Hva nå?

[Anonym bruker]

Etter 2år, dukker plutselig pappaen til minstemann opp og ønsker å være pappa. Etter at vi gikk fra hverandre, rett etter at jeg var blitt gravid(les:det var planlagt) ble han borte når han skjønnte at han ikke kunne true meg til abort. Når den lille keiseren kom til verden, nektet han på at han var pappaen, så dna-test var et faktum.

Etter mye om og men(har sett sin sønn kanskje 1gang i mnd), trekker han meg til familierådgivning og krever at sønnen hans skal bli kjent med sin pappa.

Jeg må være ærlig å si at, jeg ikke har mange gode ord å si om denne mannen, men han mener jeg bør ha evne til å tilgi selv om han har sviktet meg. Jeg vet jeg ikke kan tilgi eller samarbeide med denne mannen, så ser på eneste utvei at han overtar vår sønn, for at jeg selv skal slippe å ha noe med denne mannen å gjøre. Føler jeg ikke har noen rettigheter som mor.....ganske fortvilende.

Er jeg helt urimelig her? Er det slik at en skal tilgi alt? Hva annet kan jeg gjøre?

Takker så mye for innspill...har kjørt meg litt fast her:(

...og tanken på at jeg kanskje må gi fra meg noe av det mest dyrebare jeg har er ren tortur!!

 

 

 

[Anonym bruker]

Først av alt; jeg forstår veldig godt at du har problemer med å tilgi.

 

MEN;

 

Det at han ikke er noen god mann for deg behøver nødvendigvis ikke å bety at han ikke er noen god pappa for sitt barn.

Jeg forsvarer ikke at han ikke har vært tilstede de første 2 årene eller noe, og jeg kjenner bare saken ut fra det du har skrevet her.

 

Men vil anbefale deg å forsøke å gå inn i et evt samarbeid med ham med et åpent sinn, og gjør et inderlig forsøk på å skille forholdet DERE imellom og forholdet barn/far.

Det kan være at du vil oppdage at det er mulig å få det til å fungere.

 

Jeg vil anbefale deg å forsøke samtaler ved et familievernkontor el.l for å forsøke å få til et samarbeid. Det vil være en god investering i ditt barns og din fremtid.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Signerer anonym over her. Du må få til et samarbeid med barnets far for barnets skyld. Tnek når barnet blir voksne og forstår at du har hindret barnet å ha kontakt mer faren sin, det vil ikke være bra for noen av dere. ja, jeg skjønner at det er helt utrolig kjipt av faren å svikte deg da du var gravid og nå i de to første årene. Men nå handler ikke dette om deg lenger, det handler om barnet ditt og han har rett på en far. Jeg skjønner også at det kan være vanskelig for deg å tilgi, men da trenger du heller ikke gjøre det. Det du må gjøre er å bestille time på familievernkontoret og få laget en fast og godt planlagt samværsplan slik at dere kan få samarbeidet og samværet til å skli best mulig uten mer kontakt enn absolutt nødvendig. Dere sette opp møter på familievernkontoret hvert halvår framover, eller enda oftere, og få fortløpende hjelp til å lage og justere avtalene sammen med en tredjeperson så slipper dere å diskutere noe alene.

 

Mener du virkelig at du er villig til å gi opp barnet ditt bare for å slippe å samarbeide med barnefaren? Hva slags mor er du egentlig? Det tror jeg ikke du mener, og det er tøysete og forkastelig å true med det. Du har all forståelse og sympati i verden for at du er sint, men du vil miste alt det fra omverden hvis du fortsetter på den måten der. Det er noe av det kjipeste og de vanskeligste oppgavene en forelder kan komme borti, nemlig å måtte samarbeide med en eks som har sveket en. Men det er også en av de viktigste oppgavene. Så inntil eksen din av en eller annen grunn beviser at han overhodet ikke er skikket til å ha kontakt med sønnen, som skal mye til, så må du stramme deg opp og samareide med ham, ja til og med snakke pent om faren når barnet ditt hører det, hvis du vil ditt barns beste.

[Anonym bruker]

Høres ut som G.AA ??

[Anonym bruker]

Takker for ditt innspill.

Kan vel ikke si at jeg er helt enig i deg på alle pkt, men en trenger jo ikke å være enig med alle. Jeg vil mitt barns beste, og jeg mener at han har det best om jeg og pappan hans ikke har noe kontakt. At jeg er en dårlig mor kan diskuteres, men betegner ikke meg selv som det.

Jeg vet han er en bra far. han har 3barn fra tidligere. Derfor er det et enda større svik han har voldet vår sønn og meg.

Jeg tar av meg hatten for alle fedre som tar ansvar og stiller opp, og ikke bare stikker avgårde når ting ikke blir slik en ønsker.(og en ikke får det slik en ønsker)

Å ha et samarbeid med et menneske som truer og har som mål med å knekke en, fungerer ikke for meg. Og hvordan kan det være til det beste for vår sønn....at han har en mamma som ikke fungerer pga omgangen med hans far.

En ting har jeg iallefall lært, verden er ikke sort-hvit.....men faktisk ganske farget

[Anonym bruker]

Er denne truingen noe han har gjort tidligere, eller gjør han det fortsatt? (skjønner det slik at han truet deg til abort, men ikke greide det). Dersom han angrer og vil prøve, så er det jo ikke for sent for hverken han eller sønnen deres. Det er ulempen med å være skilt med barn - man må i de fleste tilfeller forholde seg til sin ex før eller senere. At det ikke alltid er enkelt vet man jo:)

 

Jeg ville nok fått en samtale på fvk, gjerne alene første gangen. Da kan du jo få tømt ut gørra di, og det er nyttig. Samtidig er det en person som hører på deg og som kanskje evner å stille de rette spørsmålene? Og videre kan jo en samtale og en form for mekling være det riktige steget å gå?

 

Håper dette ordner seg til barnets beste uansett:)

Lykke til:))

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelig, derfor kan det være lurt å få råd og hjelp fra familievernkontoret. Du trenger som sagt ikke tilgi og du kan også begrense kontakten til et minimum. Det er ingen som krever at du skal ha god kontakt med pappaen. Men jeg tror det vil bli veldig vanskelig senere hvis du bevisst går inn for å sabotere at ditt barn skal få muligheten til å bli kjent med pappaen sin. Det vil gå utover barnet ditt, og dessuten kanskje også ditt og ditt barns forhold.

Du må forsøke å skille mellom dine egne følelser og barnets rett og glede av en pappa. Så sier du at barnet ikke har godt av en mor som ikke har det bra. Det er jeg enig i, men det er her jeg tenker at du må jobbe med dine egne følelser her, forsøk å distansere deg litt. Dette kan du få hjelp til. Det kommer ingen til nytte, aller minst deg selv, hvis du ender opp som en bitter og hevnlyst mor til barnet ditt resten av livet.

Hvis derimot faren tiil barnet er gal, psykopat, rusmisbruker eller på en annen måte skadelig for barnet ditt, da er det en annen sak, da skjønner jeg at du vil skjerme barnet. Men hvis det er dine egne bitre følelser det i hovedsak handler om, så mener jeg at du bør forsøke å overkomme dem selv om det er forferdelig vanskelig. Mener ikke å høres krass ut, men tror både du og barnet vil tjene på det i det lange løp. Håper det ordner seg for dere!