Jeg har angst for å bli alene med barna

[Anonym bruker]

Føler men på gyngende grunn.Akkurat som om jeg bor på en vulkan,som når som helst eksploderer.

Jeg er livredd for å bli alene.

[!!!!]

Hvorfor er du så redd for å bli alene? Hva er det du tror du ikke kommer til å takle?

[Anonym bruker]

Fordi jeg har opplevd det før,så tror jeg ikke jeg orker det en gang til.

Å starte på bar bakke helt på nytt virker helt umulig. Jeg har ikke krefter til det. Og det føles som om det ikke er et spørsmål om det kan skje, men om når det skjer. Og det skremmer meg. Det kan bli i morgen eller neste måned,men jeg vet det skjer. Mannen min kaster meg ut rett som det er,og jeg har ingen steder å dra. Så dette skremmer meg veldig. Jeg har ingen penger hvis jeg blir alene.Ingen steder å bo, og heller ingen jobb å gå til.

Barna merker denne usikkerheten, og den eldste har allerede begynt å vise tegn til at h#n vet hva som kommer til å skje like mye som jeg vet det.

Ustabil pappa som ikke er til å stole på når det gjelder stabiliteten i hjemmet. Jeg har det vondt fordi jeg føler det er så lite jeg kan gjøre med situasjonen.

Han er ikke helt god mentalt, og det blir verre for hvert år. Jeg har ikke ord for hvor mye det går utover meg selv som mor og kvinne. Jeg er veldig glad i han, og vil ikke at noe skal skje. Men det mentale i han ødelegger han,og jeg ser virkelig ikke et bittelite lys i enden av tunnellen akkurat nå. Det er tungt. Jeg er redd for at hvis jeg setter meg ned og gråter,kommer jeg aldri til å slutte.

 

HI

[Anonym bruker]

Det finnes en god del stoetteordninger for enslige foreldre, og om du kontakter NAV saa faar du sikkert hjelp til aa faa en midlertidig bolig. Det er ikke helt svart paa den maaten, om du finner ut hva du har rett paa etc. Men skjoenner at det kan vaere vanskelig aa tenke positivt aa se muligheter naar situasjonen din er slik som den er. Raader deg til aa ta kontakt med NAV saa snart som mulig, slik at du har en bolig aa gaa til om mannen din kaster ut, og at du faar oekonomisk stoette for enslige foreldre.

 

Haaper det gaar bedre med deg. Lykke til.

 

[Anonym bruker]

En ting er sikkert - du får det mye bedre uten han. Alt det praktiske og økonomiske ordner seg, det finnes mange støtteordninger. Tenk heller på hvordan dagens situasjon ødelegger deg, og ikke minst barna!

 

Håper du finner ut av det, og tør å stå på egne ben!

[Anonym bruker]

Har det falt dere inn at ikke alle som skriver her bor i Norge?

Det er ikke sikkert det er støtteordninger i alle land.

Jeg fks klarer meg dårlig, skulle jeg blitt alene nå.

Og jeg bor ikke i Norge.Er gift med en mann fra et annet land,og flyttet til hans hjemland.

Her finnes det ikke noe nettverk for meg. Og det er virkelig noe å tenke på FØR man er så dum at man flytter fra Norge, og gir opp alt man har av nettverk.

 

[Anonym bruker]

Jeg og. Hadde ikke klart å ha barna alene.

[Northernlights]

Jeg har blitt alene med barna mine 2 ganger i løpet av 10 år, og det er skikkelig tøft.

Ingen ønskedrøm å bli alene.

 

Hadde det skjedd her nå, hadde jeg virkelig ikke visst hva jeg skulle gjort.

Flyttet hjem til Norge, dersom jeg ble enke. Det vet jeg, og det har jeg sagt til gubben!!

 

Men hadde det blitt sklismisse, kunne jeg jo ikke gjort det. For da fikk jeg ikke med meg minstemann...

 

En uutholdelig tanke, igrunnen.

 

 

 

[Miss Misantrop]

Jeg bor også i annet land, og vet hvor skoen trykker. Her er noen råd.

-Meld deg som student ved et universitet i norge. Slik at du får lån og stipend. Samtidig som du lager en selvstandig fremtid for deg og dine barn. Har du ikke studie kompetanse, ikke fortvil- snakk med en studie rådgiver. Ta barna og kom deg hjem. Du lever i et psykisk terror helvete.

- Skaff deg en enkel jobb som ikke krever utdannelse f.eks. bensinstasjon, gjerne natt. Det er faktisk ganske ok betalt, mens du ser deg om etter det du vil bruke livet ditt på.

 

Jeg heier på deg. Dette kan du klare. Ikke vent på at han kaster deg ut igjen. Kast deg selv ut. Ta en dusj, åpn opp døra di og ta et dypt åndedrag. I dag er dagen for å begynne det nye livet ditt.

Klem fra en som kaller seg misantrop av en grunn.