Kommer ikke over dette dødsfallet jeg=(

[Anonym bruker]

I November døde en i Onkelen brått og veldig uventet! Han var en veldig god og snill person.. veldig syk(kols,astma,utlagt tarm,osv osv...) men alltid blid! =)klaget aldri!

Han har alltid vært mer som en far for meg.. han gjorde alt for at jeg skulle ha det bra! hjalp til med alt! Da jeg og sønnen min var hos han og tante noen uker døde han bare!!

dette har vel ikke gått opp for meg enda i det hele tatt! savner han så fælt.. og trur ikke han visste hvor mye han egentlig betydde for meg for jeg viste det aldri..desverre... Men siden dag 1(da han døde) har jeg drømt om han.. gjør det veldig ofte! drømmer at han ikke er død.. drømmer jeg møter han, drømmer at han ikke kjenner meg plutselig og nå her om dagen drømte jeg at han ga meg en slags beskjed.. dette er jo helt sprøtt! men allikevel så kan jeg ikke glemme det.. men jeg blir gal av og drømme om han hele tiden! nesten hver natt! hva skjer liksom... kan det bety noe eller?? huff...

[Northernlights]

Det betyr at du tenker litt for mye på han...

La han gå =o)

 

Og ta vare på de gode minnene.

 

[Anonym bruker]

ja, ikke sant=) men det er lettere sagt enn gjort! ingen som vet jeg har det sånn heller.. aldri sagt det til noen..

unntatt typen da men han bare ler... han skjønner jo ingenting! men jeg må jo bare prøve og slippe taket.. ikke lett.. alt jeg har i huset her minner meg om han også.. ting han kjøpte til meg.. (hvitevarene alt sånn kjøpte han..) og nå har jeg rammet inn en del bilder av han også.. lurer på om jeg har blitt gal jeg altså:/

[Northernlights]

Neida,du er ikke gal. Du bare sørger over at noen du var glad i er borte.

 

Normalt alt det der.

[Miss Misantrop]

Det er ofte at de døde henger igjen i livene våre. Jeg har hatt et litt anstrengt forholdt til et familiemedlem i det siste. Men i går satt jeg meg ned å forestillte meg tilværelsen uten denne personen. Skal si jeg fikk litt å tenke på. Og fra nå av skal jeg prøve å være litt snillere. Men døden fanger, ingen tvil om det. Vi kan ikke lenger forsone eller ta noe tilbake. Bare lære av feil og gå videre i livene våre. Det er mange mennesker som ikke forteller meg at de er glade i meg. Jeg vet alikevel at de er det. Så selv om du ikke satte ord på at du var glad i onkelen din betyr det ikke at han ikke viste det. Det har ikke gått så lang tid ennå, tiden leger faktisk sår (i allefall legger den skårpe på sårene). Sakte men sikkert går drømmene mere og mere bort. Hvis du mot formodning skulle slite med dette om et års tid, ville jeg hvis jeg var deg tatt kontakt med en psykolog, slik at du fikk pratet gjennom sorgen, savnet og angeren.

[Anonym bruker]

takk for koselige svar hvertfall=)

kommer nok til å gå til en psykolog eller noe pga dette og det snart..

var hos legen i går og fikk bekreftet at jeg har fått angst og det kunne komme av sorg.. så trenger virkelig noen å prate med..

[Anonym bruker]

ooops litt kluss i første setningen så jeg nå:S skulle stå "I november døde onkelen min..."

[Anonym bruker]

Nå forteller jeg noe jeg har fortalt til få mennesker.

 

Jeg hadde en kamerat som skjøt seg med halge. Jeg var med å fant han. I ettertid drømte jeg om skyting og ham hver natt i flere måneder, mareritt og jeg våknet hver natt. Det var som om jeg skulle gjennom det. Og så, plutselig, drømte jeg at han kom mot meg i drømmen. Jeg spurte hvorfor. Han sa "vet ikke". Og det var det. Jeg drømte ikke mer om ham.

 

Jeg tror han kom, og roet meg, på en måte. Ikke at det var min underbevissthet, men han. Det var så annerledes enn andre drømmer jeg har.

 

Kanskje du bare skal gjennom det. At det er noe du skal oppnå. Ikke at det trenger å være et klart budskap, men kanskje du plutselig en dag vet.

 

Jeg vet dette virker rart, men ha tro på at det finnes mer enn det du ser hver dag i våken tilstand. Det er nok noe han vil formidle.

 

Eller det kan bare være at du ønsker å fortelle ham hvor mye han betydde for deg. Gjør det, så kanskje ting endres etterhvert.

 

Jeg har tro på at der finnes kontakt mellom de vi ser hver dag og de som er blitt det vi kaller ånder.

[Anonym bruker]

akkurat det jeg tror også.. at det er mer mellom himmel og jord på en måte.. føler at det er noe han vil si meg men jeg forstår bare ikke hva.. noen ganger brå våkner jeg og lurer på om jeg har drømt det eller om han "var" her.. vet dette høres helt merkelig ut men det er sånn jeg føler det..

[Anonym bruker]

Tro ikke at du er gal, eller noe. Ta det for det det er. Det kommer nok til deg, dersom det er noe han vil formidle deg. Eller begynn å "snakk" med ham. Fortell hva du tenker og føler rundt dette. Det er ikke alltid like lett å forstå hva som blir formidlet, men til slutt sitter man med en slags løsning(om enn for seg selv). Ta tiden til hjelp, det er alltid en god ting.

