Er det mulig å elske sine stebarn like høyt som sitt eget?

[Anonym bruker]

 

Mange sier nei, og en venninne av meg påstår at det ikke er mulig. Det vi alltid være en forskjell.

 

Men jeg tror kanskje det er mulig. og jeg håper det er mulig, da mitt barn vil få en stemor.

 

Hva tror dere? Noen som har erfaringer å dele?

[Anonym bruker]

h ar ingen erfaring med dette egentlig..men jeg tror d har mye å si hvordan du selv er som person..å hvor godt forhold du får til barnet..å hvor gammelt barnet er når du blir stemor til d..men jeg tror d er kjempevanskelig å bli like gla i det barnet ,som ditt eget..

d kommer og an på om barnet bor hos dere eller bare er der av og til..

men går d an å bli like gla i det barnet som sitt eget,.så synes jeg d er kjempe godt gjordt..å synes d står stor respekt av d..å ære være den som klarer d..

[PAVEEL]

jeg tror ikke det er mulig, går ann å bli fantastisk mega glad i de, men kjærligheten du har til egne barn går ikke ann å beseires.

blir på en annen måte liksom tror jeg.

 

 

hilsen meg som også har to bonusjenter i tillegg til mine gutter:-)

[Anonym bruker]

Spørs jo litt hvor mye tid du tilbringer med de. Er man sammen annenhver helg, så tror jeg ikke det. Tilbringer man mye tid sammen, så kanskje. Men helt ærlig, så tror jeg at man alltid vil elske sitt eget barn mer.

[KaMa]

Jeg har ikke stebarn, men på generelt grunnlag tør jeg påstå at man ikke kan måle kjærlighet i kvanta, lengde osv.

Har man evnen til å elske, så har man også evnen til å elske barn som man ikke har fødet selv.

 

[Cathrine 85ogEmil]

Det tror eg faktisk! e ikke stemor, men datter av en stemor! Har bodd sammen med henne fra jg var 5 år.(mamma døde). E nå 23, hun å min far e skilt seg, men hun er fremdeles moren min, og skal hun fortelle hvor mange barn hun har så sier hun fire,(hun har tre utenom med min far). Og sier jeg er datteren hennes på lik linje med resten!! Jeg er fremdeles datteren hennes selvom pappa og hun har skilt seg! Og hun kommer til å være mormor for min lille gutt som kommer snart!

Så det tror jeg faktisk e mulig!!!

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til en jente og har to gutter selv. Jeg er glad i jenta, føler mye omsorg for henne, og følger henne godt opp. hun er hos oss annenhver uke. men jeg elsker mine biologiske barn høyere...eller på en annen måte. Det er naturlig! Jeg gjør ingen merkbar forskjell på dem, og sier like ofte at jeg er glad i henne som til mine gutter.

 

Må legge til at jeg ikke tror på de som sier de elsker stebarn like høyt som sine egne. Men det trengs kanskje ikke, disse barna har jo en egen mor som elsker dem høyere enn himmelen:)

[Cathrine 85ogEmil]

Ikke alle har deres biologiske mor nei!!!

[PAVEEL]

ser at det har nyanser nå når jeg tenker meg om. mangler barnet bio mor og man har barnet 100% hos seg hele tiden og fra det var ganske lite så er det vel kanskje mulig:-)

[Anonym bruker]

 

 

jeg har stebarn selv som bor her annen hver uke.

 

jeg tror ikke det er mulig så lenge barna har en annen mor som de er hos.

da vil du ikke helt få det samme forholdet til dem som dine egne.

 

men veldig glad i dem kan du bli

[Anonym bruker]

 

 

det blir noe annet i en slik situasjon enn de som har dem annen hver helg eller uke

[Northernlights]

Vet ikke,for jeg ahr aldri vært stemor, og det må man sikkert være for å vite helt sikkert.

 

Men jeg vet det går an å elske en stebror like høyt som sine søsken. For det erfarte jeg for mange år siden. Han døde dessverre da han var 16 år,men jeg var kjempeglad i han som om han skulle vært min egen bror.

 

[yret]

Jeg har vokst opp med stefar. Han har vært min far siden jeg var tre.

Han har alltid regnet meg som et av sine barn, og han er morfar til datteren min.

Så for å svare på spørsmålet, det er ikke tvil i mitt hjerte om at det er mulig.

 

Dere som ikke tror det, mener dere også at det er umulig å være like glad i et adoptivbarn som i et egenfødt barn?

