Herregud så redd jeg ble i dag!!!!!

[Anonym bruker]

Gikk i byen sammen med jenta mi. Hun er flink å holde meg i hånden og har aldri prøvd å stikke av før. Men i dag slet hun hånda løs fra min og løp ut i veien! Jeg reagerte heldigvis lynkjapt og fikk løftet henne bort. Ropte og skrek og ble helt hysterisk. Det var mye trafikk og det var bare flaks at hun ikke ble ppåkjørt. Dette var tdlig i dag, og jeg har ennå hjertebank.

Det var så ekkelt, og jeg merket etterpå at jeg gruer meg til å ta henne med meg til byen etter dette....Elsker henne så høyt, og er hysterisk livredd for at noen skal skje med henne......

 

Og en annen ting var at det var mange mennesker som jeg kjenner der, og jeg tenker sånn på hva de tror om meg...De må jo tro jeg er en dårlig mor som ikke klarer å ta vare på datteren min:(

 

 

[Northernlights]

Jeg har en sånn gutt. Han kan finne på akkurat det der, men det vet jeg jo. Så jeg må ta forholdsregler hele tiden.

Han er ikke redd for noe. Slapp jeg han løs i en folkemengde, ville han vært borte på to sekunder.

En skummel unge jeg har.

Skjønner redselen din! Har opplevd mange nestenulykker med minsten, og jeg er livredd for at noe skal skje han...han er enormt impulsiv,og får han en sjanse, stikker han ut døra. Så vi har satt i bolter høyt oppe på hver dør omtrent.

Det er nesten som om han leter etter en utvei for å gjøre noe galt, og det er enormt slitsomt å hele tiden være på vakt...

 

Men de vokser jo,og blir større, og skjønner heldigvis mer etterhvert.

 

 

[Duracella]

HI: Jeg tror alle skjønner at slikt kan skje! Er nok ingen som tenker noe galt om dine evner som mor av den grunn. Mange har opplevd lignende selv, og alle kjenner den ekle følelsen. Ikke tenk på det.

[Gjest]

Huff, jeg skjønner følelsen din. Jeg har også en som er relativt grei når vi er ute. men så er det et par ganger som han plutselig ikke hører. Plutselig kan han begynne å løpe og ikke høre på meg når jeg ber han stoppe. Blir så redd at man reagerer med sinne.

Man får litt vegring mot å gå ut alene med de. Helst liker jeg når han er sliten og vil sitte i vogna, for da har jeg kontroll på han. Men merker jo at han lærer mer og mer for hver dag. år vi kommer til steder hvor det er mange biler, sier han "masse biler, være forsiktig", og da roer han ned tempoet.

 

Hadde en ekkel episode for noen uker siden. Vi satt ved en golfbane og lillegutt lekte inne i et stort partytelt. Jeg så han hele tiden. Så bort i 3 sek. og da var han borte. Jeg løp rundt og ropte på han. Eneste måten han kunne komme ut på var å krabbe under teltet, noen meter nedenfor var det en bilvei. Følte jeg fikk panikk. Finner han ingensted, løper inn i teltet igjen, og der sitter han på huk bak en stol og bæsjer. Så blid som han var, kunne jo ikke bli sinna, for han hadde jo ikke gått noen sted. Reagerte med å begynne å gråte, klarte ikke slutte å gråte, det var en fæl følelse.