En barndom uten noe å tro på......

[Anonym bruker]

.......vil ikke det gjøre barna fattige på en måte,og de vil bli rastløse og føle at alt er meningsløst?

Er det så lurt å oppdra barna uten noe å tro på , hvordan skal de da takle ungdomstiden med alle problemene som kommer da?Er det bedre å la ungene surre rundt og prøve alt mellom himmel og jord for å finne noe å tro på enn å gi dem foreldrenes tro i barndommen?

Hva er en sunn barneoppdragelse i forhold til at mnsk også har en ånd?

Hvordan hjelpe et lite mnsk med de store spørsmålene i livet og ikke bare tenke på vekt , høyde og motorikk hele veien?

Noen som har noen kloke svar?

[Anonym bruker]

De fleste vil nok ønske at barna skal tro. I hvert fall på Julenissen. Det er så fint å ha noe mystisk/overnaturlig å tro på...

 

Mange synes også at en barnetro på tannfe og påskehare er godt for barna.

 

Om man ikke selv har særlig tro på statskirkens gud, vil man likevel kunne mene at det er bra for barna å ha en barnetro også på dette området. "Noe" bør de jo tro på, også etter at de har gjennomskuet at voksne ikke egentlig tror på Julenisse etc. Det spiller kanskje ikke så stor rolle akkurat HVA de ledes til å tro på. For den som ikke tror selv, blir statsreligionen det enkleste valget av "noe" barna kan ledes til å tro på.

[Anonym bruker]

Ja en ting er sikkert, pedagogene har ingen svar på det med å ivareta det åndelige aspektet, der har de null peiling og derfor ønsker de helst at der ikke var noe som heter religionsfrihet .Religionsfrihet gir nemlig pedagogene et problem med sin mekansike barneoppdragelse

[trubbel and bubbel]

Ja må være tomt uten noe å tro på, ingen grunn til noe liksom

[Anonym bruker]

enig

[Gjest -<<-]

Nei. Det vil det ikke.

 

Mvh. "verken fattig, rastløs eller uten mening i tilværelsen"

[metaMORfose]

Så det HI mener her at dersom man ikke har en religiøs tro, så tror man ikke på noe?

 

Jeg lærer barna mine til å tro på seg selv jeg. Tro på instinktene sine og intuisjonen sin. Vi lærer dem til å tro på menneskene, dyrene og det rundt seg. Er ikke det tro godt nok?

 

Når de ønsker å snakke om Gud og Jesus, så gjør vi det. Jeg legger ikke skjul på at jeg ikke er religiøs, men jeg er veldig tydelig på at det er mange andre som tror, og at dersom de vil tro også, så er det greit.

 

For min egen del så tror jeg at det er mangt og mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øye, og for meg vil det være veldig begrensende å la det lukkes inne i religiøse regler og ritualer.

 

Det er mye spirituellt i å tenke hvorfor, hvordan, hva osv. De store spørsmålene kan man tenke på og fundere over selv om man ikke har en religiøs plattform.

[Anonym bruker]

HI her

Å tro på seg selv, andre mnsk og dyr kan jo være greit nok der og da men i møte med døden f.eks så holder ikke det, garantert.Unger er smarte nok til å tenke på døden og "store" spørsmål ganske tidlig, ja kansje fra de er 10år allerede.Å bli fortalt at de skal tro på seg selv kan vel da føles en smule utilstrekkelig tror du ikke?

[metaMORfose]

Nei, jeg tror ikke det. Man kan tro det er noe etter døden selv om det ikke er Guds himmelrike.

 

Ei venninne av meg som jobber på sykehjem sier at det er mange kristne som er livredde på dødsleiet, fordi de er redde for helvetet.

 

Unger snakker om døden lenge før de blir 10, og det er viktig at de gjør sine egne tanker om det. I prinsippet vet verken kristne, andre religiøse eller ikke-religiøse hva som skjer etter døden. Kanskje er det sirkus og tivoli hele tida, kanskje er det et nytt liv, kanskje er det ingenting. Vi vet ikke.

 

Synes det er viktig å skille mellom en ikke-troer og en ikke-religiøs. Jeg tror, også på noe mellom sfærene, men ikke en religiøs tro. Er nok mer spirituell.

 

Når jeg nevnte å tro på seg selv, så var det en av tingene jeg nevnte. Men å tro på seg selv er viktig også i de store spørsmålene. ))

[Anonym bruker]

Mener du at jeg skal si til min datter når hun spør meg om døden, at hun kommer til himmelen når hun dør? Skal jeg lyge henne rett i fjeset?

 

Jeg ønsker heller å fortelle min datter sannheten, og å si at noen tror på forskjellige "gudebilder" og andre ting, men at en blir begravet og til jord uansett hva en tror. En blir til av menneskeceller i en livmor og får en kropp og lever som pattedyr, hvorfor i all verden skal vi da ikke dø som pattedyr og bli til jord som pattedyr?

