Hva burde yrkesvalg basere seg på?

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Uff, jeg er en forvirret sjel som sitter her og funderer.. Jeg har nå gått ett av tre år på ingeniørfag, men tror ikke at dette er helt for meg likevel. Grunnen til at jeg valgte linjen var på grunn av et veldig spennende hjerteovervåkningsprosjekt som skolen har med Rikshospitalet, men nå etter ett år med programmering har jeg gått lei. Det virker ikke som om jeg får brukt hele meg innenfor dette yrket, hvis dere forstår hva jeg mener.

 

Jeg har hele livet vært en kreativ sjel og har alltid vært glad i å gjøre ting med hendene mens jeg samtidig er veldig glad i mennesker. Likevel så valgte jeg alle realfagene på videregående i den tro at jeg skulle bli lege. Haha, men så viser det seg at for å komme inn i Norge (i Tromsø der jeg ville) så var kravet hele 69 poeng for en søring som meg! Det er jo det samme som 6 i snitt og 9 tilleggspoeng, det! Og som pappa sa allerede da i annenklasse, at hvis jeg bare er dedikert nok, så kunne jeg klare det. Men, det var jeg jo ikke lenger. Jeg var ikke villig til å ofre forholdet med kjæresten og vennene mine for det, det var ikke noe jeg brant særlig for lenger. Derfor kom ingeniørlinjen med dette hjerteprosjektet som en redning i tredje klasse. Da fikk jeg brukt de realfagene jeg hadde tatt (og som jeg aldri har vært noe glad i) og jeg fikk jobbe innen helse og med det hjelpe mennesker!

 

Men så viser det seg jo, overraskende nok, at ingeniørfag består av realfag det og! Haha, og at jeg som ingeniør kommer til å bruke mesteparten av min arbeidstid bak en PC. Dette har jeg ikke så lyst til. Og så kommer jo de som sier at, nei, en ingeniør kan gjøre så mangt. Osv, osv. Men, jeg tror jeg ikke vil det mer. Det er en veldig hard linje, og jeg mangler all motivasjon når jeg ikke har et konkret mål eller evt. liker det jeg studerer.

 

Derfor kommer nå spørsmålet mitt. Ettersom jeg ikke fikk fingeren ut av rumpa før søknadsfristen gikk ut den 19. april, hva skal jeg gjøre når annetinntaket åpner den 20. juli? Jeg hadde planer om å ta et årsstudium i økonomi og administrasjon, bare for å få et år til i tenkeboksen, men jeg tviler på at det er flere plasser igjen på dette studiet da det er veldig populært.

 

Hjemme hos foreldrene mine har jeg nevnt at jeg kunne tenke meg å bli førskolelærer. Jobbe et par år, betale ned noe av studiegjelden, for så å begynne på et økonomistudium av noe slag. Jeg har alltid sett for meg at jeg havner innenfor næringslivet på en eller annen måte, men nå er jeg litt lei av de samme trøtte fagene, og kan tenke meg å gjøre noe morsomt istedet. Bare tanken på at man synes det man studerer er morsomt og givende er jo ganske så fristende. Men, så kommer mamma med det evindelige lønnsmaset sitt. "Du kommer jo til å tjene så mye mindre i en barnehage enn du vil gjøre som en ingeniør" osv. Og den ser jeg så klart. Og det er jo ganske så fint med en stor lønnssjekk hver måned, især om man får en 80%stilling og likevel mer enn en 300-350 000 i året. Men.. Det er jo en lang vei dit også. Altså utdanningsmessig. Også er det jo det at man skal jo klare å nedbetale dette studielånet, samt en finansiering av et boliglån og andre utgifter. Nå er jo vi to her i husholdningen, men vil jo ikke basere meg på at samboeren min skal ha hovedinntekten heller. Det burde jo ligge på 50/50 ca.

