Off!! herregud så forbanna jævlig urettferdig verden er!!

[Anonym bruker]

Mannen min var utro mot meg på byen for noen mnd siden.

greit d, ble en helvettes oppvask. men vi la d bak oss. var i terapi og han var opprikti lei seg. nok om det.

 

så fant vi ut at dama var gravid(vi vet hvem hun er fra før av. kjenner henne ikke ,men vet om henne da) og vi gikk maaaange runder runt oss selv og fant ut at han skulle ta ansvar. jeg mener at siden han nå gjorde henne gravid så må han stille opp også. og jeg har tilgitt dem begge. etter mye terapi.

 

men....så får vi telefon i natt klokka fire. barnet er født. i svangerskapsuke 27. han hasta ned til sykehuset. Lille jenta var 690 gram og 31 cm lang. Hun ble døpt Filippa.

Og desverre så døde hun.

Jeg er opprikti lei meg. mannen min har mistet en datter. mange av vennene mine klarer ikke å skjønne hvorfor jeg er lei meg heller. men....jeg vet ikke....Jeg syns det er umåtelig trist. selvom han var utro, så har han mistet en datter. uansett hvordan hun ble til på.....og jeg aner ikke hvordan jeg skal te meg overfor han nå. hva sier jeg? kan jeg også møte opp i begravelsen? eller blir det dumt? skal vår 8 åring være med i begravelsen? hva gjør vi egentlig i en sånn situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg synes du kan møte i begravelsen, men kanskje dattra deres bør spares. Spørs hvor mye hun er satt inn i situasjonen...

 

Du får bare være så støttende du kan overfor han.

 

Du er sannelig en storhjertet dame, håper han har lært nå og at dere får en flott fremtid på tross av dette.

[Anonym bruker]

Du må være en flott dama som orker å se andre enn din egen side i denne saken! Hvordan kan din mann være utro mot deg?

 

Har ikke noe råd eller forslag i denne saken. Bare en stor klem til deg!

[Miss Misantrop]

Ja, du kan gå i begravelsen for å støtte din mann som mistet et barn. Men helt ærlig hadde jeg, hvis jeg var deg (og heldigvis for verden er jeg ikke det) ikke gått og ikke likt at mannen min gikk.

[Gjest]

Du er virkelig sterk! Jeg hadde personlig ikke gått i begravelsen, men gjør det som føles riktig for deg.

[Anonym bruker]

vanskelig situasjon. Du må virkelig være en tilgivende person, som klarer å tilgi, hadde jeg aldri klart. Men likevel stort å høre at andre klarer å leve fint sammen fordet.

 

Vanskelig situasjon. Jeg ville ikke tatt med meg deres datter. Da hun er gammel nok til å tenke over ting, men litt for ung til å forstå dette kanskje? det kommer til å bli mange mange spørsmål.

 

Jeg synes du skal spørre han. Om han vil du skal være med. Siden du har akseptert dette regner jeg med du aksepterer at han får gå. Men tror ingen forventer at du skal dra.

 

Kan ikke si hva du skal gjøre, klarer ikke sette meg inn i det. Uansett hva, leit at det gikk som det gjorde med lillejenta.

[Anonym bruker]

off...vet ikke helt jeg....altså...jeg har jo tilgitt dem begge. for jeg vet at dem begge var usanselig drita. jadda jadda, skikkelig lame unnskylding,,,,men sånn er det bare. men uansett...er jo barn involvert her, så jeg hadde ikke lyst å slenge han på dør og nekte kontakt og alt det der. jeg ville ha dette til å fungere og jeg så hvor mye dette plaget han. han fortalte det med dagen etterpå og jeg sa at jeg er villig til å prøve igjen om han blir med til rådgiving. og det sa han ja til. og han har virkelig utlevert seg til rådgivern og fortalt hvor ille han har det. jeg vet han angrer. så han fikk en sjangse til. og så fikk vi vite at jenta var gravid. har tilgitt henne, men ikke glemt. snakket ikke mye med henne. var ikke bestiser under svangerskapet heller. men snakket med henne da. vi la det bak oss. jeg har jo handla litt klær som han har gitt til henne ment for babyen da.....jeg ville jo blitt stemor til denne lille jenta....

