Ang. dette med flytting ved samlivsbrudd.

[~sjiraff~]

Jada dumt med ny tråd, men jeg har noen tanker rundt dette. Jeg vet at det er massevis av forskjellige gode og drålige grunner til at foreldre velger å flytte på seg selv og barna et stykke fra den andre forelderen. Så det er ikke noe forsøk på å henge ut noen, bare mine tanker rundt dette.

 

Da jeg flyttet hit til samboers hjemsted skjedde det litt sånn tilfeldig. Han hadde hus her og vi jobbet ikke så altfor langt unna. Men da jeg valgte å få barn med min samboer så tok jeg egentlig et bevisst valg. Jeg ser ingen grunn til å ta med barna og flytte unna der de er vokst opp, går i bhg og har både besteforeldre, venner og faddere rundt seg. Hvis man skal flytte på seg bør det (i mine øyne) vare en felles beslutning. Jeg mener selv at jeg har valgt å bo her, og dermed må jeg ved et eventuelt brudd bli her frem til barna er så gamle at de flytter ut. Barna skal få slippe å bytte barnehage og skole. I tillegg er det i mine øyne viktig at begge foreldrene er i nærheten. Jeg ville ikke bevisst tatt med meg barna og flyttet uten barnefars samtykke.

 

Vi har forsåvidt snakket om og vurdert at i en samboerkontrakt skal det stå at barna ikke skal flyttes ut av skolekretsen uten at foreldrene er enige at det er det beste.

[Mariella og miniMariella]

det høres enkelt å si det nå, men om det skjer er det ikke sikkert det er så enkelt...

 

"mine tanker"

[kokko]

Jeg er så enige i det du sier, men det kan ligge så mye under at det er ikke lett. og for den det gjelder så tro jeg ikke det er et lett valg han/hun tar. når de flytter.

 

Men jeg kjenner på meg at det hadde ikke vært kjekt hadde mannen tatt ungene og flyttet langt unna, då skulle han jammen meg fått betale alle reisen til barna til meg. Det samme syns jeg at jeg burde har gjort skulle jeg har reist langt i fra pappen til barna.

Men det er også viktig å ha et nettverkrundt seg og når man føler at hele nettverke kolapser så er det vel bra å flytte nærmere slekt og de som står hverandre nær... for en periode.... Når det kommer til skolegang så har vel begge noe de skulle ha sakt....om hvor de bør bo...

 

uansett lykke til valget til den det gjelder. det er uansett ikke lett. men tenk på deg og ungene,

[Gjest]

Det er veldig viktig å tenke gjennom slike ting når man etablerer seg. Jeg er så heldig at samboeren og jeg har hjemstedene våre 2timer reisevei med bil i mellom, bor i min hjemkommune nå, etter å ha bodd i hans i 2år, vi har hus begge steder, så sånn sett er det enkelt skuring hvis det skulle ryke for vår del praktisk sett.

 

 

[~sjiraff~]

JA det er sikkert mye enklere å si det nå enn den dagen det eventuelt skulle bli ett brudd. Men samtidig så er jeg veldig innstilt på at jeg skal bo på dette stedet her ved et eventuelt brudd. Dette er hjemstedet til barna mine, de har venner, familie og kontakter her.

 

Men du har selvsagt helt rett i at det er enkelt å si det nå, men kanskje ikke så enkelt og situasjonen skulle bli reell.

[unnl]

Vi (samboer og felles barn) flyttet i fjor 150 mil for å få oss jobb. I år har vi flyttet tilbake igjen. Vår jente har syntes dette har vært spennende. Da vi flyttet fra hjemstedet vårt, gledet hun seg til å begynne i ny barnehage, få nye venner osv. Nå gledet hun seg til å komme tilbake til den gamle barnehagen og de gamle vennene osv. Flytting trenger ikke være en vond opplevelse for barn. Vi la veldig vekt på de positive sidene med flyttinga når vi pratet om det, samtidig som vi ikke "snakket bort" de negative sidene som at det ville bli sjelden vi kunne møte besteforeldre osv...

Vet ikke hva jeg skal si, men noen ganger er flytting nødvendig, og da går det an å gjøre det til noe positivt:)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Helt enig i at man bør tenke gjennom dette før man velger å få barn (eller gifte seg, for de som setter den "kontrakten" høyt). Selv har jeg litt vansker med å sette meg inn i situasjonen da jeg etterhvert har min egen bittelille familie i denn ebyen (dvs mamma siden jeg er enebarn og pappa er død) - hun som flyttet hit med meg fra et annet sted i landet. Så hadde vi gått fra hverandre så hadde vi nok uansett blitt boende i samme by. Og ideellt sett i samme skolekrets.

 

Men så er det et par økonomiske hensyn også å ta, noe jeg ble mer klar over da kollegaen min gikk/går gjennom skilsmissen fra he**ete. De har 4 unger og vært sammen i 20 år. Etter mange års hangling er hun utro og han finner utav det og forandrer helt personlighet. Han mister helt gangsynet for hva som er det beste for ungene, og skal "ha" alt mens hun skal få ingenting. Hun vil jo helst også at ungene skal gå på samme skole, men samtidig så lenge hun ikke har råd til å kjøpe ham ut av huset så har hun heller ikke råd til hus i nærheten pga prisnivå, og må derfor se seg om etter husvær såpass langt borte at ungene må bytte både skole og bysentrum. Noe han selvsagt klikket på men like fullt ikke ville la henne få beholde huset (feks ved å ikke la henne betale alt men feks overføre den delen av huset hun ikke har råd til å betale ut som arv til ungene). Det er klart det er forskjell på å flytte en halvtime bort og mange timer bort, men utenom i reisetid til far vil kanskje ikke ungene merke så stor forskjell...