Ang barn og døden........ noen tips?

[hostogharkheledagenlang]

Lillemann på 3 og jeg har vært hos oldefar i dag på bursdag- 88 år og like sprek. Da vi går inn i leiligheten sier lillemann hvor er oldemor da og begynner å lete? Oldemor døde for over ett år siden, da snakket vi bare om at nå var oldemor borte(han var ikke med i begravelsen). Ordet død hadda han jo ikke noe fohold til, men i dag snakket vi om at vi jo har sett mange døde krabber osv og at slik sov oldemor nå, som krabbene bortsett fra at vi sa oldemor var langt oppe i himmelen sammen med englene. Han satt i ettermiddag og kikket på skyene ut av vinduet og lette etter oldemor. Til slutt sa han : jeg er trist jeg mamma, da måtte jeg jo gråte litt da. Synes det er så vanskelig å snakke om det jeg.... hva mer skal jeg si da, prøver å svare som best jeg kan når han først spørr da, men samtidig er han bare 3 år. Har et flott bildet av oldemor og oldefar på hylla, og han vet jo hvem de er,men har først i ettermiddag vært opptatt av bildet. Kan jo tenkes at han har "glemt" det i morgen, men jeg har en liten klump i magen.... lile gutten min. )

[meg & to små vampyrer]

Vi kjøpte en bok på Norli som heter dødenboka som vi syns er fin.

 

Vår er jo ikke 2 enda engang, men vi tenker frem + at min mann kanskje ønsker å bruke den i fremtidig undervisning.

 

Den tar for seg ulike aspekt ved døden, litt praktiske og konkrete ting og litt hva folk tror skjer med de som dør.

 

Kanskje den er fin å supplere med?

[camilla^]

Min datter som var 2.5 når mange døde rundt oss, mest dyr men.... like sårt. Fant sin egen løsning på dette. Hunden til tante er månen som lyser på himmelen, pus er en stjerne (som hun kjenner igjen hver kveld) oldemor en annen osv.... Så lenge måtte hun ut og si natta hver eneste kveld. og var det overskya var de i bergen hos onkel og tittet ned på han. (vi bor på lstlandet)

 

Hvor sant eller usant dette er, er for meg uvesentlig. Å si de er i himmelen kan jo også være feil, det kommer jo ann på hva man tror på.

 

men denne måten syns jeg ble meget fin for min datter, hun valgte den selv. Jeg som ikke kristen og farmor som veldig kristen har begge snakket om døden med henne, men ikke på en veldig konkret måte om hvor de er og alt som skjer (det har hun vært nyskjerrig på, det har vi tatt siden når vi har sett ett dødt dyr i skogen osv... man ser de er litt råttene osv)

 

å prate for mye med de kan ting bare bli værre også, ta ting i barnets tempo og svar på spm når de kommer er vel det jeg vil anbefale å gjøre.

ting faller mer naturlig for barn enn for voksne syns jeg.

[-mammsen-fikk tulle 060606]

Her er det ingen som har død av nær familie enda med tanke på barna. Men sønnen min på 4år har nå i ein periode vert veldig opptatt av døden og at det der. Eg har svara han at når folk blir gamle så blir kroppen sliten og hjerte klarer ikkje å slå lengere. Han har vert veldig opptatt av kyrkja og kister osv uten at han har vert i ein begravelse. Han spurte feks her ein dag, Du mamma kvifor ligger me i ei kiste når me er døde?? Uten å gå i detalj rundt det så er det fordi det ser så mykje finare ut.

 

Små barn skjønner veldig masse meire enn me trur og håndterer død og sorg på ein anna måte enn me voksene gjør. Så det er viktig uansett å la dei få sin sorgperiode slik som me voksene har våres sorgperiode. Skjønner at det er eit år sida osv men han skjønnte kanskje ikkje så mykje av det når det skjedde. Eg meiner at barn burde få vera med i begravelser slik at dei får med seg heile prosessen. Det er ein del av våres måte å håndtere sorg på. Ei veninne av meg har to barn som begge går på skulen. Det har desverre vert fleire naboar som har død dei siste åra og dei har vert unge. Når den siste døde så spurte den eine ungen, mamma kva gjer dere i ein slik begravelse?? Og da fant ho ut at denna gongen så får dei vera med.

 

Det er eit veldig vanskelig spørsmål og det er mange ulike svar på detta som det meste anna. Men det er du som mor som kjenner ditt barn og som veit kva som skal til. Er ikkje lett å finna dei rette svar på alle spørsmåla som kjem fra dessa små, det er ein kjempe utfordring til oss foreldere. Men så lenge det ikkje er noko tabu men at det er ein heilt naturlig ting og at det er lov å vera lei seg og at mamma er lei seg osv er heilt naturlig.

 

Mine barns oldemor er gammal og tildels skranten. Eg kjem ikkje til å holde tilbake noko når det kjem til begravelsen osv. Og vil dei så skal dei få sjå oldemor når ho er død også. Det er ikkje farlig, er ikkje noko groteskt syn i det heile tatt. Spørsmål får du ja, men du må forbrede deg og barnet på kva som skal skje og vil ikkje barnet så er det ingen som skal tvinge dei. Mitt søskenbarn var ikkje store jenta når mormor døde, ho var der og sa hadet til sin farmor. Ho har da ikkje hatt nokon traumer om det i ettertid. Eg var 15år når min oldemor døde, eg såg ho, mormor,morfar og min bestefar døde, var hos bestefar når han døde, bestmor fikk eg ikkje sett fordi eg jobba og hadde fri bare til begravelsen. Men det gjekk heilt greit fordet. Hadde med sønnen min i begravelsen, han var da 1år.

 

Som sagt før ingen fasit svar og det er du som må finna løysinga, mitt beste tips er at ein ikkje lagar det til noko tabu.

 

Lykke til................