synes dere jeg er egoistisk???

[Anonym bruker]

for og gjore det kort, så ønsker jeg og gå fra samboeren min.

 

Jeg har to unger ( en med han).

Jeg har aldri vert orgentlig alene før. har vert samboer fra jeg var 16 år gammel. flyttet hjem til mamma 3 mnd og flyttet så til min nåværene samboer. Jeg er livredd for at jeg ikke vil klare meg. har ingen kontroll og oversik over noe når jeg går føler jeg. Nå har jeg ingen familie rundt meg som jeg kan gå til. jeg jobber to kvelder i uka og aner ikke hvor jeg skal gjøre av ungene da. har ingen som kan ha de da. og det er ikke mulig og få bytta noe på jobb. siden elstemann går på skole, må jeg nesten finne meg noe i nærheten her og det er ikke store plassen jeg bor på, så utvalget på og leie noe er jo ikke så stort. har ingen egenkapital, så tviler på at jeg får noe stort lån. det meste av møbler er det han som eier, så det er jo også noe jeg må låne til.

 

Jeg tenkte jeg ville forhøre meg rundt på hvilken hjelp og støtte jeg kan få og litt oversikt over hvor mye jeg vil ha i måneden når all inntekt er regnet sammen som aleneforsørger. og så gå til banken og høre på hvordan det er med lån. Dette vil jeg gjøre før jeg forteller samboeren min noe som helst. Jeg vet at hvis jeg sier at jeg vil flytte fra han, så går han med en gang og jeg står her alene uten noen ting og en husleie på 8500 pluss barnehage og sfo regning og mange andre regninger. og med full jobb og ingen til og hjelpe til enda.

er dette veldig egoistisk av meg???

jeg fortalte min aller beste veninne som jeg har vert venninne med siden barnegagen om at jeg ville gå fra han. håpet på og få støtte fra hun, men hun mener at jeg er egoistisk og at jeg bør fortelle han med en gang at jeg vil flytte fra han.

 

er det egoistisk av meg??

noen som hvet om noen kan hjelpe meg med og finne en plass og bo og om noen kan hjelpe meg med parnepass?

[Anonym bruker]

Jeg syns du er egoistisk ja. Det jeg reagerer på er at du uten å næle sier du skal flytte med ungene. Flytter du må du ha din samboer til å skrive under papirene på at ungene får flytte. Så om han ønsker å ha omsorgen på de, mister du den. Jeg hadde hvertfall ikke vært samarbeidsvillig om min mann sa at han skulle flytte og at han da hadde ordnet alt med lelighet, jobb, barnepass osv osv mens vi fortsatt var sammen og jeg trodde alt var med det normale.

 

Så ja jeg syns du er egoistisk

[Anonym bruker]

Du skriver ikke noe om grunnen til hvorfor du vil forlate han, og derfor er det vanskelig å svare på sp.målet ditt.....

 

Men det vil være egoistisk å ha bestemt seg, og ikke si ifra til han. Da holder du han opp i narr, og finner han ut det så vil det gjøre forholdet deres vanskelig i ettertid.

 

Eg råder deg til å være åpen for familierådgivning, par-terapi om han ønsker dette. (nå vet eg jo ikke grunnen)

Om du bruker tid på det og viser at du virkelig er villig til å prøve, så vil du nok få det igjen i framtiden med tanke på samarbeid og godtone:)

 

Men dette er vanskelig:) det sjønner eg. Eg har stått på andre siden og er mann.

 

[Mariella og miniMariella]

kommunen er pliktig til å skaffe deg en midlertidig plass og bo.

 

fra nav får du overgangsstødnad, utvidet barnetrygd og du får dekt inntill 64% av utgiftene til barnepass.

 

men synes du skal si det til han.... du sier ikke noe om hvorfor. er dette noe som har ligget i kortene lenge? eller noe plutselig?

 

møbler er det mange plasser på nettet som gies bort (finn.no bl.a) vet ikke hvor i landet du bor, men det finnes vel andre alenemødre som trenger hjelp? kanskje dere kan hjelp hverandre?

 

kanskje vi kan hjelpe hverandre? pm meg da?

