utroskap og famile.

[heipappa]

Eg er mann !

Og når eg leser mange av innlegga her så blir eg kvalm. Hva i helvete skal dere med unger???????? Er det noe dere bare får for at familinavnet skal videre?? Eg syns virkelig at når en har funnet en partner og fått unge med han/henne, så skal eg gå igjennom livet i gode og onde dager....

Og ja, eg forstår at det er lett å lat seg friste og lokke med når en i et forhold er begynt å bli lei..... men hjelper det på forholdet ditt å gjøre det???

Eg begynner virkelig å lure på hvilket samfunn vi lever vi..... Eg sitter her nå singel, og har opplevd at min eks. ble sammen med kompisen til kompisen min. og vi har barn sammen... Ja, vi hadde våre problemer, men de var fult løsbare med litt vilje og prioriteringer.....

Nå vet eg ikke om eg noen gang vil klarer å stole helt på kjærlighet livet ut, det skremmer meg utviklingen....

Eg har et stort ønske å finne den dama som vil leve livet ut med meg, og kan gi meg harmoni og kjærlighet...... Men finnes hun !????

[Gjest]

Trist å høre om forholdet ditt. Men hvor er alle de utroskapsinnleggene du refererer til? Ikke her på dette forumet i hvertfall. Uansett går det begge veier, det er flere menn enn kvinner som er utro.

[KaMa]

Her var det litt av hvert å lure på.. Hvorfor poengterer du at du er mann? Og hvorfor slutter du innlegget ditt med noe som ligner en kontaktannonse? Litt feil forum for det, kanskje?

 

Når det kommer til selve temaet her, så spør jeg også hvor alle disse utroskapsinnleggene er?

Kan ikke helt finne den store hovedvekten av utroskapsinnlegg som handler om at den som skriver har vært utro..

Og selvsagt finnes det mennesker som kan være utro, men det er jo slett ikke kjønnsbetinget.

Om du ikke tør ta sjangsen igjen, så bør du vel ikke gjøre det, selv om du nå har gjort deg den erfaringen at det er kjipt å oppleve, men du dør ikke. Hovedvekten av mennesker er ikke utro. Så det er ikke umulig å møte noen med samme verdisyn som deg, samme moral og som altså ikke velger å være utro når forhold er vanskelig.

[.Ann.]

Kjære mann.

Det er nok, og det tror jeg nok du også vet, mange grunner for at folk går fra hverandre. Det at vi har mulighet til å bryte ut av et dårlig forhold, er en konsekvens av at vi lever i et likestilt og demokratisk samfunn, noe de fleste av oss håper har tenkt å fortsette med.

 

En skal, eller kan aldri stole blindt på kjærlighet livet ut. Men om en finner noen en elsker, og vil leve med må en satse det en har, våge å gi av seg selv, med visshet om at en gjør sitt beste. Så kan man jo bare håpe at en har funnet en partner med samme innstilling. Livet har ingen garantier.

 

Og barna, de kommer jo til oss, heldigvis. Det er jo en konsekvens av sex det.;-) Planlagt eller ikke, tror jeg de fleste gleder seg over de barna de har fått. Om en klarer å holde sammen med partneren eller ikke.

 

jeg forstår du har det vondt nå, og jeg må bare si jeg kjenner meg igjen i en liten del av det du skriver, den delen om å ikke vite om en kan kunne stole på kjærlighet igjen.

jeg har selv nylig gått ut av et langvarig forhold. Det var jeg som valgte å gå. Og det er ikke så enkelt som du framstiller det. langt ifra.

men jeg takker min skaper for at jeg lever i et samfunn der jeg har mulighet for å komme meg ut av en situasjon som tok knekken på meg, rett og slett.

 

Mitt råd til deg, er å dra deg opp av møkka, slutt å syte og begynn å jobbe for å få det livet du ønsker deg. Vær en god pappa. Gjør ting som gir deg noe, finn en hobby. Sett deg mål.

Lykke til.

 

 

 

[heipappa]

Takk, Ananas. For et flott svar..

Eg er helt enige med deg, men etter 8 år i et iskaldt forhold så er selvtilitten min nå på bunn. Eg budde isammen med en nydelig flott dame, og eg levde i truen på at det ville være oss livet ut. I de siste åra begynte eg å se hvor kaldt vi hadde det, ingen nærhet eller komplemanger fra henne. Eg prøvde å gi henne komplemang hver dag, ihåp om at det skulle snu og at eg også fekk noen tilbake.

Har ingen ting direkte vondt å fortelle om min eks. dame i vårt forhold, men eg har vel konkludert med at hun ikke har hatt de virkelige følelsene for meg. Og at eg har vært en praktisk og økonomisk sikkerhet for henne. Og nå som hun traff en ny, så var hennes valg enkelt.......

Men forstår ikke hvorfor hun har gjort det slik som hun har gjort det..

Hadde det ikke vært bedre for vårt felles samarbeid å gjøre det slutt, før hun fann en ny en..( hun må jo ha vært på leting) . Og i tillegg ville hun ikke fortelle det når hun gjorde det slutt, og isteden la hun all skyld på meg. (mye dritt) Eg sitter nå med et sinne og lite ønske om noe som helst kontakt med henne, men vi har en sønn ilag så vi må...... ( Men ak. nå føler eg ikke noe for det, sinne og bitterheten over det hele er for sterkt nå)

 

[.Ann.]

Kansje hun følte det akkurat som deg?

Det høres jo ut som en ganske standard historie egentlig.. Tipper på kommunikasjonssvikt? kansje dere ikke har klart å se hverandre for det den andre virkelig er? og så har det utarta seg?

men dette er jo jare spekulasjoner fra mi side.

Dama di gjorde absolutt en feil. Det er slemt gjort å la et forhold ende på den måten. men jeg gjorde faktisk noe lignende selv. Så.. det er ikke alle av oss som klarer å være gode bestandig.

 

Jeg kunne sagt mye om bitterhet og dritt, men tror ikke jeg skal utbrodere så mye her på krange.. ;-)

 

men bitterheten ødelegger bare for en selv. Du må prøve og heve deg over det du fører er urettferdig, ikke for hennes del,men for din egen, og for barnet deres sin del.

Du skal tross alt fortsette livet ditt, med henne som omsorgsperson for barnet i mange år.

Og dette er noe vi faktisk bare må akseptere og gjøre det beste utav, samme hvor såra vi er. Vi er foreldre. Vi kan ikke bare sette oss ned og syns synd på oss selv.

 

 

 

 

[heipappa]

Jo, eg forstår realiteten og er enige med deg....

Treng nok litt tid på å fordøye alt dette....

 

Du skriver at med henne som omsorgsperson for barnet i mange år....?? Vi skal til med rettsak ang. omsorg, og dette ligger også å tigger tankene å sinne...

 

 

[.Ann.]

Jeg håper for guds skyld dere har har tenkt å la barnet ha begge foreldra i livet sitt, samme hvor mye dere krangler dere i mellom.

Dere må vel ha vett til å ikke la det gå utover ungen. Med mindre en av dere er totalt uegnet som forelder, noe jeg ikke får inntrykk av i innleggene dine, kommer dere begge til å være omsorgspersoner for barnet. Rettsak eller ikke rettsak.