Trenger råd - det er ensomt være stemor... :-(

[Anonym bruker]

Er det noen andre der ute uten "egne" særkullsbarn? Det renner over for meg snart - trodde jeg hadde kontroll men nå merker jeg at det begynner å tære etter 3 års samboerskap.

 

Jeg føler meg tidvis rettsløs i mitt eget hjem med to stedøtre sent i tenårene. Greie jenter sånt sett og far stiller opp. Har for lengst akseptert at jeg kommer i annen rekke, men herregud for et ensomt sted det er å være når en er gravid i 5. måned!

 

JEG TRENGER DEG, KJÆRE SAMBOER!

 

Kommunikasjonen er på all-time-low, kjenner at jeg burde vært mye gladere enn jeg er. Mye hormoner med i bildet, selvsagt. Mye sinne som er innestengt. Er ikke av den feige typen, men i svake øyeblikk vurderer jeg også å gi opp.

 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

[Anonym bruker]

ikke skyld på hormoner, du reagerer fordi han gjør deg urett, det er helt berettiget. du skal ikke føle deg rettsløs og i andre rekke i ditt eget hjem. særlig ikke når du er gravid.

jeg kjenner meg veldig godt igjen, han greide ikke balansen med å ha plass til flere i livet sitt, han tenkte aldri på meg, han prioriterte aldri meg. jeg derimot tenkte alltid på han, jeg ønskte å være sammen med han, jeg ønskte å ha tid sammen, jeg gjorde mine valg ut i fra hva jeg tenkte han kunne like. det er jo sånn et parforhold skal være, der en står like mye i sentrum begge to, der en tenker på hverandre og ønsker å glede hverandre. men ikke han, han var mer opptatt av å tilfredstille kravstore, bortskjemte unger, helt til fortrengsel for alle andre.

 

vi hadde en krise, ting har gått seg til, han er nå en super mann og veldig flink med fellesbarn. men jeg merker at jeg bryr meg ikke lenger. det spiller egentlig ikke så stor rolle, jeg har mistet helt totalt respekten for han, at han kunne behandle meg sånn. han er meg faktisk ikke verdig.

 

jeg håper jeg kommer til å være i stand til å tilgi, og ikke sitte opp midt på natta å blåse ut min vrede, skuffelse og bitterhet til fremmede mennesker på internett. men jeg kjenner meg veldig igjen.

jeg anbefaler deg å kreve ditt, og om du ikke får bør han forklare hvorfor.

å ha barn fra før er jo ingen unnskyldning for å ikke behandle kona si bra.

[Anonym bruker]

HI her, takk for tilbakemelding! Jeg kjenner meg igjen i alt du sier... Det er tøffe tak, jeg har begynt å grue meg til samværsukene. Det burde være oss to voksne i sentrum, men det blir ikke slik...

 

Jeg føler med deg, jeg synes ikke din historie har noen happy ending... Det lukter knuste drømmer lang vei, ble trist når jeg leste det.

 

Må prøve å ta tak i dette nå, som du sier. Likegyldighet (som du beskriver) er et bra selvforsvar - har vært innom den strategien også, men det får bli absolutt siste utvei.

 

En ting er sikekrt - ingen kunne forberedt meg på hvordan dette kom til å bli.

[Anonym bruker]

Det er nok ensomt å være stemor. Men det er også ensomt å være far som står mellom barn/kone, og barn som står mellom far/kone, og far/mor.

 

Voksne bør aldri være i sentrum. Husk at du og din mann er de eneste i situasjonen som faktisk har valgt å være der, med alt det måtte innebære. Barn, uansett hvem som er biologiske foreldre, bør alltid være i fokus. Det vil ikke si at barna skal kunne overkjøre de voksne, og ikke ha regler eller respektere at deres steforeldre er voksen i huset på lik linje med far eller mor.

 

Sett regler ut fra barnas beste! Det er viktig for barn at voksne har det bra og kan støtte dem, og det er viktig for barn å ha klare grenser å forholde seg til. Som voksne må dere sammen ha klart for dere hvordan barna skal ha det når de er hjemme. Like viktig er det at dere har klart foran dere hvordan dere voksne skal ha det når barna er hjemme.

 

Hvis din mann ikke hjelper deg og stiller opp for deg når du er gravid, er det ikke hans barns skyld, men hans og din. Snakk sammen og kom frem til en løsning hvor du føler at du og ufødt er like viktig for ham som resten av familien.. Det må være en balanse for alle, snakk med ham og fokuser på at barna har det bedre når dere som voksne spiller på samme lag.

[Anonym bruker]

HI igjen,

 

Vil presisere at det jeg mente med voksne i sentrum er ikke at våre hensyn skal komme først, men at vi to som som voksne har styringen og setter premissene for hvordan familien skal fungere. Det er ingen barn som lider i vår husholdning. Ennå.

 

Det er to leire i huset vårt, det er "gammel" og "ny" familie. Det er ikke sunt, men jeg ser hvor farlig det er å lufte det til å med på et slikt forum som dette uten å virke egoistisk og selvsentrert. Jeg er nok litt sliten og preget av en situasjon som hat tæret en stund.

 

Takk for fornuftige råd, det er godt med litt perspektiv!

[Anonym bruker]

Kjære Hi.

