Pappa og sommerferien

[Anonym bruker]

Nå er endelig ferien her:) Skal ha mine 2 barn i 3 uker:) Eg har gledet meg mye til dette:) Har kjøpt campingvogn så vi kan dra på tur sammen, og virkelig nyte tiden sammen............. Men.... det er 2,5 mnd siden bruddet og nå savner eg henne som aldri før(hun som dro), bruddet vart tøft for meg, eg ønsket å gjøre alt som kunnes for at vi kunne holde sammen.... Når eg har hatt ungene så har det gått mye bedre, og derfor har eg hatt store forventninger til ferien. Men har hatt de en uke nå, og føler meg nesten deprimert av savnet etter min eks. Og føler nå at eg ikke klarer å gi 100% til ungene, noe som eg hadde planlagt....... Eg har brukt mye tid på forhand på å lese bøker om hvordan komme seg videre, og akseptere hele bruddet med kjærlighet.

(Med det resultat eg eg ser klarer og klarer mine feil i bruddet, og at eg selv har sperret for å ta imot kjærlighet....)

Men følelsene av savn dukker stadig opp, vår venner var bygget på hennes platform av venniner og derfor sitter eg mye alene nå. Mine venner bor langt borte og derfor blir det kun telefonkontakt....

Er også usikker på om savnet er reelt, eller om det er kun savn etter ei å være gla i og være nær- føle kjærlighet.. Det har eg ikke følt på mange år....

Eg vet at eg trenger god tid på å finne meg selv og roen før eg går videre, men følelsen av trang til nærhet ligger så sterkt i meg.....

Hva skal eg gjøre........ Opplever noen av dere dette???

Ønsker ikke bare å plukke opp en dame for å få tilfredsstilt meg selv heller...... Men skulle ønske at det var ei der ute som trenger det samme, helt uforpliktene.... dele tanker og nærhet... Men er veldig usikker på om det vil være lurt..? Som du sikkert sjønner så er eg veldig forvirret ak. nå.... Om noen av dere kan gi meg noen råd eller egen erfaringer så hadde vært gla for det:)

 

[Anonym bruker]

Er det ingen som vil gi noen gode råd......

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

hei:)

 

her dro bf 3 mnd før fødselen av minsta..(fant ei ny) har vært singel i 1 år nå å koser meg !! hehe..

 

vanskelig å gi deg råd men.. ikke skaff deg et forhold bare for å ha noen. det er jævlig tøft til å begynne med, men bruk vennene dine å familien din.

skaff deg en hobby o.l.

 

en vakker dag er du kommet over xn, å den dagen er super:))

 

 

[Kosel]

Vet liksom ikke hva jeg kan gi av råd jeg... Har vært aleine helt siden starten, men har ett bra forhold til pappaen.

Må si jeg kjenner veldig godt igjen det du nevner om man savner DEN bestemte personen, eller bare savner noen. Tok meg vel et halvt år etter at sønnen vår kom til verden (dog tok meg lang tid å i det hele tatt inrømme det) at jeg var kommet over pappaen hans. Men her er jeg ganske sikker på at det var fordi vi hadde fått et barn, og at livssituasjonen vi var i ikke akkurat var i nærheten av hvordan noen av oss hadde forestilt oss at den skulle være når man ble foreldre. Og at jeg mest savnet NOEN og ikke nødvendigvis HAM, selvom jeg til tider inbilte meg at jeg gjorde det

 

Nå syntes jeg det er vanskelig andre veien. Har møtt en flott fyr, men får fullstendig angst for at jeg bare "kaster" meg inn i noe fordi det er et savn der etter noe og ikke fordi jeg virkelig har følelser for ham...

hmmm- skal ikke være enkelt...

[Anonym bruker]

Takk:) Det er godt å høyre hva andre opplever, og ikke minst hvordan tankene deres har vært:) Eg leser og høyrer hele tiden at ting går over etterhvet, og det er jo greit og logisk.

Men værre er det med alle tankene som følger med nå, føler ofte at det drar fokuset bort fra hverdagen og ungene.

Ønsker å være 100% tilstede for ungene, legger meg for å være opplagt når de våkner om morgonen. (står opp 1 time før de, og lager klar frokosten) Men tankene rundt min eks. drar fokuset bort hele tiden iløp av dagen, kommer hun tilbake? Hva gjør hun? Funnet en ny? Hva tenker hun om framtiden? Hvordan blir omsorgen for barna? osv....