 

Åh, det er så mye å ta hensyn til! I bunn og grunn vil jeg ha en jobb hvor jeg føler at jeg gjør en forskjell, en jobb med en inntekt stor nok til å kunne forsørge meg selv og eventuelle barn om noe skulle skje mellom meg og samboer (bank i bordet! ), og samtidig kunne bygge hus en gang i fremtiden Jeg vet at man klarer seg fint på en ped.leder-inntekt, men hvor mye har man ca å rutte med i måneden? Og virker det forsvarlig å legge opp det videre utdanningsløpet på denne måten? Førskolelærerutdanning i tre år, jobbe en stund, bli godt etablert og så vende tilbake til økonomistudier (evt. spes. ped.)? Planlegge en omveltning høres jo ikke fornuftig ut heller. Men, vil jo bruke meg også.. (og kanskje kvitte meg med noe av denne babysjuken som herjer meg )

 

Off, dette ble sabla langt. Håper noen orker å lese alt dette, for så å komme med noen meninger om saken. Er jeg en dust som hopper av et ingeniørstudium når markedet skriker etter arbeidskraft? Og da særlig kvinnelig? Jaja.. Håper jeg får bestemt meg før den 20. juli

[togutter-08og10]

Du har veldig mange valg foran deg, og du er veldig ung så du har tid til å feile, prøve deg frem.

Jeg hadde ALDRI tatt førskoleutdaning hvis jeg trodde at jeg kun ville være i yrket et par år før jeg skulle gjøre noe annet. Da kan du likså godt ta de to siste årene på ingeniør og jobbe et par år før du bestemmer deg på nytt.

Jeg tror du trenger et "hvileår" fra studier og gjøre noe helt annet. Hadde jeg vært deg hadde jeg søkt permisjon fra ingeniør og jobbet et år. Det er ikke vanskleig å få jobb som assistent i BH elle på SFO, evt lærervikar (selv om du er ung så får du sikkert lærervikarjobb siden du helt sikker har veldig gode karakterer siden du har vurdert legeyrket også) Jobb litt med barn og finn ut om det er det du har lyst til. Og lønnen er virkelig ikke mye å skryte av. Jeg tenkte som deg at jeg greier meg jo (er lærer med 5 års utd og jobbet i maaaange år, siden før du begynte på skolen faktisk) og jeg tjener vesentlig mindre enn mine venninner som er siv ing og advokater. (de har like lang utd) Men jeg har litt mer fritid da..

Kanskje du er motivert for å ta opp fag og komme inn på medisin etterhvert? Du kan jo studere i utlandet også..

 

 

[AO3]

Signerer forrige innlegg. Du staar ovenfor "point of no return" paa mange maater naa - du boer enten hoppe av ingenioerstudiet NAA, eller fullfoere det. Det er helt meningsloest aa hoppe av et treaarig studium etter to aar, da er det bedre aa fullfoere saa man i alle fall har en grad. Det er vel det du allerede har innsett selv, ogsaa.

 

Jeg tror ogsaa det er lurt aa jobbe litt foerst - gjerne i en barnehage, hjemmesykepleien, noe som kanskje kan hjelpe deg til aa ta valgene senere? Jeg tok et laaaangt studium uten aa egentlig vite hvordan realiteten ute i arbeidslivet var. Jeg angrer ikke paa yrkesvalget mitt, selv om det ikke ble slik jeg trodde, og selv om jeg nok ikke hadde tatt det samme valget om igjen. Poenget er: Det er svaert faa jobber som er "droemmejobben" i foerti aar framover. Naar man er 19-20 er det ikke saa enkelt aa se for seg hva man egentlig vil drive med, og hvordan arbeidslivet egentlig er. Du har masse tid! Jeg ser ikke noe poeng i aa bygge opp studielaan i tre aar for aa bli foerskolelaerer i kun noen faa aar. Det er ikke akkurat noe gullgruve oekonomisk, saa man boer vel virkelig oenske aa vaere foerskolelaerer hvis man skal begynne med det?

 

Som tidligere innlegger sa, det er mulig aa studere medisin i utlandet. Da vil jeg i hvert fall anbefale deg aa jobbe i hjemmesykepleien e.l. et aars tid foerst, for aa se hvordan du egentlig trives med et yrke i helsevesenet. Hvis du ikke liker realfag saa godt, maa du vaere forberedt paa at du faar realfag i boetter og spann paa medisinstudiet - SPESIELT om du velger aa studere i utlandet... Ellers har du jo alltids et annet alternativ, nemlig sykepleier. Igjen ikke verdens beste loenn, men antagelig mer fritid! I det hele tatt boer du vel ta en runde med deg selv hvor mye loenn egentlig betyr for deg? Husk at leger tjener godt i foerste rekke fordi de ofte jobber VELDIG mye, ikke fordi timeloenna er god! Som samboer til en lege kan jeg skrive under paa dette...

