En vakker dag... ble alt snudd på hodet... (LAAAANGT)

[Anonym bruker]

 

Det skrek i bremser, i løpet av ett sekund var livet snudd helt på hodet.

 

Det var 80 km sone og min 12 år gamle bror, som syklet, skulle bare krysse veien.

 

Leggen ble knust i det den traff bilen. Så ble kroppen kastet over panseret, hodet traff frontruta og både ruta og hodeskallet sprakk. Så gikk han kast i kast og landet heldigvis i gresset og ikke på asfalten, han unngikk så vidt en stolpe, en stolpevaier og et tre…

Han var ikke bevisstløs merkelig nok, men da jeg såg blodet som rant fra ørene skjønte jeg at dette var ikke bra. Ansiktet var fullt av blod. Pusten hans var merkelig og han snorket på en måte. Senere har jeg lært dette er et tegn på hjernetraume. Han ropte på mamma, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Mamma ble hentet. Mens mamma gjorde førstehjelp, var det pappa og jeg som trøstet han som kjørte bilen. Han har aldri klart å tilgi seg selv.

Etter en halv time kom endelig ambulansehjelp fram og han ble fraktet til sykehus, og videre til et større sykehus med luftambulanse.

 

Jeg kunne ikke tro at det var sant. Sånt hender da ikke oss, det hender med ”de andre”, med fremmede i avisen og på nyhetene. Men ikke med oss. Jeg var bekymret for å miste han, og for å miste min far som måtte kjøre etter ambulanse og luftambulanse i bil, jeg kunne ikke tenke meg at han var så konsentrert om kjøringen akkurat…

 

Da jeg besøkte min bror første gang etter ulykken kunne jeg ikke kjenne han igjen. Min kjære lille bror, han var så hoven og blå og full av sår i ansiktet. Det ene øye helt gjennklistret. Når jeg satt på gulvet og såg opp på han fra den ”gode” siden kunne jeg så vidt se at det virkelig var han.

 

Ingen kunne fortelle oss om han ville overleve første timen… første natta.. første døgnet.. første uken. De første ukene var et mareritt jeg håpte å våkne fra, ingen visste om han ville overleve.

 

Så var de neste ukene nesten like ille, ja vel, det såg ut til at han skulle klare seg, men var det som han som vi kjente? Eller ville han være lam? Hjerneskadet? Ville han ha språk og kjenne oss igjen? De første ordene han sa da han omsider våknet igjen, utenom ja og nei, var ”mamma kan jeg få litt saft” Vi gråt alle sammen.

Han var lammet i halve ansiktet. En hånd delvis lammet pga hjerneskade. En knust legg. En knust hjerneskalle med mange løse småbiter i øyehulen som kunne ha gjort han blind. Mange år etter fikk han epilepsi, en vanlig senskade etter hodeskader. Hjerneskaden syns ikke for andre, men har gjort særlig skolegangen vanskelig for han.

 

Han klarte seg, min kjære bror. Det har vært mange tøffe år, mest for han, men også for oss rundt. Jeg gråt av glede da jeg fikk vite at han hadde klart fagprøven. Han klarte seg, og har nå mulighet for å få en vanlig jobb. Det var slett ingen selvfølge og en stor prestasjon for han. Det har vært knalltøft, og uten god hjelp fra foreldre hadde det aldri gått bra.

 

Man vet aldri når det rammer, det kan være deg neste gang!

Eller din søster eller bror, sønn eller datter.

Det stikker meg i hjertet hver gang nyhetene melder om skadde eller drepte i trafikken. ”Tilstanden er alvorlig, men stabil”, ”Kritisk og ustabil” En liten notis i en avis. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan livet aldri mer blir det samme.

 

Vi er ikke udødelige noen av oss!!

 

VÆR SÅ SNILL, KJØR FORSIKTIG! Man vet aldri hva som er rundt neste sving, det kan være en bil med motorstopp, en elg, en syklist som krysser veien..

Sørg for å kjøre oppmerksomt i ferieutflukten, sørg for at du og din mann/samboer har en ikke agressiv kjørestil slik at deres sønner og døtre ikke ”arver” agressiv oppførsel i trafikken.

 

Sørg for at dere, deres sønner og døtre slipper å være den som drepte, eller nesten drepte et annet menneske. Ferien begynner når dere kjører hjemmefra, ikke når dere kommer fram

 

Så håper jeg inderlig at alle dere får deres kjære trygt hjem igjen. Jeg unner ingen å måtte gå gjennom det vi har gjort.

For oss gikk det tross alt rimelig bra...

 

[Anonym bruker]

Signerer denne.

Jeg mistet min mor selvom hun lever ennå i en bilulykke.

En mann kom over i feil kjørebane og holdt på og ta liv av et menneske,noens barn,en kone,en mor.

Min mor ble aldri den samme igjen,men hun var heldig.Hun LEVER.

 

[Anonym bruker]

flott skrevet. Og så bra at det går bra for din bror. Godt å høre:)

 

Dette er ting jeg har tenkt mye på som voksen og billist. Min far innprentet meg under lærekjøringen, at der var kun meg jeg kunne stole på i trafikken, og ingen annen. Dette har gjort meg til en bedre sjåfør, tror og håper jeg. Det har jo med at en vet ikke hva som venter, vær forberedt hele tiden.

 

Spesielt etter at jeg fikk barn, har dette vært viktig. Kjøre forsiktig er det som redder mange. Ikke alle gjør dette, det har jeg sett nok av eksempel på. Det er synd. Ofte er dette unge sjåfører, uten vettet de hadde trengt.

[Storebror & Lillebror]

Uff, jeg har heldigvis aldri opplevd at det har skjedd med noen jeg kjenner/er glad i. Og jeg håper jeg slipper og oppleve det!

 

Tenker faktisk mye på det. Spesielt etter at jeg fikk barn, og enda mer nå på sommeren. Nå er det mye ferietrafikk, og mange som kjører på fremmede veier, da skjer det oftere ulykker.

Jeg bor ved en ganske belastet vei, hvor det er skjedd mange alvorlige ulykker de siste årene. Mange dødsulykker og alvorlige skader er skjedd på en veistrekning som ikke er så veldig mange kilometer lang. Det er nesten så jeg kvier litt for å kjøre der til tider. 3 dødsulykker har det vært der bare i sommer...

 

Helt enig i budskapet; Kjør forsiktig, vis hensyn og kjør etter forholdene!

[Anonym bruker]

Kan noen legge denne ut på Skravle for meg? Ønsker at flest mulig kan legge seg på minnet at dette kan skje med hvem som helst når som helst... Jeg unner det ikke min verste fiende. HI

[Anonym bruker]

Dette var fint skrevet, fikk nesten litt tårer i øynene.

Det nærmer seg 11år siden min bror døde i en bilulykke:-( Å jeg er fortsatt veldig lei meg, han var jo min storebror, savner han så mye.

Jeg har ikke lappen selv, enda. Grunnen er vel egentlig at jeg gruer meg litt til å selv skulle sitte bak et ratt med to små barn i baksetet, for som du skriver, man vet ALDRI når det skjer noe..

 

[Sjokoladekaka]

Skal gjer det, eg:)

[Anonym bruker]

Tusen takk. HI