Er det samme tanker som dere har slitt med? og hvorlenge varer det før det går over???

Eg ønsker kun å få fokus på ungene og meg selv, slik at eg kan føle ekte glede i hverdagen igjen.... ( lenge lenge siden....)

[Kosel]

Her har jeg jo virkelig ingeting å komme med iogmed vi ikke var sammen når jr ble født... ja, strengt tatt var vi vel aldri (etter betegnelsen) "sammen" heller.. Så akkurat den sorgen over å ha mistet en jeg er glad i har jeg ikke opplevd med bf- Vi har alltid vært gode venner ( og veeeldig gode venner en stund og...hehe) og vært gode venner siden.

 

Ja, er jo forsåvidt logisk at det blir bedre med tiden, men det er jo veldig enkelt å si da... Ikke fult så enkelt når man er midt oppi det. Vil gi deg masse ros for å ville gjøre alt for å ha full fokus på ungene og hva som er best for de!! Dette er det altfor mange både menn og kvinner som glemmer når de står midt i samlivsbrudd. Tror det kan være lurt å komme seg litt bort. Ta med ungene på utflukter. Dagsturer eller lengre ferier. Telt i skogen - hva som helst, bare komme seg bort fra "vante" omgivelser. Da er det ( for meg hvertfall) enklere å få tankene bort fra ting jeg går å dveler ved. Så er det dette med å tenke på om ho kommer tilbake, ny type?? osv. Du ødelegger deg selv ved å gå rundt å lure på slike ting, det tror jeg du vet veldig godt selv og. Så på dette punktet må man bare bestemme seg for at nok er nok og blokkere tanken. (veit det er vanskelig...)

 

Ta disse ferieukene nå først, før du begynner å tenke på omsorgsdeling osv, det har dere godt av alle sammen! Og når barna er hos mor, kom deg ut, vær sosial ( og med det menes ikke nødvendigvis på byen hver helg). Treff venner/kolleger, bli kjent med nye folk - dann deg et nytt nettverk slik at du ikke sitter alene hjemme tenker og graver deg ned nårm barna ikke er hos deg!! Viktig at du også fokuserer litt på deg selv, dine behov og følelser også midt oppi det her!

 

Ønsker deg all lykke og en riktig god sommer!

[Anonym bruker]

.......

[Anonym bruker]

Takk for hyggelig svar:) Eg ser realitetene, men det er vanskeligere å leve de ut....

Men eg satser på at det går seg til, og skal nok jobbe med å danne meg et eget nettverk her på stedet:) Har lenge følt meg ferdig med festlivet, men det finnest andre muligheter:)

 

Igjen takk.

 

Om de er andre som har erfaringer så tar eg gjerne imot tanker og råd:)

 

[skoeske2]

jeg står selv midt oppi det du beskriver, bf har gått fra meg etter ti år, vi har to små barn på ett og tre år. han er en super far og et godt menneske jeg trodde jeg hadde en fremtid med. når barna er i seng på kvelden kommer mange destruktive og triste tanker, og et sinne for at han har valgt dette livet for barna - og meg. den vonde klumpen i brystet forsvinner aldri helt, og jeg merker jeg er sint på bf for den mammaen jeg har blitt - dagene er hektiske og jeg føler jeg aldri har tid til å sette meg ned å nyte barna med lek, lesing osv for det er så mye praktisk som må gjøres.

 

mine foreldre er også skilte, en forferdelig skilsmisse med mye hat og bitterhet, og jeg har i allefall lært at jeg ikke vil ha det sånn. det beste rådet jeg fikk av min mor da jeg endte i samme situasjon selv var at jeg kan ikke være en god mor for barna om jeg ikke også tok meg tid til å ta vare på meg selv også. vi vil jo bare det beste for barna og setter oss selv bakerst i køen, men noen ganger må vi yte oss selv også rettferdighet for å være gode forsørgere.

 

du virker som en ressurssterk person med litt for mange tanker, men jeg tror - som de andre her også skriver - at du burde innfinne deg med din nye situasjon så fort som mulig, få en hverdag til å fungere og rekke å nyte den, før du kaster deg inn i et nytt forhold. for barnas skyld ikke minst. jeg håper jeg og bf kan ha en slags karantene, og ikke presentere barna for nye kjærester på ett år eller to, de trenger tid på å omstille seg.

 

håper du klarer å nyte ferien og tiden med barna. vet ikke hvor gamle dine barn er, men de vokser fort, så nyt tiden mens du har dem.

lykke til og god sommer!