"Det er heldigvis bare en fase".

[Gjest Sauen og dingsen]

Dette temaet har sikkert vært oppe før- jeg syns det ligger baki hukommelsen min - men det fascinerer meg ikke mindre av den grunn.

Hvordan vi alltid blir fortalt at problemene med barna heldigvis bare er en fase.

 

Når de er nyfødte og skriker hele døgnet, blir vi fortalt at det er "kolikkfasen", og at den slutter rundt 3 måneders-alderen. Når de er ferdige med kolikkfasen, begynner mini-trassalderen. Når de slutter å sove så mye på dagen (og natta), så smått begynner å bevege seg, og spiser alt de kommer over. Denne fasen varer heldigvis bare til 9-10 mnds alderen. Så kommer fase nummer 3. Den fasen hvor de plukker på alt, er en fare for seg og alle rundt dem, spiser giftige planter, henger i gardinene, nekter å sove, tester grenser til tusen og river ned alt som heter duker og pyntegjenstander.

 

Denne fasen avanserer seg rundt 1,5 års alder, hvor de også begynner å klatre i bokhylla, danse på bordet, kommer seg ut av senga selv og putter det de finner i do. I tillegg begynner de å snakke, og løpe. Heldigvis bare en fase.

 

 

Når ungen passerer 2, begynner ofte den kjente trassalderen. Den verste alderen når det kommer til skriking, hyling, nekting, grensetesting og trassing. Heldigvis går den som oftest over før ungen fyller 4. Så kommer spørrealderen. "hvorfor det? hvorfor ditt? hvorfor datt? jamen, maaaamma!!!!"

 

 

Når ungen er 6 år kan man med god samvittighet sende den på skolen, og håpe lærerinnen vet svaret på hvorfor ditt, hvorfor datt.

 

Så kommer frekkasunge-stadiet. Gjerne i begynnelsen av barneskolen, når de har lært seg noen stygge banneord og fått litt input på foreldre-tortur. Denne perioden varer frem til 9-10 års alderen, når ungen kommer i fasen "Mamma og pappa er teite". I denne fasen vil gjerne ungen ha minst mulig med foreldrene å gjøre, og det meste foreldrene gjør er driiit-teit. Denne fasen varer gjerne til 17-18 års alderen, men avanseres med tenåringsfasen, hvor man som forelder er konstant bekymra fordi man ikke helt vet om dattera sover hos trine, eller egentlig tilbringer natta med Jens, og om hun drikker, bruker dop, fester og kjører bil.

Og sånn fortsetter det, til ungen flytter hjemmefra.

 

Hvorfor sier de at "det er bare en fase" uten å fortelle oss at denne fasen varer i 18 år, men forandrer seg litt på veien? Er det bare meg som har tenkt på dette?

 

Fasene er forøvrig basert på mine egne erfaringer, etter det jeg selv husker og har blitt fortalt av mine foreldre. Dette er selvfølgelig bare anslag, og vil variere fra unge til unge.

[*1D*]

Haha:)

 

Jeg må le siden Farmor til gutten min begynte prate om dette i dag sendest! Hun mener han er inne i minitrassen sin nå

 

Jeg er vel mer av oppfatningen av at unger er unger jeg da.... Ikke er jeg veldig sikker på at alle unger nødvendigvis går igjenom trassalderen heller..... (jeg tråkker sikkert noen på tærne nå da...) men ja, de er brarn og de lærer og vi er voksne og lærer kanskje mer;)

[ifie]

Haha! Kjempefint!

 

Jo jeg har tenkt på det, men ikke så nøye som deg

 

Men når ungen er hysterisk hele natta eller løper rundt i huset/andres hus og trykker på/river ned alt, ER det jo godt å tenke på at det "bare er en fase"!

[Gjest Sauen og dingsen]

Hehe, ja det er en fin trøst=) så får vi unngå å tenke på at det snart kommer en ny fase med nye problemstillinger og utfordringer. Å være forelder er en vanskelig doktorgrad!