Hvorfor er kjærligheten så vanskelig....

[Alenemor til 2prinsesser]

Jeg sitter opp kl halv 3 om natta :s

 

Jeg vet yngste vil våkne om 1-2timer for litt mat og kl 7 er det full fart... Men jeg får ikke sove... Jeg bare grubler og tenker på hva slags helvetes kaos jeg har rota meg opp i....

 

Jeg er gift... Vi har vært sammen i 5år. Vi har 2 barn.

 

Sex livet er dødt, enkelt og greit. Mannen har aldri vært noen følelsesperson så han er liksom ikke typen man setter seg ned og prater med. Han er så vanvittig snill. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kan få en snillere mann egentlig...

 

MEN

 

Jeg har "møtt" en annen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne la dette skje. Vi er begge gift, han er gift med ei og jeg er gift med ei.

 

Men følelsene er så forbanna sterke. Ingen sommer forelskelse, de er der så det gjør vondt. Hvis det går en dag uten at jeg snakker med han får jeg helt vondt i hjertet mitt. Jeg elsker og snakke med han, på fredag snakket vi HELE dagen på tlf. Jeg får ikke nok av han.

 

MEN

 

Hvis vi ser bort ifra hindringen at vi begge faktisk er gift så er det jo så mye annet som taler "imot" oss.

 

Alderen er ikke et tema for meg, rett og slett fordi mannen min er 15år eldre enn meg og han her er 18, så det bryr meg fint lite. Men han har en sønn som er 4år yngre enn meg.

 

Han bor på andre siden av landet.

 

Han er muligens syk, en sykdom han aldri blir kvitt, men som han vil alltid ha, og kanksje bli veldig syk. Men ikke engang det får meg til og våkne opp og holde meg unna. Jeg klarer bare ikke...

 

Hva faen skal jeg gjøre... Jeg er så fortvilet pga alt...

 

Vet ikke hva jeg øfler for mannen min engang lenger. Herregud jeg er jo glad i han, men vi har et vennskapsforhold virker d som.. Så jeg vet snart ikke mer... jeg blir sinnsyk..

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg ville anbefalt deg å tatt en tur til familevernkontor evt psykolog for å se hvor du står hen.

Følelser er vanskelige, men ofte kan en ukjent 3.person få deg til å tenke annerledes og åpne øynene dine enn hva andre som kjenner deg vil.

 

Lykke til!

[Alenemor til 2prinsesser]

Bare kontakte komunen da eller??? uff

[OneOfTheBoys]

Ja, du kan f.eks høre på sosialkontoret:) Slik vi gjør det her i kommunen hvertfall..

[minst]

Jeg tror ikke slike "sidesprang" i hodet er til å unngå. Man vil helt sikkert flere ganger i livet treffe mennesker som fasinerer oss. Det som gjelder er å vite hvor man hører hjemme. Mannen din er noe trygt og godt, noe du kjenner, han "nye" er spennende og nytt. Det vil alltid virke bedre. Jeg kjenner ikke deg, men kan snakke av min egen erfaring, at man finner som regel tilbake til følelsene for mannen. Et ekteskap går opp og ned, ellers ville man ikke vist at man var lykkelig.

 

Aner ikke hva du skal gjøre, men lykke til!

[RødRev]

Tror du at du er forelsket rett og slett?? Synes kanskje det høres sånn ut.. Kan det være, hvis du tenker fem år tilbake, at du følte det slik for mannen din også da? Jeg mener, det er jo en grunn til at det ble dere to. Jeg tror at det ligger mye spenning i "en annen", det er en forelskelsesrus som kan være utrolig sterk og vanskelig å motstå. Men: den tar jo slutt!!! Hvis man da har mistet en man faktisk elsket, hva da..?

 

Selv om mannen din ikke er et følelsesmenneske, går det ikke an å prøve å prate med han? Fortelle at du vil ha et ekteskap som er mer enn et vennskap?

 

Jeg synes også ekteskapsrådgivning er en god idé. Men det er ikke sosialtjenesten som driver med det (i alle fall ikke det kontoret jeg jobber på). Jeg tror rette instans er helsestasjonen. Da sønnen min ble født fikk i alle fall vi brosjyrer ang tibud om gratis rådgivning i forbindelse med barnefødsel. Hvis ikke det er der, tror jeg nok de vet hvem du skal kontakte.