 

8 åringen vet at hun ville blitt soresøster...og vi har fortalt hva som har skjedd. at babyen kom for tidlig og ikke overlevde. hun har tegna en tegning som hun gav til pappaen som igjen skulle gies til moren til babyen....

[Anonym bruker]

miss misantrop: hva for ett slags svar var egetnlig det der. heldigvis er du ikke som henne? hva mente du egentlig? at denne dama er en tilgivende person er jo flott. men du ville ikke likt at mannen dro i en begravelse til sitt eget barn??? what the hell?

[Anonym bruker]

Mannen din stilte opp for datteren sin, og du har stilt opp for mannen din på en beundringsverdig måte.

 

Klart du kan være lei deg på din manns vegne. Okei, han har gjort en anne dame gravid. Den saken virker det som om dere er ferdige med. Dette er en helt annen sak. Han har mistet et av barna sine, og han er selvfølgelig lei seg. Jeg synes det er fantastisk at du holder den andre saken utenfor, og at du dermed gir ham retten til å sørge.

 

Jeg har ikke problemer med å forstå at du er lei deg heller. Du har barn selv, du vet hvor sønderknust du ville vært om det var deg. Å miste et barn er vel noe av det aller verste som kan skje med noen, og selv jeg som er en utenforstående blir trist ved tanken på det. Nå gjelder det faktisk en av dine nærmeste, og det er klart du kan være lei deg sammen med mannen din.

 

Har du lyst til å gå i begravelsen så gjør du det. Om barnet ditt skal gå, må nesten du og din mann vurdere. Det spørs hvor mye han/hun vet om det som har skjedd, og hvordan dere mener at han/hun vil takle det. Hvis dere har vært åpne om saken, ser jeg ingen grunn til at barnet deres ikke kan gå i begravelsen, det er jo tross alt hans/hennes søster.

 

Du er et godt menneske.

 

 

[Anonym bruker]

Kunne noen kanskje ha lagt denne ut på skravle for meg????

[Anonym bruker]

Så utrolig trist! Uansett hvordan omstendighetene rundt babyens unnfangelse var så er det utrolig trist.

 

Jeg tenkte jeg skulle si fra om at du legger ut VELDIG mye info om det som skjedde her, så vær klar over at mange som kjenner til det som skjedde vil kunne vite hvem det er som skrev dette innlegget, at mannen din var utro, og alt det andre. Kanskje du ikke bryr deg om det, men det ville jeg vært litt forsiktig med, tror jeg.

 

Jeg tror jeg ville ha gått i begravelsen uansett. Det var jo aldri den lille babyens skyld at det som skjedde skjedde, og dessuten så markerer det kanskje slutten på bindeleddet mellom mora til babyen og mannen din. Vær der for ham!

[Anonym bruker]

Vi bor ikke i norge så jeg regner med at sannsynligheten for at noen vetom dette er ganske liten egentlig.....men ja...forsåvidt....men uansett så vet alle vi kjenner om dette. hvordan forklare vi ellers en ny baby som ikke er min liksom.....

[Kirsebæra]

Oi....for en dame du er....!

jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.....men kanskje osm hun over sa, diskuterer med mannen din om du skal møte eller ikke. og om datteren din skal møte eller ikke. vanskelig situasjon, men du virker kjempe sterk. vær der for mannen din!

 

jeg kan legge den ut på skravle for deg jeg.

*klem*

[Anonym bruker]

All ros til deg.. Syntes du er en storhjertet dame...

Syntes du skal bli med mannen din i begravlesen jeg, han trenger deg sikkert...

Du trenger jo ikke si så mye, mange ganger er det nok og bare hvise at du bryr deg...

 

Klem

[Julispire!]

Må også hive meg på resten, å gi deg skryt for å være så åpen og tilgivende! Skulle ønske jeg var mer lik deg! :-)

Lykke til med den vanskelige situasjonen, tipper du takler den godt, siden du har taklet alt så bra frem til nå.

[Anonym bruker]

jeg ringte mammaen til filippa å snakket med henne. og vi ble enige om at jeg skulle få være med i begravelsen.

Det var en fin sermoni. jeg holdt meg litt i bakrunnen, men trøstet mannen min så godt jeg kunne. han og moren og to andre bar kista og det var bare den nærmeste familien som var der. 8 åringen var ikke med, men ble med ett par dager senere på grava og da fortalte jeg hva som var skjedd...

 

hi