Når pappaen kommer tilbake..

[Mamsen86]

Jeg gidder ikke å ta noen gleder eller noen sorger på forskudd, men litt råd underveis er greit å få med seg.. And yes, I know at jeg var happy, så sur, så happy, så sur for et år siden pga han - men glem det nå.. (Just sayin' for jeg fikk litt dritt pga det i fjor)..

 

Han tok kontakt med meg i dag, alt er veldig ferskt og jeg føler egentlig ingenting rundt det akkurat nå, nettopp fordi jeg har hørt nøyaktig det samme tidligere - og sett hvor mye crap det var. Men jeg velger likevel å spørre her inne om noen råd, så jeg er litt "forbredt" just in case det skulle vise seg at han vil stille opp mer nå.

 

Jeg sa at skal du være pappa nå, så er du pappa for alltid. Denne gangen kan du ikke gå. Men iom. at det var han som tok skrittet å kontaktet meg, så velger jeg å se på det som en positiv ting.

 

Det jeg først og fremst tenker og lurer på er, hvordan gjør vi dette fremover? Jeg var å møtte han alene i dag, men det sier seg jo selv at etterhvert er det mini han skal møte. Hun er snart to år, og vet godt hva "pappa" er. Eller.. Hva pappa betyr. På en måte.. Hun ser kusinen og fetteren sin si pappa til en hun kaller onkel, at jeg sier pappa til en hun kaller "beste" osv. Og hun har bilder av sin egen pappa, som vi ser på innimellom. Da sier hun "pappa" å smiler. Så hun vet.. Men.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, på en måte. Skal jeg si "se, der er *******", eller skal jeg bruke pappa med èn gang? Jeg er så usikker, for han har forsvunnet en gang tidligere.. Nå er hun stor, så hun forstår mer. Og "pappa" er liksom noe som, jeg iallefall, liker å forbinne med noe trygt og godt.

 

Også tenker jeg på.. Når dem skal møtes.. Det er jo ikke første gang, han stilte mye opp når hun var baby. Men alt er annerledes nå.. Hun er større og får med seg så mye mer. Jeg bare lurer på hvordan dere ville ha gjort det? Små, korte møter så hun vender seg til han? Jeg vil ikke bare peise på, skremme dem begge.. Jeg vet at jeg også gjorde mange feil sist, og føler at - if this is like a second chance så vil jeg gjøre det så riktig som det lar seg gjøre..

 

Signerer med nick, selvom mange vet hvem jeg er og med min flaks så jinxer jeg hele greia siden jeg snakker høyt om det, hehe. Men som sagt.. Jeg vil bare gjøre det riktig nå.

 

På forhånd, tusen takk.

[jegvilogsåhaettnyttnickidag!]

har ingen erfaring da bf til eldste har stillt opp hele tiden (- heldigvis, men ser for meg ditt senario mer med bf til yngste selv om hun bare er baby ennå).

Men noen tanker har jeg ;-)

 

Fikk ikke helt tak i om han bare vil tilbake som pappa eller også som partner i ditt liv, men tenker at det kan være smart å uansett få litt hjelp av familievernkontoret for en avklaring av hvilket valg han nå tar og hva det innebærer ?

At dersom han velger å innvolvere seg med barnet sitt er det ikke bare å forsvinne igjen nå som hun begynner bli såpass stor ?? Bf til yngste her har en historie (viste det seg..) hvor han kutter folk helt ut av livet sitt over natta når han blir forbannet, også familie..Selv tenker jeg at dette kan jeg leve med om han gjør det nå i løpet av snuppas første leveår el, værre om det skjer når hun er 5, 10 år el...derfor viktig å få inn i hodet på ham ( og din bf) at det valget han tar nå er noe han MÅ stå ved, og tror kanskje det da bør noen utenforstående til slik at de ser at dette faktisk er viktig...

 

Dette er kun mine tanker...

 

 

Lykke til !

[Mamsen86]

Ja hehe, ser at innlegget er litt (veldig, haha) rotete, men var litt sånn halvkaotisk i mami's hodet i går ;-) Men han vil tilbake som en pappa, være der for lille snuppa.

 

Men ja, du har helt rett. Jeg tror jeg skal ta en telefon til familievernkontoret, og iallefall få litt veiledning i første omgang. Sånn just in case.. Men du vet, han gikk en gang før. Så jeg er skeptisk. Veldig synd, for klarer ikke å være så glad (som jeg kanskje burde?)..

Mange kaotiske følelser, hehe. Jeg har liksom hatt hun helt for meg selv så lenge. Ja, uff, det hørtes egoistisk ut, dont get me wrong..