Vurderer og gå ifra min mann :(

[Alenemor til 2prinsesser]

Ja sånn er det nå altså blitt.....

 

Han er snill og alt det, så ufattelig snill. Hadde han ikke vært det så hadde dette vært så mye lettere.

 

Men følelsene er ikke de samme, de er vel knapt der.

 

Jeg var på "ferie" med yngste her fra en fredag til mandag, jeg savnet han ikke en eneste gang, jeg ønsket faktisk jeg kunne være lenger.

 

MEN hva gjør jeg nå eventuelt...

 

Jeg har ikke jobb, og OS blir jo ikke innvilget før seprasjonen er innvilget, hvor lang tid tar det??

 

Mekling må man på med unger vel, så hva skjer der og hvor lang tid tar det før man får time??? Flere meklingsmøter??

 

Flytte, er det "lov" og flytte tilbake til hjemstedet mitt 60mil herifra??

 

Hvordan gjør jeg det økonomisk frem til OS er innvilget??? Jeg har jo kr 0 i inntekt, kan ikke forsørge 2barn på dobbel barnetrygd akkurat...

 

Barnehageplass hvis jeg flytter, hva gjør jeg da???

 

 

 

Vi eier ikke noe hus sammen så sånn sett blir det jo lettere...

 

Uff det går så mye tanker i hodet mitt... Og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang i forhold til og finne ut av alt...

 

Så kan noen hjelpe litt???

 

Hadde vært veldig takknemlig....

[melkekua™]

Dytter denne opp for deg (jeg kan dessverre ikke svare på det du spør om)! Dere har ikke vurdert familierådgivning? Kanskje det hadde hjulpet å finne fram til hverandre igjen. Lykke til i alle fall!

[Alenemor til 2prinsesser]

dytter denne opp igjen....

 

 

[Gjest]

Jeg kan ikke svare deg på noe av dette, men prøv å gå inn på alene-forumene, enslig forsørger eller hva de nå heter.. sånne tråder kommer ofte opp der. Har vært mange av dem her på skravle også. Dessverre.

 

Ønsker deg lykke til.

[Solitude]

Sikker på at forholdet ikke bare er i vanskelig periode ? Alle forhold går litt opp og ned, det at du ikke savnet han over en helg kan jeg ikke helt se at skal være et bevis på at kjærligheten er helt død. Men du vet jo hva du føler Jeg mener bare at man må prøve alt og litt til når barn er involvert.

 

Varierer veldig hvor lang behandlingstid OS har så jeg ville ha tatt en tlf. til ditt lokale NAV og spurt.

 

Om det er "lov" å flytte, tja, den loven det var snakk om at man måtte ha tillatelse fra den andre foreldren har ikke gått igjennom ennå så sånn sett så er det vel ingen lov som står i veien.

 

Men har du tenkt nøye igjennom hva det innebærer å flytte 60 mil ?

At barna må pendle pga samvær lang avstand i lang tid fremover. At de kansje ikke kommer til å ha muligheten for litt ekstra samvær når dere bor så langt unna hverandre. Tenker da når barna går på skole (vet ikke hvor gamle dine er nå).

 

Er jo lurt å begynne å tenke på å komme seg ut i arbeid, OS varer ikke for evig og det kan være lurt å ha en "backup" plan for å forsørge ungene når det er slutt på OS.

 

Har du greit nettverk der du bor nå ? Tenker på om det var en mulighet å skaffe bolig/jobb i nærmiljøet eller har du mestparten av nettverket på hjemstedet kansje ?

 

Som aleneforsørger er du vel prioritert i barnehagesøknads prossessen, men det er ingen garanti for å få plass heller så det er vel bare å søke og krysse fingrene

 

Mekling er vel også varierende ventetid etter hvor dere bor.

 

Har kansje ikke vært til så mye hjelp i svaret, men håper du tenker grundig igjennom før du tar en slik viktig avgjøresle.

 

Og finner du ut at dette er bare noe du MÅ gjøre for egen lykke, og du har tenkt nøye igjennom konsekvenser ... Ja, da ønsker jeg deg lykke til.

