Jeg bare gråter:-( Hater barnet mitt meg?

[Anonym bruker]

Barnet mitt er straks 2år, hun blir storesøster om 8 uker og jeg er så innmari sliten.

Barnet mitt ser ikke ut til å trives med meg, hun slår meg ofte og tror dette er en lek, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kjefter jeg så slår hun igjen.

Jeg har prøvd alt..overse henne osv osv..ingenting hjelper.

Hun nekter å leke alene når jeg er med henne, hun springer i hælene mine hele dagen lang nå som hun har sommerferie fra barnehagen, når faren kommer hjem fra jobb så er hun IKKE slik med han, hun respekterer han mye mer, kjefter han på henne så tør hun ikke mer, men med meg bare ler hun.

Jeg går snart på veggene, og jeg gråter mye, hvordan skal det gå når vi snart for 2 barn?:-(

Jeg er så sliten og hun er så krevend med meg, tror hun liker pappaen sin mye bedre enn meg:-(

[Anonym bruker]

Kan noen legge dette på skravle for meg også?

Kansje jeg for flere svar der inne?

Er så fortvilt og lei:-(

[Gjest]

Jeg hadde en klok helsesøster som sa til meg da jeg var høygravid med nr 2 og min eldste snart var 2 år og holdt på slik du beskriver (for dette er faktisk ganske normalt): "Se på det som en tillitserklæring. Når barnet tør å vise alle sine verste sider av seg selv til deg er det bare fordi det er ingen andre i hele verden han føler seg mer trygg på enn akkurat deg og dermed ingen andre i hele verden han er mer glad i heller". Jeg synes de ordene var utrolig beroligende og gode å høre og har siden hørt og lest dette flere ganger, at det er de menneskene barna er mest trygge på og glade i de også tør å vise seg fra sine verste sider ovenfor fordi de er trygg på at vedkommende elsker dem uansett. Så jeg vil heller tro tvert i mot, at datteren din er utrolig glad i deg og trygg på deg og derfor tør å teste alle grensne sine mot deg, for hun vet du er glad i henne uansett :-)

[FuriLaks]

Jeg signerer Alva her.

Kloke ord:)

[*mamma*til*markus*]

Enig der...

Skjønner godt at det er utrolig slitsomt, men det er faktisk en måte og vise hvor glad dem er i deg....

tro det eller ei..

[Anonym bruker]

HI her...

Til Alva.

 

Ja, det var kloke ord du gitt...tusen takk..jeg trengte det ser du!:-)

Men slitsomt er det jo....men men, skal prøve å tenke positivt..

 

Andre med gode råd?:-)

[Anonym bruker]

Til Alva

Skulle tro vi hadde samme helsesøster??! Jeg fikk beskjed om nøyaktig det samme da gutten min, som da var 11-12 mnd var på sitt værste. Ingenting var godt nok med meg, bare hyl og skrik. Med faren var han en helt annen gutt!! Men det hjalp virkelig å høre henne si det. Jeg fikk et annet syn på situsjonen, og trengte ikke "ta det personlig" å bli lei meg.

 

Til HI

Barnet ditt ser på deg som sitt alt. Du er alltid der, uansett hva som skjer. H*n føler seg trygg med deg, så trygg at h*n våger å vise både sine positive og negative sider. Ta det som et kompliment. Lettere sagt enn gjort, i know...Hvis dere har lesestunder sammen, eller leker sammen på gulvet, blir h*n bedre da? Sønnen min endret mye av sin negative adferd når jeg ga litt mer blaffen i husarbeidet, og viet mer oppmerksomhet på ham. Så kunne pappaen ta litt husarbeid sammen med meg når gutten hadde lagt seg

[Anonym bruker]

HI her..

Jo, hun elsker når vi har lesestunder sammen eller bare kikker i en avis...hun trenger mye oppmerksomhet, jeg og pappaen har kranglet endel..kan være derfor.

Ellers bruker jeg mye tid på husarbeid ja..men synes det er vikig at pappaen hennes er endel sammen med henne også, så derfor slipper jeg han til ofte men jeg velger husabeid siden jeg trossalt går hjemme hele dagene med henne, eller når hun ikke er i barnehagen.

Hun er jo en god jente da..gir klemmer og kos til alle som kommer på besøk..er stolt over at hun er så god i seg heldigvis:-)