Han blir sint og forstår ikke!!!

[Anonym bruker]

Samboer og jeg har et 6 år langt forhold bak oss og bodd sammen 4 år. Vi har det veldig bra sammen 97 % av tiden. Jeg elsker ham og han elsker meg. Vi har begge hatt en litt vanskelig oppvekst på hver vår måte og bærer preg av dette. Jeg har hatt noen nedturer gjennom de siste årene men har lært og reise meg igjen. Jeg vet at han også har og har hatt det vondt inni seg til tider, men han lukker det helt bort og vill ikke snakke om det i det hele tatt, kommer bare noen gråtekuler fra ham når han har drukket for mye. Jeg er nå 12 uker på vei og syntes jeg hadde det godt da vi valgte og bli gravide, men nå har hormonene tatt overtaket på meg og jeg føler at jeg kanskje er på vei inn i en depresjon og jeg bestemte meg for og ikke lukke det ute mer jeg MÅTTE fortelle det til han jeg elsker og bor sammen med. En dag vi kranglet bare falt verden sammen rundt meg og jeg valgte og fortelle det. Hans reaksjon var INGENTING han satt bare i sofaen og fortsatte og se surt på meg og overså det jeg sa fulstendig, som om det ikke betydde noen ting. Har hatt en god del nedturer etter dette også og han reagerer på samme måte hver gang, hvis ikke blir han sint og ber meg slutte og grine, eller komme meg ut, han har også sagt at hvis jeg ikke skjerper meg orker han ikke mer av meg fordi det ikke bare er jeg som har vondt(han sier når jeg spør etterpå at han ikke mener det men det er fortsatt vondt og høre). Han blir en helt annen person, jeg kjenner ham ikke igjen. Jeg vet han har vokst opp med mye vold og krangling fra han var veldig liten og at han da bare gjemte seg vekk, men jeg blir veldig lei meg når han gjør det samme mot meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg hjelpesløs og vet samtidig at jeg har 6 mnd igjen med hormon-horror.

 

Vi blir foresten gode venner igjen fort etterpå og har det bra utenom, men jeg klarer ikke ta imot alt det vondt han sier når jeg faktisk har det vondt og strekker armene mine ut for og få litt støtte fra den jeg elsker.

 

Måtte egentlig bare lufte tankene mine litt.

[Moi 32]

Sånn er det her også: Ingen trøst eller forståellse om jeg er lei meg, sliten, frustert, skuffa, sjalu eller noe som helst som ikke er kun postivt. På den ene siden vil jeg aldri virkelig elske mannen min så lenge han er sånn, men samtidig har jeg lært å "skjerpe meg", altså ta kontroll over mye av de negative følelsene og komme over det og det er jeg veldig glad for!

 

Ser dog ikke for meg at jeg deler resten av mitt liv med ham! Horror!

 

Vet ikke om det er noe trøst i det, men poenget mitt er altså at det ikke behøver å være kun negativt om han avviser negative følelsesutbrudd, du kan selv snu noe postivt ut av det!

 

Kan forresten hende at han selv sliter litt med å forholde seg til å skulle bli far/familie. Menn "reagerer" ofte slik du beskriver med å bli fjerne og trekke seg unna.

 

Lykke til!!