 

Dette er jo selvfølgelig ditt valg. Og jeg har stor forståelse for at det er vanskelig. Jeg beklager dypt og indelig hvis jeg virker fordømmende eller bedrevitende. Det er ikke meningen!!

 

Lykke til!!

 

[Alenemor til 2prinsesser]

Nei du virker ikke sånn i det hele tatt... Er takknemlig for alle meninger som kommer...

 

Forelsket er jeg helt klart, om jeg følte det samme for mannen min 5år tilbake tror jeg faktidk ikke. Ikke så sterkt som dette... TROR jeg vel og merke..

[Prins og prinsesse]

Hmm... Jeg ville også ha snakket med noen først. Nå er du forelska og kunne sikkert gått gjennom ild og vann for den nye kjærligheten - men hva skjer når du ikke lenger ser gjennom den første forelskelsens briller? Det at han har et barn som er yngre enn deg kan indirekte by på problemer for deg fordi dette barnet kan ha problemer med at pappa finner seg en så mye yngre kjæreste (been there...). Det er heller ikke lett å stå last og brast med en mann som er alvorlig syk... Og siden han bor på den andre siden av landet.. Hvor godt kjenner du ham egentlig? Man blir ikke ordentlig kjent før man har brukt tid sammen ansikt til ansikt - man blir aldri så godt kjent gjennom telefonen. Det er ikke meningen å være gledesdreper, men jeg vet fler som har forlatt mann (og barn) for et nytt forhold og som angrer noe veldig i etterkant fordi gresset ikke ble særlig grønnere i lengden. Og er han villig til å flytte nærmere deg? For det er ikke så greit å ta med seg to små barn og flytte langt unna der pappan deres bor (og jeg er ikke sikker på om du har lov til det heller...). Kan det være at du blir forelska i denne mannen fordi han gir deg den oppmerksomheten og spenningen du ønsker deg i forholdet ditt?

 

Jeg sier ikke at du skal bli hos mannen din - du må i tilfelle fortelle ham at du er misfornøyd med forholdet sånn det er nå, og at det trengs endringer om du skal bli hos ham - men tenk godt igjennom om dette er hva du virkelig vil, for det er ikke sikkert at det er noen vei tilbake når det du har fortalt oss her er sagt Jeg kjenner deg ikke, og aner ingenting om forholdet ditt, men finn noen gode venninner og betro deg til dem - eller til fagpersoner på familievernkontoret. Alt bruker å ordne seg tilslutt

 

Lykke til! Sender en stor klem!

[enik<3M06&L08<3]

hei forvirret!!

Jeg vil først si at jeg VET hvordan det føles, og jeg vil advare deg.. selv hvor flau jeg er, så skal jeg fortelle deg min historie!

Jeg var i et forhold, hadde vært sammen i 3 år, og hadde et barn,hus,bil osv sammen.. Jeg "møtte" en ny på nettby som jeg snakket mye med, og ble rett og slett veldig betatt av han, jeg tenkte på han hele tiden, jeg hadde lenge tenkt at forholdet mitt ikke var det jeg ønsket meg, hadde prøvd og prate med da værende samboer mange ganger, men det ble aldri noen forandring.vi hadde aldri noe intim kontakt uten om sex en gang i blandt, og for min del var vel det bare for hans skyld ... jeg gjorde noe jeg ikke skulle gjort, jeg møtte han nye, og følelsene ble bare enda sterkere, kjemien, og sexen vi hadde var det mest fantastiske jeg hadde opplevd. og jeg ente opp med og reise hjem, og si at jeg ikke ville mer, ting var gått for langt, og jeg så ikke flere muligheter til og ordne opp i ting! jeg fortalte aldri hva jeg hadde gjort, men sannheten kommer for en dag, og det er der jeg angrer, jeg skulle selvfølgelig gjort det slutt først, for og såre han jeg var sammen med minst mulig, men jeg hadde prøvd og gå fra han før, og da syket han med ned så mye at jeg kom tilbake, han fikk meg til og tru at jeg aldri kunne klare meg på egenhånd!