[Anonym bruker]

jeg har da ikke planer om og ha ordnet alt klar og ferdig så jeg bare kan ta kofferten og si hadde. det er jo ikke det jeg mener. jeg vil bare undersøke hvilken hjelp og hvilken muligheter jeg har. Og få noen til og hjelpe meg og få en oversikt over økonomien min for jeg er ikke flink med tall i det hele tatt. så jeg kan føle meg litt trygg på at jeg kan klare meg. lettere for han en for meg som står med to unger og nesten ingen ting og ta med meg, det meste er hans fra før jeg traff han, kun den yngste som er hans barn. og han har nesten ikke tid til ungene nå på grunn av jobb, han er skjefen på jobben og er mer på jobb en hjemme, så at han vil søke om og få hele omsårgen, vet jeg at ikke kommer til og skje. jobben har alltid kommet før alt annet. Kansje han vil si han vil ha 50 50, ja da er det noe vi må sette oss ned og snakke om selfølgelig, men da må han forandre mye på arbeids plassen sin, noe jeg vet at ikke kommer til og skje alikavell.(så godt kjenner jeg han bare)

[Anonym bruker]

Eg var i den situasjonen, der eg jobbet enormt mye. Og min eks. hadde regnet med at dette var plankekjøring......

Men, men. Når bruddet kom, så møtte eg meg selv virkelig å døren!

Først da såg eg hvordan eg hadde prioritert jobb før familien mm.

(hun jobbet ikke, så eg måtte jobb mer...)

Men eg bestemte meg gangske tidelig at eg skulle endre livstilen min, og være en del av ungenes liv fult ut....

Og eg ønsker 50% min, min eks. trur at eg gjør dette for å være vanskelig. Men det er feil ! Hun ville ikke mer, og først da forsto eg viktigheten av å være tilstede og ikke minst at eg har mye å gi.

Vi er på vei imot retten nå....... ikke noe særlig...

Men du skal ikke undervurdere hans jobbsituasjon (min eks. trudde det samme som du)

Det viktigste du gjør er å gjøre bruddet så humant så mulig, forstå reaksjonene, og vis forståelse for det.... selv om det kan ta litt tid..

På den måten så holder du muligheten åpen for at dere forsatt kan ha et godt forhold i ettertid....

Vi skulle prate om hvordan vi skulle ordne opp, og møtte en kald skulder om at det ikke ble noe mer, og resten har vært is fra henne....

 

[Anonym bruker]

jeg er kjempe glad i han. men jeg er rett og slett bare ikke lykkelig med han og har ikke de følesene for han lengere som jeg føler jeg trenger og ha i ett forhold, da tenker jeg ikke på den kjempe store forelskelsen altså, for det vet jeg at ikke blir der foaltid,men når jeg ikke tiltrekkes seksuelt av han lengere så. og så lyver han om alt mulig rart fra småting til store ting til meg hele tiden, og ikke bare til meg men til alle. går ikke en dag uten. akkurat som han bare må. jeg har tatt det opp med han og sakt at det ødlegger forholde mere og mere. Etter vi fikk vårt felles barn så mistet han mye av kontakten med elstemann. og det merker elstemann veldig godt. og kommer og sier til meg at etter minstemann bled født så er ikke xxx sån lengere og så gjør ikke xxx sån med meg lengere og vil aldri xxx sån mere. og så tar han elstemann for og være mye større en det elstemann er. jeg har tatt det opp med han mange ganger, men det blir ingen forbedringer. ungkarsliver har han heller ikke helt ville legge fra seg enda.

jeg går bare og hakker og skjefter på han hele tiden nå og hvet at vi begge får deet bedre hver for oss.

[Anonym bruker]

ja jeg har tenkt frem og tilbake på dette lenge. men har prøvd så godt jeg kan og få det til og fungere. men det går ikke lengere. tror kansje han også føler det litt slikt egentlig.

nå har han plutselig begynt og tatoovere seg i hytt og pine og han har mange fra før av ogsp. jag har sakt at jeg ikke liker det og synes det er dorlig gjort og bare gjøre det uten og ta hensyn til hva jeg mener. han har jo så mange fra før av og da mener jeg han kan høre litt på hva jeg mener om saken, men nekter og høre på hva jeg har og si.

jeg sa sist han kom hjem med en ny at kommer du hjem med en til nå , så flytter jeg. (sa det egentlig for og se hva reaksjonen hans ble da) da sa han bare at hab hadde ikke tenkt og slutte, så da måtte jeg bare pakke sakene mine om jeg ville det. jeg spurte om en tegninge til på kroppen betydde mere en forholde vårt, da sa han bare han skulle ha noen til så da måtte jeg bare flytte om jeg ville det.

det sier jo litt om hvordan forholde vårt er