Nå har jeg tatt det store steget ut...

[Anonym bruker]

Etter ett år med en masse tanker frem og tilbake har jeg gjort det slutt med samboer. Vi har ei jente på to år ilag.

 

Grunnen til at jeg går er at jeg rett og slett ikke har fölelser igjen for ham. Jeg har ikke hatt sexlyst på flere år og vi lever stort sett som venner. Det höres kanskje simpelt ut men jeg er 100 % sikker på at vi ikke er rett for hverandre lenger... Problemet er at han ikke föler det samme som meg i det hele tatt. Det medförer at det föles som jeg rett og slett går fra ham. Han har sagt at jeg har gjort dette på en iskald måte, men jeg er bare 28 år gammel og har ikke lyst å leve slik resten av livet... =(

 

Jeg föler liksom at det hadde värt enklere å gå fra ham pga krangling heller enn at vi kun er venner. Det er sikkert mange som holder ut og lever i slike forhold for resten av livet, men jeg klarer det bare ikke...

 

 

 

Nå når vi er midt oppi dette föler meg en sinnsykt dårlig samvittighet samt sympati for ham, men der stopper fölelsene. Jeg föler ingen anger men gleder meg bare til denne intense smerten forsvinner og jeg kan begynne å leve igjen. Jeg vet at jeg gjör det riktige men det er bare så vondt...

 

Er det flere som har gått ut fra et forhold på denne måten? Hvordan skal jeg takle den dårlige samvittigheten som river i meg?? Jeg sårer ham så voldsomt...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ja, jeg gikk ut av forholdet pga. det du skriver, å litt til.

Min x forandret seg så voldsomt mens jeg gikk gravid. Gikk fra å være en strålende flink, snill og hjelpsom samboer til å ble en egoistisk drittsekk.

 

Jeg gråt for han mange ganger, snakket mye med han, fortalte hvordan jeg følte han hadde forandret seg. Sa også at han måtte si i fra om jeg hadde forandret meg. Men han var bare iskald, å hørte ikke på meg.

Så flyttet han til sin bror pga. det var kortere til jobbem, å jeg bodde litt i gamle leiligheten alene. Så fant jeg en ny leilighet der hvor an bodde. Men i løpet av den tiden jeg bodde alene så fant jeg ut at jeg ikke elsket denne mannen lengere. Jeg ville ikke flytte sammen med han igjen.

 

Men når jeg tok opp det så fikk pipa en annen lyd kan du si! Da gråt han hele tiden, gikk inn å satte seg på senga å gråt mens lillegutt sov. Skikkelig drama! Men tilslutt så tok jeg bare skrittet å gjorde det slutt. Jeg hadde som du, ingen følelser, bare medlidenhet. Å VISSET jeg ville få det bra etterpå! Bare samvittigheten ovenfor han la seg.

 

Jeg var redd for å ta fra han barnet, for det var aldri min hensikt (derfor jeg hadde så dårlig samvittighet). Ikke at han hadde gjort noe for gutten de 8 mnd. vi bodde sammen etter han var født.

 

Vi bodde kun 15 min. gange fra hverandre i over 8 mnd. Men han stilte aldri opp for gutten vår, klarte ikke å ha tid til å se han en gang i uka heller.. Prioriterte bare alt annet. Å han ljuger til meg hele tiden, sånn små ljuging..

 

Så nå har vi flyttet til min hjemplass, 1 times kjøretur unna. Så får vi se hvordan dette går fremover. Skal på samtale på fvk i august. Da har nok ikke bf. sett gutten på over 2 mnd.

 

Jeg har gjot alt jeg kan for at de skal ha samvær. Men vil han ikke, gidder ikke så kan je ikke gjøre mer. Hvorfor skal bare jeg gi, men ikke han?

 

Uansett.. Den dårlige samvittigheten er for lengst borte.. Han har bare drevet skuespill. Er 3 mnd. siden bruddet nå.

Vi har en okey tone oss i mellom. Men han er ikke flink med å stille opp for sønnen sin.

 

Ja dette ble langt, men sånn har det blitt hos oss.

Gjør det du føler er riktig! Man lever bare en gang, å jeg syns det blir feil for alle å en hver hvis noen skal leve i et forhold uten kjærlighet. Tror ikke barnet ville like det heller.

 

Men du kan jo spør han om han vil være sammen med deg om du ikke har de rette følelsene. Det spurte jeg om etter at han prøve å prakke på meg enda mer dårlig samvittighet. Å da kom det er nei..

[Anonym bruker]

Hehe om du orker å lese hele svaret mitt da..=P

 

Masse lykke til hvertfall!

 

Hilsen anonym over..