 

Det finnes ogsaa muligheter til aa komme inn paa det oekonomistudiet du nevnte, hvis du har litt guts og toer satse. Det pleier aa vaere studenter som slutter paa et studium i loepet av de foeste ukene/maanedene etter studiestart. Da er det for sent aa ta inn nye studenter for universitetet, men de oensker fremdeles aa fylle plassene sine. Jeg kjenner ei som kom inn paa et svaert kompetitivt studium ved aa moete opp paa alle forelesningene i et par maaneder, selv om hun ikke hadde studieplass. Foreleserne la merke til det, og hun fikk plassen til en som sluttet tidlig. Det er kanskje ikke mulig alle steder, men det kan vaere verdt et forsoek, hvis du virkelig VIL det...

 

Ikke fortvil, tenk heller paa hvor heldig du er! Alle muligheter i verden ligger foran deg. Dette ordner seg, men husk at du har god tid til aa ta valgene dine. Ikke la deg stresse av foreldrene dine!

[Studinen88 m/ gutt i magen ♥]

Takker så mye for begge svarene! Jeg har litt arbeidserfaring innen omsorgsyrker fra før også Jeg har jobbet på sykehjem nå i snart et år, og jeg ble satt litt på sporet av sykepleien da, men det er så dårlig grunnlønn innen dette yrket.. Når jeg skal studere i mange år for et yrke, så har jeg lyst til at det skal være forenlig med et familieliv. Og med kvelds-, natte- og helgevakter så er det ikke helt ideelt. Det lar seg gjøre så klart! Men, da må man være veldig dedikert i jobben. Det er jeg nok ikke per idag. Hadde jeg trives som sykepleier? Helt klart! Men, ja.. Det blir vel på samme måte som du sier med førskolelærer. Det er ikke så heldig med stort studielån, hvis det bare er for å fremme en "interesse". Jeg har helt siden jeg selv gikk på barneskolen "hjulpet" til med lekser osv. Og jeg føler at det er vel ikke noe mer givende som å lære bort noe til andre. Likevel så er jo dette noe jeg får praktisert med mine egne fremtidige barn, tantebarn, søsken osv.

 

Jeg vurderer sterkere og sterkere en utdannelse innen økonomi nå, må jeg innrømme. Jeg håper virkelig det er ledig plass på ettårsstudiumet, men er det ikke det, tror jeg nok at jeg havner på bachelorgraden. Dette er i alle fall mer "safe", og det er kanskje litt mer forenlig med bakgrunnen innen data. Er det ikke ledig plasser her i fylket, så kan jeg alltids prøve meg som pendler. Har jo ingen barn som er avhengige av meg, enda. Toget til Oslo går jo opptil flere ganger i timen, så det er vel noe jeg burde klare å gjennomføre.

 

Hun som "bare møtte opp ved forelesningene", hadde hun fått lov til å gå opp til eksamen hvis hun ikke hadde blitt tilbudt studieplass? For man må jo ha betalt kontigent osv for å kunne ta eksamen. Og hva med lånekassen?

 

Joda, jeg er da veldig heldig som har mulighet til å bli akkurat det jeg vil. Men med denne friheten så kommer jo et lite ansvar også. Jeg MÅ jo bli noe.. Ellers så "utnytter jeg ikke evnene mine". Er ikke sikker på at jeg har så mye evner at det gjør noe, jeg

[De tre gull]

Bit tennene sammen og gjør deg ferdig med studiene på ingenør. Det er bare to år til... Og da har du alltid noe å falle tilbake på. To år går veldig fort. Fortere enn du aner. Etter du er ferdig kan du velge å vrake i jobber eller andre utdannelser. Etter tre år på høyskole har du 180 studie poeng. Da har du sikker nok poeng til å komme inn på medisinstudie om det er det du vil da.