Til "Pappa og sommerferien" og andre som nettopp har brutt

[Anonym bruker]

Fra tid til annen så kommer det innlegg her fra de som nettopp har gått ut av forhold, enten det er de som har gått eller de ble forlatt. Dette er kanskje en trøst til dere som føler det tungt nå i ferien

 

Akkurat nå sitter jeg på en campingplass, og skriver innlegg mens min kjære er i dusjen. Det er vår første ferie sammen og det er utrolig deilig.

 

Jeg ble alene for 2,5 år siden, rett før jul. Den første julen, den første påsken, de første bursdagene til ungene, den første sommerferien - alt var helt jævlig. Selv om jeg etterhvert kom over ham som hadde forlatt meg, så var savnet etter å dele disse stundene med noen der hele tiden.

 

Men etterhvert var det ikke savnet av barnefar, men savnet av nærhet - savnet av å bli elsket.

 

Den andre julen var jeg kommet så langt at jeg følte at jeg og ungene fungerte som en helhet. Det samme med alle merkedager deretter. Jeg satte virkelig pris på tiden med ungene i en ellers stresset hverdag. Savnet gikk mer og mer over, og ting roet seg.

 

Så i fjor rett før jul i fjor fikk jeg meg kjæreste og det var utrolig skjønt - men han kom jo bare dalende ned i fanget mitt. Jeg var ikke på let, hadde funnet meg selv som singel

 

Nå har vi vår første ferie alene, mens vi om et par uker skal ha vår første ferie sammen med alle barna.

 

Når jeg tenker tilbake på de siste årene, så vil jeg si at jeg har hatt det ekstremt deilig da også. Jeg har fått tid til å komme meg helt fra det forrige forholdet, keg var klar for noe nytt. Drar ikke med meg noen skjeletter inn i det jeg nå håper er et forhold som skal vare livet ut.

 

Jeg tror det jeg mener å formidle er at finn på ting med ungene nå, kos deg og finn deg selv. Gjør ting du og ungene liker. Gjør ting dere aldri har gjort før. Test dine grenser. Så kommer kjærligheten til deg igjen også, med alt det innebærer.

 

Men lykken - den kommer den dagen du ser at du har det bedre uten det forrige forholdet

[Anonym bruker]

Takk, for innlegget..

Eg er forberett på at det blir en tøff periode. Og tenker mye, kansje for mye. Det er blitt veldig vondt mellom meg min eks. etter bruddet, litt min feil og litt hennes. Men eg går utfra at håpet om at hun skal komme tilbake må bare være der til at det ikke vil være der mer....

Vi har tross alt en gutt sammen:) Eg er villig til å ta henne tilbake pga. at eg er gla i henne og ikke minst for vår sønn.... Og ja, eg vet at det kreves mye for å få det til....