[smillas]

Jeg tror du har rett, men det er litt annerledes likevel. Det er jo ikke snakk om adopsjon, og for mange steforeldre og stebarn er det ikke like gode vilkår for den absolutt betingelsesløse kjærligheten som man har med sine egne. Jeg er stemor og har aldri villet erstatte mor, heller være en ålreit ressurs og ekstra støttespiller for barna. Men tror det er litt vanskelig "å gi seg hen" for å elske stebarn og steforelder, kanskje fordi man ikke har noe juridisk bånd også? Går jeg fra faren til mine stebarn, går jeg i realiteten fra dem også. Det vet de, og det vet jeg.

 

Når det er sagt, jeg har blitt god og gammel, barna har blitt store og vi har fullt ut akseptert hverandre (til tross for sterk uvilje fra deres mors side). Og jeg elsker dem faktisk, begge to. Det erkjente jeg da jeg fikk min egen datter, og hun fikk disse fantastiske skapningene som storesøsken... Nå gir jeg rett og slett litt faen, og tør å være ordentlig glad i dem. we're all in it for the lon run, hehe.

[smillas]

Og selv har jeg stefar som jeg ikke er overvettes begeistret for, men som jeg har akseptert som han er. Og jeg har stesøsken som jeg nesten ikke kjenner... men har aldri bodd med dem, heller. Så omgivelsene vil selvsagt bestemme hvor mye man involverer seg. Min erfaring er som mange andre skriver her, at jo mer samvær, jo mer glad blir man i barna.

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke stemor. Men sønnen til bestevenninna mi har en like stor del av hjerete mitt som mine egne unger har.

[Anonym bruker]

vanskelig å si;) men vet at eg hadde vert veldig glad viss min kjære hadde små barn fra før:) er ufattelig glad i alle barn og hadde nok behandlet de 100 prosent likt og passet like godt på mine stebarn som mine barn:) hadde blitt veldig glad i stebarna hans.)

[smillas]

Da ble du jo nærmest adoptert,da. Jeg ble ikke det, for å si det mildt. Bodde hos faren min, men nå ser du, nå er han like begeistret for sine stebarnebarn som sine egne, nesten. Så man kan komme seg med årene.

 

Jo mer samvær, jo mer plikter og rettigheter, jo større grobunn for kjærlighet mellom steforelder og stebarn. For det er vel gjengjeldt kjærlighet som regel, når den først er der.

[Anonym bruker]

HI her

 

Har ingen erfaring med dette, og kan jo derfor ikke vite.

 

Men jeg skulle tro at det var mulig. Sikkert enklest om det ikke finnes noen biomor, og at barnet bor hos far og stemor hele tiden. Synes nesten det ville vært rart å ikke elske barnet som sitt eget da. Jeg tror kanskje det er derfor jeg ofte føler at stefedre ikke skiller slik mellom egne barn og stebarn. Kankje fordi stebarna deres som regel bor sammen med dem i og med at det oftest er mor som har hovedomsorgen.

 

 

[yret]

Det har du selvfølgelig rett i smillas.

 

Hadde spørsmålet vært om alle - eller det store flertallet - elsker stebarna sine like høyt som biobarna, så er vel svaret nei, men at det er mulig å gjøre det og at det skjer, det er jeg sikker på.

[Anonym bruker]

eg fekk stefar når eg var 12, min far har jeg aldri hatt noe forhold til, han har vert som en far for meg å mine tre brødre.. mamma å han fikk en jente år eg var 15, å jeg kan ærlig og oppriktig si at han var like glad i oss som i jenta si.. jeg og han var nett som far og datter, tror det har litt med at han ikke hadde noen barn fra før og var nermere 40 år...

[Anonym bruker]

er det så viktig det da?

du gir dine barn morskjærlighet, og hun gir det til sine :-)

 

det er mer viktig at hun oppfører seg bra og stabilt og ønsker dem velkommen med åpne armer.

[Anonym bruker]

dytt

[Mrs Smutt & Smilende]

Vanskelig.

Er stebarn, men har ingen selv.

Jeg tror at hvis jeg hadde hatt et stebarn nå med et relativt ukomplisert forhold til ville dette barnet kanskje fått en rolle i livet mitt som det å nettopp være stebarnet mitt. Det ville ha fylt en rolle mitt eget barn ikke ville ha gjort og omvendt. En person man kan lære av og få erfaringer med og bli kjent med som man blir glad i, og som det også ville være stor plass til.

Mer eller mindre glad i er vanskelig da jeg tror på mange slags kjærlighet.

[Anonym bruker]

jeg tror ikke man kan elske noen så høyt som sine egne barn...men selvfølgelig er man vær veldig glad i stebarna,men det blir på en annen måte...vertfall for meg...