Hvordan skal jeg takle dette?

[Anonym bruker]

Min samboer fortalte for tre mnd siden at han har en depresjon, og har hatt det så lenge han kan huske (han har skjult det godt). Men, da han endelig fikk sagt det, har det kommet fram en del ting. Og nå, tre mnd etter fortalte han meg at han noen ganger leker med tanken på å avslutte livet... Han har aldri helt seriøst tenkt at, nå gjør jeg det, og han sier at han heller aldri vil gjøre det pga barna. Men, som han sier, så leker han med tanken. For å slippe unna alle tankene.

 

Jeg syns det var vondt å høre, og jeg ble redd. Han har hele tiden vært min klippe, min trygghet, og nå er det han som trenger meg.

 

Så hvordan skal jeg takle dette? Jeg kan jo ikke løpe til han med dette å få han til å berolige meg, for det er jo han dette gjelder. Jeg føler meg litt alene nå...

 

(Han har begynt behandling hos psykolog)

[Anonym bruker]

Du kan selv ta kontakt med psykolog. Dere kan eventuelt dra sammen til familievernkontoret om dere begge ønsker dette.

[Anonym bruker]

Fotell psykologen så fort som mulig at han leker med tanken. Det er første skritt for folk som tar livet sitt til slutt.

Skummelt.

 

Håper han får hjelp. Tror at nøkkelen ligger i å skruy tankegangen hans bort fra alt han har inni seg, og mot barna og familien sin. Ellers blir man egosentrisk,og det er det som er skummelt.

[Anonym bruker]

Kanskje du også kan være med til psykologen noen ganger? Det vil hjelpe deg å forstå han bedre, og ikke minst gjøre dette mindre skummelt for deg.

[Anonym bruker]

Han har fortalt psykologen om disse tankene. Heldigvis...

Han sier han har lekt med disse tankene i flere år, men han vet at han aldri kommer til å gjøre dette. For barna hans skal ikke måtte oppleve noe slikt. Men, disse tankene er utrolig vonde, og det forstår jeg veldig godt. Og uansett hva han sier, så blir jeg jo redd, og får veldig vondt inni meg.

 

Kan hende jeg blir med til psykologen... men, tror det er litt tidlig for han enda, ettersom han er i startfasen der selv.

 

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske min mann ville gått til psykolog.

Han trenger det, men innser ikke at han har problemer.

Og snart orker jeg ikke mer selv av alle psykotiske episodene hans.

De kommer tettere og varer lengre for hver eneste måned.

[Anonym bruker]

Det må være utrolig vanskelig for deg... depresjonen til mannen min går aldri ut over noen andre enn han selv. Jeg kan nå se det på han når han ikke har det bra, og merker det, men vi har det veldig bra sammen likevel. Og det var hans eget ønske å få hjelp.

 

Så jeg kan tenke meg at det er utrolig vanskelig for deg når han ikke vil ha hjelp. Jeg skjønner veldig godt at det tar på deg...

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Flere med råd/erfaringer?

 

 

Hi

[Anonym bruker]

Det er hjelp å få for deg også.

Det finnes støttegrupper for pårørende av psykisk syke.

På helsestasjonen i min kommune er det også startet opp flere grupper for barn av psykisk syke..

 

Ønsker dere masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hørt om noen slike støttegrupper her, men det er godt mulig de finnes.

 

Han skjuler dette så godt at jeg er ikke bekymret for barna. Og jeg ser på meg selv som ganske psykisk sterk, men nå er det meg han betror seg til, og det kan være tøft å høre alt det vonde.

 

Det er godt å vite at jeg kan gå et sted hvis jeg har behov for å snakke...

 

 

 

Hi