 

Det er litt rart, på en måte, å være var for slikt, uten å være det en kaller synsk. En får inn ting en ikke forstår alltid. Jeg synes ikke det høres så merkelig ut, det du forteller. Jeg har mine erfaringer med slikt, og det er ikke kun med han som skjøt seg. Jeg har faktisk fått beskjed i forveien av dødsfall, uten helt å forstå hvem det gjaldt før det skjedde.

[Anonym bruker]

Jeg tror at drømmene våre på en måte er "siste skanse" når det gjelder følelsene våre, at ting som ligger og gnager i (under-)bevisstheten kommer fram når vi er rimelig forsvarsløse, når vi sover....

Jeg mistet for et par år siden gangevnen for alltid, p.g.a. en sykdom. Dette er noe jeg har sørget helt vanvittig over. Da jeg selv følte at jeg hadde klart å bearbeide sorgen, fortsatte jeg fortsatt å drømme drømmer hvor jeg kunne gå og løpe... Jeg var tydeligvis ikke ferdig med å sørge likevel. Nå blir drømmene sjeldnere og sjeldnere. Jeg begynner å ta situasjonen innover meg.

Prøv å jobbe deg gjennom sorgen, så den blekner og blir til vemod i stedet for. Prat til gravsteinen hans, gå til psykolog, you name it, gjør det som føles bra. Ikke undertrykk følelsene dine, la dem være der, men la dem ikke ta overhånd. Fokuser på alle de fine menneskene du har rundt deg, det ville din kjære onkel nok blitt glad for å se.

Lykke til!

[Anonym bruker]

vet veldig godt hvordan du har det, moren min tok livet sitt for 4 mnd siden, men det har fotsatt ikke gått opp for meg da så litt annerledes.

jeg sliter med at de siste to årene hun levde var fryktelig jævlige for hele familien, jeg påtok meg et altfor stort ansvar i forhold til henne - og er nå rett og slett bare utslitt. fysisk og psykisk. jeg går til psykolog, og venter egentlig bare på at jeg skal "komme over" de 2 årene så jeg kan få sørget ordentlig. men jeg gleder meg ikke til det skjer - mamma var jo den personen jeg har elsket høyest i nesten 30 år og det er bare for surrealistisk at hun har blitt borte for meg...

 

jeg vet fra tidligere at jeg kan bruke litt lang tid på å reagere på sånne ting (en eks som tok livet sitt f.eks), og det er ikke noe ålreit...

 

du må nok bare gjennom alle drømmene, de forsvinner etterhvert

 

[<3lille spire,mor til 2<3]

du skriver at du ikke viste han hvor mye han betydde for deg.. dårlig samvittighet... du fikk ikke fortalt de før det var for sent.. ta de som en lærdom, og fortell menneskene rundt deg, hvor mye de betyr for deg, det gjør jeg.

[Anonym bruker]

eg mista stefar min i drokningsulykka... han har også alltid vært en far for meg, hadde det samme probemet som deg, drømte om han ofte. Men følte bare det var positivt, ikke negativt:) men det har gått over nå, drømmer fremdeles at han plutselig kommer levende inn i en drøm, men det er sjeldnere nå enn det var før. dette skjedde for tre år siden...

[Gjest Tale30]

Noen sier at de som dør kan nå oss i drømmene våre, andre sier at det er tankene våre som henter dem inn i drømmene. Hva man velger å tro er opp til en selv.

 

Jeg har hatt mange mange drømmer om morfaren min på de ti årene han har vært borte. En av gangene kom han til meg for å si at jeg måtte passe godt på bestemoren min fordi hun var ensom. Dette kan ha vært en faktisk beskjed fra ham, eller det kan ha vært min underbevissthet som ga meg beskjed om at det var på tide å ringe til mormor.

 

Jeg vet ikke hva som er den riktige forklaringen (hadde jeg visst det og hadde jeg kunnet bevise det hadde jeg nok tjent langt bedre enn jeg gjør i dag ) Det eneste jeg vet er at man bør forsøke å tro på det som føles godt for en selv. Jeg håper virkelig at jeg skal få møte morfar og andre som har gått bort igjen, men jeg klarer likevel ikke å tro helt på det.

 

Uansett er du ikke gal! Sorg er noe man kan bli preget av i lang lang tid, og den utarter seg på forskjellige måter. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på morfar, og jeg står på graven hans og venter på at han liksom skal titte frem fra skogholtet ved siden av men jeg er på ingen måte gal likevel.

 

Jeg håper du finner ut av dette, og at du kan klare å leve på de gode minnene du har om onkelen din

[Anonym bruker]

i natt drømte jeg om han IGJEN! denne gangen begravelsen.. ahh! blir gal!

[Anonym bruker]

jeg drømmer når folk skal dø, og så kommer de til meg i drømme etter deres død for å fortelle at de er kommet fram dit de skal være. veldig individuelt hvor lang tid dette tar.

spesielt en eldre slektning kommer ofte til meg og gir med beskjeder. og det hun har sagt har faktisk skjedd etterpå i vikeligheten. så da ble jeg nødt til å innse at jeg ikke var gal, og at jeg ikke trengte psykolog.

men forvirrende er det når man ikke kan noe om dette fra før av.

[Anonym bruker]

Anonym 00,22

Make no mistake. Du trenger psykolog. Riktig god bedring fra meg til deg.

 

Mvh Dumbo

[Anonym bruker]

ja psykologen kan sikkert hjelpe meg med at de ikke dør alikevel da.

 

synd at du ser bare svart hvitt i livet ditt.