Hmmm... Har dere et godt forhold til moren deres?

[Endelig mamma!]

Lurer på om dere har et godt forhold til moren deres? Føler at "alle" beundrer moren sin og vil bli som henne. At "alle" vil at barna sine skal ha samme oppvekst som de hadde. Slik føler ikke jeg det. Har kanskje noe med at jeg er ung enda da, bare 19, men likevel. Er det noe som er sikkert, så er det at barna mine IKKE skal få samme oppvekst som meg. Er ikke det at den har vært så grusom, jeg har da fått det jeg trenger og mere til, men sitter ikke igjen med følelsen av at moren min elsker meg, og at jeg elsker henne. Hun har aldri vært en person jeg kan komme med alt til. Denne ubetingete kjærligheten har ikke moren min. Var sterkt deprimert da jeg var 14, og da fikk jeg høre at "det fikk jeg faen meg slutte være". Dette, pluss mye mer, gjør at jeg ser på henne mer som en person som har tatt vare på meg, men ikke noe mer. Er det noe som er sikkert, så er det at jeg skal få barna mine til å føle seg elsket.

Jaja, ble mye surr dette, men altså: Beundrer dere moren deres? Og er deres mor/datter forhold noe dere vil ta med dere videre?

 

[ippemo får augustbaby]

Ja, vi har et godt forhold.

Nei, jeg beundrer henne ikke i den fortsand at jeg vil bli som henne.

Nei, ungene får en annen oppvekst enn den jeg hadde.

 

Din mor høres ikke videre sympatisk ut=(

[Lille Lu]

jeg håper for guds skyld at min datter får et bedre forhold til meg enn hva jeg har til min mor.... for det er ikke mye å skryte av dessverre. Jeg har gamle foreldre - far min er allerede død, så jeg unnskylder dem litt med det - de er av en helt annen generasjon og oppdragelsen da kan ikke sammenlignes med nå. Men min mor har aldri vært min nærmeste - jeg hadde et mye bedre forhold til far min. Følte meg mye mer på bølgelengde med han. Min mor og jeg er vidt forskjellige, og jeg har heller aldri følt meg elsket av min mor. Jeg er obs på dette med min datter og passer på å vise følelser for henne og si til henne at jeg er glad i henne og elsker henne over alt på jord

[Bimsevimsen-på overtid :-(]

Jeg har et veldig godt forhold til min mor! Hun bor åtte timers kjøring fra oss, så vi sees ikke så ofte, men snakker sammen 4-5 ganger i uka + sms'er mye. Siden vi ikke sees så ofte feirer hun jul eller nyttår hos oss, og er hos oss en uke da. Og om sommeren kommer hun gjerne og er hos oss 2 uker, og det går kjempe fint!

Siden jeg nærmer meg termin, kommer hun til oss på tirsdag, og blir til noen dager etter babyen er født. Hun skal være barnevakt for 2åringen vår når vi må på føden, og noen kvelder i tiden før, slik at min mann og jeg får noen to-somme kvelder!!

Min mor og jeg har et venninne-forhold. Har alltid kunnet snakke om alt med henne.

Men jeg har ikke henne som noe forbilde på en perfekt mamma. Hun har sine feil og mangler. Men jeg elsker henne som hun er!

Hun røyker som en svamp...og hoster forferdelig. når hun er hos oss, kutter hun drastisk ned på røykingen...og røyker kun ute.

Hun har hatt perioder der hun har drukket for mye, noe som var tungt da jeg var yngre. Dette kom i kjølvannet av en samboer som ikke var helt snill mor henne, og vi havnet på krisesenter.

Hun har hatt og har dårlig økonomi. Jeg husker hun telte kronestykkene i lommeboken, før vi dro på matbutikken da jeg var litenså vi har ikke fått stort i oppveksten, jeg og min bror. Bortsett fra ubegrenset kjærlighet fra min mor.

Hun har ikke fysikken til å finne på mye gøy med datteren min, og hun har ikke penger til å gi så mye ting. Men hun har masse kjærlighet å gi barnebarna sine, og hun setter seg ned og bruker tid på dem! Hun elsker å lese eventyr for dem, og tegne/male/lage ting med dem! For meg er hun gull verdt som bestemor!

 

Mine foreldre ble skilt da jeg var to år, og jeg har alltid hatt et dårlig forhold til pappa. Synes det var helt pyton å være hos han en dag i uken og annenhver helg da jeg var liten. Så takk og lov at jeg har en så fin mor!!

