham om det en god del ganger ble han med. Litt motvillig, men han ble med. Det blir jo på en måte en bekreftelse på at ting ikke er som det skal, og at man har problemer, og det er jo klart det er skremmende. Min samboer sa ikke stort på timene, det var jeg som stod for mesteparten av pratingen fra vår side, men det hjalp forde, fordi det føltes anderledes for ham og høre hva man bør gjøre for å få det bedre av andre en partneren, og samme for meg:)

 

Du skal ikke føle deg dum:) Det er normalt og ha oppturer og nedturer i livet. Og det å se sine egne feil og ville gjøre noe med dem så man blir bedre er hverfall IKKE dumt. Da er du faktisk halveis. Jeg vil heller si at en som ikke vil se sine egne feil og benekter dem er dum, fordi de aldri vil prøve og gjøre noe med dem.

 

Du bør foresten få henvisning til både parterapi og vanlig psykolog bare for deg av lege, da betaler du kun en egenandel, hvis ikke må du betale full timespris Legen har nok navn på noen i ditt nærmiljø. Jeg syntes også det var pinelig og reise til legen og få henvisning. I tillegg er min lege i min familie som ikke gjorde det bedre, men da jeg kom dit ble jeg positivt overrasket, han sa at det er tøft gjort og ta sånne timer og at det er langt flere som også burde, men som ikke vill:)

 

Så igjen sier jeg lykke til videre og håper alt ordner seg for dere også med tiden:) Så håper jeg at samboeren din blir med på hverfall en time, kanskje etter at du har vært på noen alene. Hvis han ennå da syntes det ikke er noe i det hele tatt, kan du jo la det ligge:)