Jeg og denne nye mannen ble sammen, og vi hadde det sykt bra.. Han er også syk, med en sykdom han kommer til og ha livet ut, og som til tider er veldig vansklig og leve med,ME(kronisk utmattelsessyndrom)

etter 8 mnd ble jeg gravid(noe vi ønsket) men jeg var veldig sliten, og sambo sto på og gjorde en ekstra jobb her hjemme, noe som med hans sykdom gjorde at han også slet mye, og dermed ga meg mindre oppmerksomhet,SÅ var det en på jobben, som viste meg mye oppmerksomhet, og igjen, jeg ble betatt:s han hadde dame, et barn og ventet nr 2. Men likevel var han villig til og gå fra henne for meg... det ente med roting osv, og jeg var helt lost, jeg følte plutselig veldig lite for sambo, jeg klarte ikke si at jeg elsket han(og mene det) og jeg var sikker på at jeg kunne få det så mye bedre med denne nye fyren! igjen, sannheten kom for en dag, og da sto jeg der, sambo sto klar til og pakke tingene sine og dra, og det var opp til meg og legge ut riktig kort..

dama til han andre fikk også vite dette, og han la frem historien som om at jeg hadde prøvd meg på han, og at han angret såå sykt mye! ikke at det har noe og si, men det var aldri jeg som la han på han først, feigheten hans, og de tingene sambo sa til meg fikk meg til og tenke litt... HERREGUD hva er det jeg drev med! denne fyren fra jobben var da ingen ting for meg.. men han var frisk, og jeg trudde kanskje at det ville hjelpe sååå mye... sambo satt der, og var villig til og glemme og tilgi meg, visst jeg klarte og bevise at det var han jeg ville ha, og da visste jeg det, herregud og jeg elsker han... Jeg fatter ikke hva jeg tenkte på, jeg har den snilleste mannen i verden, han gjør alt for meg, og til tross for sykdommen, så står han på som bare det for og gjøre ting lettere for meg..

Heldigvis for meg, fikk jeg opp øynene i riktig tid, og heldigvis har jeg en samboer som kan og tilgi, (noe jeg ikke forventer av noen) han tar faktisk aldri opp igjen det som skjedde, han bruker det aldri imot meg, og når jeg knekker sammen av dårlig samvittighet innimellom, (fordi jeg sliter enda) så sier han at det er vi ferdig med, og vi har gått videre!...

til tross for dette sitter jeg her idag, med en 11 dager gammel sønn med denne mannen, som jeg elsker over alt, og jeg fatter ikke hvordan jeg noen gang kunne tvile på det.. jeg dreit meg regelrett ut, og jeg skulle så gjerne hatt det ugjort... ikke fordi det har noe og si nå, for som sagt, han bruker det aldri mot meg, og han er ikke noe mer sjalu eller tviler på meg, men det og vite at jeg såret han som jeg gjorde, ja er en følelse jeg ikke unner noen!

 

Som du ser, så har jeg da vært der du er, 2 ganger. den ene gangen var det rett, den andre ikke.. Jeg vet at disse tingene skjer når forholde står på pause, oppmerksomheten blir mindre, og "blåmandagen" kommer... og det kommer en ny, som har så mye nytt og gi, og det virker sååå bra!

men som sagt, jeg vil advare deg! IKKE gjør noe du en dag kan angre på, med andre ord, ikke vær utro!! Snakk med mannen din, fortell at du er i tvil, og dere seriøst må gjøre noe!

visst ikke kan det hende han finner ut ting, dere går fra hverandre, du prøver denne nye mannen, og det viser deg etter en stund og ikke funke, og du innser kanskje at du forlot den rette for deg!!

 

Ja nå er jeg negativ, det kan seff gå begge veier, men jeg unner deg ikke det!!

 

TENK DEG NØYE OM!!!

sorry at det ble så langt, men jeg håper det får deg til og forstå at du må være mer enn forvirret når du skal ta en valg nå.. du må være sikker!!!

og sikker blir du ikke uten og snakke med mannen din og gi han en sjanse til og rette på ting!!

 

 

LYKKE til!!!

[Alenemor til 2prinsesser]

Tusen takk...

 

Ja du har rett jeg må være sikker og ikke bare forvirret..

 

Tusen takk for historien din... D er godt og høre at det faktisk KAN gå BEGGE veier....