[ce-ci-li-e]

har nok et ganske likt forhold til min mor som du til din, det største problemer er nok at vi ikke sankker sammen, vi kunne ikke føre samtaler på mer en 1 min... etter jeg fikk mitt første barn utvidet det seg til 5 min og nå som jeg venter nr 2 har vi sammen hengende samtaler på over 5 min...

 

lykke til, oppdre ditt barn på din måte, tror det er best

[Promp]

Hei.

 

Ja, jeg har et godt forhold til moren min! Vi snakker sammen nesten hver dag, og hun er vel den som står meg nærmest etter mannen min.

 

Jeg beundrer henne ikke i den forstand at jeg ønsker å bli eller være som henne.

 

Jeg må ikke på død og liv gi barnet mitt den samme oppveksten jeg selv har hatt. Jeg gjør det jeg føler er riktig for meg, barnet mitt og mannen min.

 

Mitt forhold til moren min er veldig godt, og det er klart jeg ønsker at barna mine og jeg vil få det samme åpne og gode forholdet.

 

[Resilience]

Jeg har et kjempegodt forhold til mamma. Men det vil ikke nødvendigvis si at det har vært så enkelt bestandig. Vi er ganske like på innsiden, med følelser og stahet og dette har selvfølgelig ført til sin del dørsmelling opp igjennom.

 

Det som er hovedgrunnen til vårt gode forhold, er at vi alltid har snakket sammen i min familie. På den måten har vi kommet gjennom de vanskelige tenårene og ut på voksensiden med et utrolig godt mor-datterforhold.

 

Jeg beundrer mammas styrke og hennes vilje til å alltid se det positive i situasjoner og i mennesker. Det er en gave å ha fått det inn med morsmelken, og det er egenskaper jeg håper å kunne bringe videre til min lille i magen.

Og så håper jeg at vi kan bli en familie som kommuniserer, som snakker når ting er vanskelig og når ting er fint.

[Sånn kan det gå]

Jeg har kuttet all kontakt med moren min.

[Bare™]

Jeg også. Men angrer ikke det grann....

[Gjest leelu25- GRAVID nr. 2 i mars09]

Ja har det, men bedre forhold til pappa og hans kjæreste og svigerforeldrene mine.. på en måte.

Det har mye med at mamma er psykisk syk og kan til tider være så ille at vi må slå av telefoner for å ikke bli trakkasert.

Hun har holdt seg frisk i 15 år på medisiner uten innleggelse nå, men sist jeg gikk gravid (2006) hadde jeg et helvette med henne. Hun ble hentet hjemme og var tvangsinnlagt hele mitt svangerskap med telefonforbud for å ikke plage oss unødvendig, så ille blir hun..sender trusler og ønsker oss i døden liksom.

men det er nå engang ikke hennes feil stakkars, så jeg er veldig glad for at hun er "frisk" denne gangen, Hun gleder seg veldig og er verdens snilleste når hun er som nå

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Haha, jeg tror kanskje du har rørt ved en nerve nå, jeg. Dette er et emnet de fleste har tanker og følelser knyttet til

 

Personlig så er jeg 20 år, men en litt "eldre" mor. (Ikke så ille da, 49) Og vi har et godt forhold. Prater sammen omtrent daglig og kan prate om det aller meste. Det samme gjelder egentlig pappa. Så jeg vil nok oppdra mine fremtidige barn på omtrent samme måten som jeg selv er oppdratt. Så klart så er det andre ting som jeg kanskje vil endre litt på også. Vi har aldri pratet så mye om følelser hjemme. Det var flaut på en måte. Det vil jeg nok ikke at mine barn skal føle. At det er "flaut" å gi komplimenter og å snakke om at man er glad i noen. Men bortsett fra dette så har jeg hatt en glimrende oppvekst, og med all respekt å melde; Jeg må jo innrømme at de har gjort en ganske god jobb Haha<3

[Rosie the riveter]

Jeg har et "På overflaten" godt forhold til min mor. Jeg har valgt å legge bitterhet og gamle vonde følelser bak med pga mine barn som elsker sin mormor over allt på jord.

