Si noe nå eller drøye og vurdere senere??

[Tusta*]

Ble for et år siden samboer med en herlig fyr som var min beste venn i 3 år, og han redda livet mitt flere ganger. Det var ganger jeg ikke trodde jeg skulle orke leve lenger etter min far døde, for han var den som holdt familien sammen og jeg var en skikkelig pappa jente med dårlig forhold til moren min.

 

Var plutselig helt alene og måtte klare meg selv ved hjelp av venner og støtte fra andre steder.

Var noen felles venner som "spleisa" oss som venner fordi vi begge hadde vært igjennom mye vondt og kunne skjønne hverandre bedre enn de kunne..

 

Hadde min egen leilighet like ved skolen når jeg gikk vg1, men var omtrent like mye- om ikke mer i nabobyen hos min nåværende samboer og vi fant derfor ut at jeg like godt kunne flytte inn hos han. Han hadde tross alt plassen og var bare glad for selskapet..

 

vi var egentlig aldri sammen sånn offisielt, selv om vi hele tiden har delt seng og oppført oss som et par. Vi feira tilogmed jul med familien hans her hos oss i år.

Fant i jula ut at jeg var gravid, og ble så livredd at jeg tok abort like over nyttår, 11 uker på vei.

Han var veldig støttende og sa at det valget var mitt og at han kun ville mitt beste, Han har faktisk gjort ALT han kan for at jeg skal få ha det bra så lenge jeg har kjent han, og tilogmed det siste året når jeg har vært igjennom et par depresjoner.. slet meg skikkelig ut ved å gi alt på skolen, 2.klasse som var mitt siste år før lærlingtiden og avgjørende for mine valg for fremtiden. fikk plutselig knallgode karakterer, best i klassen i noen fag også, men aldri har jeg vært så frekk, irritabel, slem og sårbar..

 

Avtalen vi ble enige om når jeg flyttet inn for et år siden var at jeg skulle bo her et år, så skulle jeg fnne meg noe eget, og jeg har begynt å lete etter noen som virker greie.. Har funnet noen, men enda ikke bestemt meg.. Skal begynne som lærling midt i august,og ser frem til det.

 

Dillemmaet er at jeg idag tidlig tok en g-test og den var positiv..

Forholdet vårt har begynt å skrante skikkelig, og jeg tror ikke det vil endre stort med denne nyheten, men er veldig i tvil om jeg skal si noe nå eller ikke.. Kunne jo risikere å bli mistenkt for å tulla med pillene med vilje for å få bli...

 

Setter veldig pris på andres meninger, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. har ikke turt å si noe til noen enda... :s

 

Har bestemt meg for å beholde ungen dersom alt går bra...

 

Noen tips om hva jeg bør gjøre??

Tenker ikke klart nok til å se noen løsning eller gjøre noe..

Tør ikke si noe om dette til noen enda før jeg klarer skjønne det og får litt orden.. Et sted å bo i første omgang kanskje...

[Endelig mamma!]

Leit å høre dette her. Men hva mener du egentlig med "Har bestemt meg for å beholde ungen dersom alt går bra..."? Er klart ingen kan tvinge deg til å ta abort. Men å bli gravid i et forhold som skranter, er ikke noe bra utgangspunkt. Mener IKKE at du bør ta abort, men at dere snakker sammen. Som gravid trenger du støtte og omsorg, ikke en mann som kjefter på deg og bryter deg ned.

Men han har jo også en rett til å vite at han skal bli far, men om du er redd for å bli presset til abort, kan du jo vente til de 12 magiske ukene er over.

Har du ikke noen venner du kan bo hos enn så lenge da? Familie? Jeg vil råde deg til å oppsøke Amathea, som er en gratis rådgivningstjeneste for gravide.

Dette ble ganske surrete ser jeg, men håper du forstod budskapet mitt: det er DIN avgjørelse om du vil beholde barnet eller ikke, ingen andres.

Masse lykke til vennen.

 

[birrisj05.02.09]

Når alt kommer til alt så er det ikke bare din skyld at det skjedde! Husk det! Han har ansvar han også! Og det burde han ta!

[birrisj05.02.09]

Var egentlig mer jeg skulle si

Snakk med han, så fort som du bare kan, for jo tidligere du involverer han, jo mer involvert føler han seg.

Kommunikasjon er nøkkelen! Så ordner alt seg sikkert..