 

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i dette. Er som om jeg skulle skrevet det selv. Samboeren min har to fra før, og vi har en felles som bare er noen måneder gammel. Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at dere voksne skal stå i sentrum. Slik føler jeg det også. Jeg føler at jeg og sambo er et par og en familie den ene uka. Men så fort de to andre kommer blir jeg i skyggen. Da er det barna som styrer. Da er det de tre som er i spissen, mens jeg føler meg som fremmed i eget hjem. Jeg også var mye ulykkelig da jeg gikk gravid. Følte meg mye alene. Følte at jeg kom i 2. rekke når enn det måtte være. Det var tøfft. det er fortsatt tøfft. Når jeg ser på den lille jenta mi ville jeg gjort det igjen. Jeg elsker henne over alt. Jeg skulle bare ønske at det var med en som ikke hadde barn fra før. En som hadde en større plass til meg i livet. Jeg skulle ønske alt var annerledes. Nå holder jeg ut på overtid....

[Anonym bruker]

det høres så tåpelig ut dette med at det alltid er barna som skal være i sentrum og fokus og det aller beste for barna og sånt flås. unnskyld at jeg høres litt firkantet ut, men alt dette er en balansegang for alle voksne og barn. i en familie med barn, er det de voksne som er sentrum, barna henger mer ved. jeg snakker nå også om mine valg for mine barn. for det er så mange bådestore og små avgjørelser her i livet der det ikke er noe rett eller feil, og det er så mange avgjørelser der en veier opp dette taper jeg og dette vinner jeg, eller barnet.

hva gjør man. alt fra hvor lenge en skal være i svangerskapspermisjon, hvilken jobb man skal velge, skift eller dag, skal man ha barnehage, til hvor man skal bo. hva skal man tjene og hvordan skal man leve.

selvsagt tar vi alle barna våre og hva som gjelder dem med i betraktning, men det er vi som velger både for oss og dem. jeg gjør mange ting som barna mine ikke liker, og jeg gjør mange valg som får negative følger for dem, men også noen positive konsekvenser. det heter å velge og prioritere.

de som velger å skille seg gjør jo også sånne valg, de tar å bryter opp familien, de tar en forelder fra barna, de skaper mange negative følelser som sorg og tap, usikkerhet og tristhet. men de gir barna en mer harmonisk far og mor, og det er jo viktig, for er en ikke selv lykkelig er ikke barna det heller :-)

[Anonym bruker]

uff får vondt når jeg leser dette, kjenner meg så igjen. helt enig at man aldri skal gjøre noe til fordel for en stemor/far som barn taper på, men i min verden taper alle på at det er barna som gjennom far styrer hjemmet og bestemmer alt. Trygge barn trenger grenser og stabile roller. Dvs de voksne styrer huset og barna er barn. Som alle blir brukt mye tid og kjærlighet på, men skal ikke få en voksen rolle. Det er ikke barnas plass rett og slett. Ikke får den stemoren/faren det noe godt heller som mister retten til å bestemme i sitt eget hus sammen med partneren. Mener selvfølgelig ikke barn ikke burde bli hørt, men det er forskjell på å få sin mening tatt med i betraktning hos de voksne og det å bestemme over de/ den voksne. Dessutten burde det være stor forskjell på kjærlighet til barna og kjærlighet til partner/ kjæresten sin... Og det å ha barn fra før er vel ingen unnskyldning for å ikke være der for kjæresten sin som en partner, venn og romantisk elsker. Alle snakker jo om hvor viktig det er å ta vare på kjæreste forholdet når man får barn, hvorfor skal det ikke gjelde også når man har særkullsbarn? barna taper jo også på situasjonen de lærer jo av deres forhold? hvordan forbilder blir dere for dem om hvordan et forhold skal være? Hvor en kvinnes plass i hjemmet er? De mister jo respekten for en som blir tråkket over. Et hjem med ulykkelige voksne og uklare roller gir ikke lykkelige barn. Men situasjonen er ikke særkullsbarnas skyld, det er 100% far sin skyld og det er han som ikke takler det... Og stemor som lider, noe som ikke er riktig...

[Anonym bruker]

Hei igjen.. Var jeg som skrev at barn alltid skal være i sentrum...

 

Og det mener jeg fremdeles. Men sett dere inn i barns verden, hva er viktig for dem?

 

- gode forbilder

- trygge omgivelser

- klare regler å forholde seg til

 

Og det får man bare hvis de voksne står sammen og er enige om ting. Med barnas (alle sammen) beste interesser i fokus. Å vise barna at far er enehersker i huset tjener vel ingen på? Hvis barna hvordan samspillet skal være! Det er i både deres og barnas beste interesse.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette! Min samboer har en sønn på fem år, og jeg føler meg av og til utrolig ensom når han her hos oss. Da er det bare de to som gjelder, og jeg føler meg oversett. Føler også at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt i mitt eget hjem, og at det jeg sier ikke gjelder før pappa har gjentatt det, eller så blir det bare oversett av både far og sønn. Jeg er uening i mange av de reglene som gjeler, men har aldri blitt spurt om min mening, og hvis jeg prøver å hinte om hva jeg mener så blir det oversett. Føler at jeg ikke får noe tillitt når det gjeler barnet, kun i de tilfellene det er "krise" og ingen andre kan passe han. Utrolig trist og frustrerende til tider.