Mamma var alene med meg og broren min da vi var små og hun slet nok en del med det. Ikke det at vi ble vannskjøtt eller noe, men hun var aldri til stede. Mentalt! Orket aldri å leke med oss undene eller finne på ting med oss. Lagde aldri middag eller passet på at vi gjorde lekser, gikk aldri på skoleavslutninger osv. Den gang tenkte jeg ikke så mye over det. Jeg var jo bare en unge som hadde det utrolig fritt, men når jeg tenker tilbake på det, så jeg at jeg savnet grenser.

Da tenårene kom, ble det veldig anspent mellom mamma og meg og jeg begynte vel egentelig å avsky allt hun sto for og allt hun gjorde. Veldig mye krangling kort fortalt. Jeg ble veldig provosert av at hun hele tiden fortalt "alle" hvor godt forhold vi hadde.

Hun har også et problem med at hun ikke tåler at andre har det bra. Hvis jeg som liten jente -eller nå for så vidt, er entusiastisk eller glad for noe, må hun ALLTID komme med noen sure oppstøt for å trykke meg ned igjen. Det er aldri noen som har det verre enn henne.

 

Etter at jeg selv fikk barn, ble alle disse følsene av bitterhet forsterket og vi har i lengre perioder ikke hatt noe kontakt, men valgte av hensyn til barna og se igjennom fingrene med allt. Jeg har innsett at hun aldri kommer til å innse at hun har gjort noe galt eller innrømme noe som helst, så da måtte jeg bestemme meg for om jeg ville kutte alle bånd eller om jeg skulle feie ting under teppet og late som. Jeg valgte det siste. -Heldigvis. For hun er en mye bedre mormor en mor og barna mine elsker henne over allt og hun dem.

 

Jeg har jobbet veldig hardt for ikke å ende opp som min mor. Jeg er alltid til stede når jeg er sammen med barna mine og jeg passer på å leke med de og finne på ting med de. Fortelle de at jeg elsker de høyere enn himmelen og tilbake.

 

 

 

[husmus &2]

Jeg har kuttet absolutt all kontakt med henne. Så her er svaret et rungende nei!

[<3lille spire,mor til 2<3]

har et godt forhold til moren min, vi snakker sammen flere ganger i uken, hun sender små gaver til oss, og jeg til henne, mms, sms daglig. hun bor 300 mil unna, og jeg savner henne så utrolig mye.. men.. det har ikke alltid vært slik.. tennåringstid er tennåringstid.. du vil kanskje få et bedre forhold til henne med årene )

[Gjest]

jeg har egentlig et godt forhold til mamma..men hu er veldig ustabil i humør av og til,å d er tider jeg ikke kan vøre i nærheten av henne for da ryker vi bare sammen..hu kan være skikkelig ekkel til tider..da mener jeg at hu kan ha en veldig frekk undertone u d hu sier..alt jeg sier er feil..dømmer å ikke sympatisk..men når hu er godt humør så har vi d kjempemorsomt i lag,ler å prater om alt mulig..

vi har hatt våre krangler å fighter..å kommer nok til å ha mangen av de fremover..

men nei jeg kan ikke si jeg beundrer henne..å vil være sånn så hu..

jeg vil gi barna mine en bedre oppvekst enn d hu ga meg å søsteren min..men hu gjorde nok d hu kunne

[gullet0305+09]

Jeg har alltid vært så misunnelig på venninner med en ok mamma. Min var alkoholiker. Og alt jeg har opplevd i den forbindelse, har krevd mye arbeid i ettertid å få bearbeidet. Jeg fokuserer veldig på at gutten min alltid skal vite han er elsket. Jeg er veldig tilstede og tar følelsene hans på alvor. Og han opplever meg aldri full. Så jeg har lært endel av å ha opplevd masse vondt da, men skulle jo aller helst vært det foruten. Har vokst opp hos pappa og sånn sett hatt det godt, men det var lite med klem og trøst og annerkjennelse. Og så følte jeg meg aldri sett husker jeg. Og det er vel kanskje derfor jeg er obs på det nå. Vil ikke at gutten min og den nye babyen skal føle på de tingene der. Pappa kom skjeldent på arrangementer som jeg var med på i forbindelse med fotball eller musikkkorps. Sa han ikke likte det. Jeg vet ihvertfall at om ungene mine begynner med noe fritidsaktiviteter som jeg ikke liker - som svømming f eks, så skal jeg likevel støtte dem og gi dem annerkjennelse og se dem for det de gjør!!! Håper jeg kan gjøre en bedre jobb som mamma enn hva min mor gjorde for meg ihvertfall.