[Anonym bruker]

Jeg mener det er brutalt å fortelle et lite barn at det blir til ingenting.Barnet vil da få en følelese av meningsløshet og i tenårenen kan dette slå ut i depresjoner og opprør.Kansje lurt av foreldre å tenke over dette.

[Endelig mor til 2]

idiot

[Gjest -<<-]

Å fortelle det at det er født syndig og at en stakkars fyr ble torturert på grunn av dets synder derimot ... heeeelt i orden og sunt for mentalhelsa.

[Anonym bruker]

det var stygt sagt "endelig gravid.." - har du ingen oppdragelse?

[Anonym bruker]

ja så absolutt bedre enn å si at de blir til ikkeno.Han betalte for at de skulle slippe å bli til nothing

[Anonym bruker]

bare som en tilføyning så mener ikke alle kristne at man er født syndig og heller ikke jeg mener det

[Gjest]

Hvorfor tror du barna vil fole at ting er meningslost? Foler du selv at du maa finne en mening ved alt i tilvaerlsen? Til tider kan da jeg ogsaa fole at ekstremt mye er meningslost - det gjorde jeg selv i en barndom der jeg hadde en tro. Jeg ser heller ikke hvor rastloshet henger sammen med dette - blir man rastlos fordi man ikke har noe aa tro paa? Maa vi alltid ha en mening vi kan stotte oss til i alle tilfeller?

 

Hvordan skal man takle ungdomstiden med alle problemene som kommer?

 

- Det er jo helt individuelt. Jeg ser heller paa det paa en helt annen maate enn deg - hadde ikke familien min vaert saa sterkt religiose som de er, hadde jeg mest trolig hatt en mye enklere ungdomstid. Det er mye som var tabu i min familie, og dermed var jeg ofte usikker. Jeg folte selv at troen min ikke hjalp meg i toffe tider - det var heller en hemning. Fordi jeg ikke kunne snakke om mye.

 

Jeg mener det er viktig aa gaa igjennom en periode i oppveksten sin eller livet generelt der man faktisk "surrer rundt og prover alt mellom himmel og jord" - for det maa faktisk prove ut for aa finne det rette.

 

 

[~mamma~]

Jeg er vokst opp uten religiøs tro, og det har gått helt fint! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg følte ting var meningsløst uten Gud ja.Tanken på å dø og bli til ingenting gjorde at jeg syntes alt ble meningsløst og derfor søkte jeg Gud for å finne ut om det var sannhet i Bibelen og heldigvis er det sannhet.Opplevde en overnaturlig dimensjon av livet som gir alt mening.Jesus er faktisk virkelig.

 

Når det gjelder å få religion opp i halsen så vil jeg påstå at det ikke har med religionen å gjøre men FORELDRENE.Måten de forteller fra bibelen på , det er foreldrenes ansvar og man kan ikke skylde på religionen. Dette gjelder også i vanlig barneoppdragelse uten en religion, dersom foreldre lager bud og regler i dungevis og gir klokkeslett og forbud til ungene uten kjærlighet så gjør det at ungene blir sure og drittlei de foreldrene.Hvorfor skylde på Gud for det mennesker gjør?

 

[Anonym bruker]

Hvis man ikke kan takle å fortelle barnet sitt en av mange realiteter i verden og i livet, så blir det jo veldig vanskelig.

En kan ikke dikte opp historier for å skjerme barnet.

(det mener hvertfall jeg er feil.)

Det er jo mange ting i verden som er helt forferdelig, som en skulle vært foruten, men slik er det ikke:

"neida barnet på tven sulter ikke, han er bare så tynn"

"de leker bare, det er ikke krig"

osv...

Det som er viktig er å gi barnet trygghet, omsorg og kjærlighet, slik at barnet får en selvsikkerhet og tro på seg selv, og finner sin vei og sin mening med livet.

Det er viktig for barnet å ha fantasi, men det er også viktig å lære barnet forskjellen på fantasi og virkelighet.

For oss er bibelen og religionslære på skolen historietime og eventyr, med visshet i at flere mennesker tror dette er virkelig, som vi respekterer.

[Trollunn]

Ditto

 

Religion er roten til alt vondt- se dere rundt i verden da folk

[Miss Misantrop]

For meg var det godt å tro på en himmel der man møtte de man var glad i, men som hadde gått bort. I stede for at marken ut av øyeeplene var det siste image...

For meg var det fint å tenke seg at jeg hadde engeler rundt meg som passet på meg og mine.

For meg var det beroligende at jeg kunne gjøre feil, men alikevel oppnå evig liv.

 

Som voksen syntes jeg det var deilig å tro på et helvete også, der folk som er riktig slemme skal få som fortjent.

 

Har akkurat vært å kjøpt en St. Cristopher til min ufødte sønn. Håper han får masse glede av livet med eller uten Jesus som følgesvenn. Men jeg tror det er bedre å ha en livspartner....