Hvordan skal jeg si det??

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Det bare plager meg sånn! Langt inn i magen, vennen! Jeg vil gjerne klare å glede meg på dine veiene, og det gjør jeg, missforstå meg rett! Men allikevel gjør det vondt å se den voksende magen din! Jeg ønsker jo så sterkt at jeg også kan få et lite nurk i magen igjen! Psyken min er helt ute å kjøre nå etter å ha prøvd i 2 år... Hva skal jeg gjøre? Har bare lyst til å grave meg ned... Gleder meg til bryllupet er over for da kan vi sette igang med et nytt forsøk, selv om jeg vet at ikke det heller vil klaffe... Dette er ikke noe kritikk av deg, kjære! Langt ifra, det er bare jeg som ikke klarer å legge fra meg tankene på en baby til... Kjemper også nå med nebb og klør for ikke å begynne å røyke igjen... Huff! Jeg er helt ute å kjøre nå! :-( Jeg klarer ikke å prate med deg face to face, jeg er for feig! Bare tanken får meg til å begynne å grine for dette sliter meg istykker innvendig! Jeg VIL glede meg på dine veiene med misunnelsen tar helt overhånd! :-( *sukk*

 

Utrolig glad i deg, vennen!

 

 

Bare et hjertesukk fra meg som jeg måtte få ut...

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

det er nok fryktlig naturlig og føle det sånn som du gjør!

 

jeg har vert den som hadde mage, helt uten og selv ønske det,mens en jeg kjente veldig godt bare mistet og mistet og mistet sin mage. jeg følte at jeg var den slemmeste i verden. fordi hun og hennes mann virkelig hadde fortjent det barnet jeg fikk såååå mye mer en det jeg gjorde.

 

men verden er ikke rettferdig. men det skal sies, at de fikk det til til slutt, når de egentlig hadde gitt opp.

 

kjenn på følelsene dine, for det er deg, og det er naturlig og føle det slik som du gjør!

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Føler meg allikevel som en egoistisk dritt... Vil gjerne snakke med henne om det, men klarer ikke... :-( Ikke så lett heller når det så og si alltid fyker 3 små barn rundt bena våre, for jeg VET jeg kommer til å stortute om jeg sier det for dette er så sårt for meg... Mye fordi jeg føler meg som... ja... en egoistisk dritt...

Skulle ønske hun bare leste det her så slapp jeg noe mer rundt det... Uff...

 

*teite følelser---------------------bli BORTE*

[Mor&barn]

Hun vet helt sikkert hvordan du føler, og har helt sikkert merket det allerede.

 

Tror nok ikke det blir bedre å prate om det. Iallefall ikke for hennes del!!

[Trultemora er presseklar!!]

Skjønner deg godt jeg!

 

Jeg og to til på jobb ble gravid samtidig og vi gledet oss så innmari på alles vegne, vi skulle gå gravide samtidig, ut i permisjon samtidig og i det hele tatt.......

Ultralyden til begge de jeg jobba med gikk fint, så kom min........ "her er det ikke liv laga.... ungen din er såpass skadet at han kommer ikke til å overleve svangerskapet eller noe...." jeg måtte føde han ut i uke 20, 20 uker for tidlig!

 

Samboeren min ville ikke at vi skulle prøve å bli gravide heller igjen etterpå, så da gikk jeg der uten mage og så de andre på jobben få større og større mage...... I tillegg så ble en annen jobbkollega som ikke var i fast forhold gravid på en kombinasjon av bruk av BÅDE kondom og p-piller som egentlig ikke ville ha ungen men beholdt det allikevel.....

 

Jeg hadde utrolig masse svarte tanker en stund... Jeg hadde så innmari lyst til å glede meg på deres vegne, men det var vanskelig! Fortell venninna di det at du egentlig er kjempeglad på hennes vegne, men at det er litt vanskelig for tiden å vise det hele tiden til henne! Hvis hun vet det at dere har prøvd i 2 år uten at det har skjedd noe og at hun er en innmari god venninne, så tror jeg hun vil skjønne!