 

Been there, Done that *KLEM*

[Alenemor til 2prinsesser]

Ja den flyttingen er jo egentlig helt tragisk MEN nettverket mitt her vi bor nå går rundt mannen hvis du skjønner.

 

ALLE mine venner og all min familie er 60mil herifra Men jeg skjønner jo at det uansett ikke bare er og ta en unge under hver arm og flytte...

 

Skal ut i jobb, men yngste er bare 7mnd, så hun må få plass i barnehagen neste høst først...

 

 

Men tusen takk for svar.... Ja jeg skal tenke meg GODT om...

[piano♫]

Vel...jeg har også vært på ferie fredag til mandag uten å ha savna min mann nevneverdig, uten at det nødvendigvis er en indikator på hvorvidt følelsene er til stede eller ikke. Kan være skikkelig godt med ei helgs "pause" innimellom :-).

 

Men jeg regner med at du baserer dette på mer enn dette eksemplet du trakk fram... Som de andre sier: Ikke gjør noe forhastet, prøv gjerne parterapi - kanskje er dette noe dere kan klare sammen, uten å gå til det store steget å flytte ut.

 

Lykke til!!

[Shining]

Du bør ha hatt disse følelsene en god stund og gjort noen forsøk på å redde forholdet før du går til slike drastiske skritt.

[Gjest]

Ikke at man skal bli i et forhold uten kjærlighet, men jeg syns vel egentlig det er uansvarlig av deg å ta barna vekk fra en snill far til en tilværelse der du ikke engang har en jobb til å forsørge de med...

 

Mulig jeg er slem, men jeg syns dette høres veldig egoistisk ut.

[manonym]

Kan ikke svare så mye på spørsmålene dine desverre, men ville bare si at mannen min resier mye med jobben, er borte flere uker i strekk, og jeg begynner ikke å savne han før noen dager før han kommer hjem. =)

 

Har dere prøvd terapi eller noe sånt? Det du må begynne med er vel å snakke om følelsene dine med han. Kanskje dette bare er en vanskelig periode som en over her sier?

[Vilja<3]

har dere hatt det slik lenge? har du prøvd å finne ut hvorfor du ikke har noen følelser osv? Det tar på forholdet å ha småbarn, man gir og føler mye av seg selv til barna så blir ofte ikke så mye følelser igjen til partneren, kanskje er det lenge siden dere har gjort noe sammen, kun dere to?

Mannen din er jo verdens snilleste som du sier, jeg ville tro det var veldig viktig hvertfall. Følelsene kommer og går uansett hvem du er gift med, jeg har jo hvert på turer en del ganger jeg og uten å gå rundt å savne mannen min, er viktig og deilig med tid for seg selv innimellom.

Håper dere finner ut av den beste løsningen for dere og for barna.

[ღ ♂ + ♀ ღ +2!]

Enig med spetakkel der altså, ikke for å være slem.

Gresset er ikke alltid grønnere.. Har faktisk snakka masse om akkurat dette i helga, med mamma og hennes venninner som flesteparten har vært gift i 25 år. (Jeg og sambo har vært sammen i åtte år, men er ikke gift, og blir det gjerne slike diskusjoner i lystige lag )

Men alle sa vel egentlig det samme; det går i bølger, de hadde mang en gang ønsket å bare pakke sammen å reise, men man holder ut og jobber seg gjennom det sammen, og kommer gjerne styrket ut av det. Og som ei så fint sa, hvis hun hadde gjort som hun hadde tenkt flere ganger, å bare dra, hadde hun fortsatt måtte tatt med seg halve problemet, nemlig seg selv.

 

Jeg bare håper du tenker deg godt om, særlig siden det står at du vurderer det, så er du kanskje ikke helt sikker?

 

Og jeg har også vært borte fra kjæresten min i lenger enn ei helg og syntes det har vært godt, men har aldri vurdert å gå fra han De dagene jeg syns han er en dritt (de dagene fins jo) så ser jeg på hvordan sønnen vår er opptatt av pappan sin, og jeg får helt noia av tanken på at han ikke skal være til stede i dagliglivet hans. Han forguder pappan sin.